hjertelinks

Det er egentlig mange år siden jeg sluttet å ønske meg ting.
Javel er jeg glad i materialistiske ting, jeg som de fleste andre,
men det er så mange ting som er uendelig mye viktigere.

I morgen runder jeg enda ett år på denne planeten,
og det vil da være 31 år siden jeg kom til denne verden.
Mange ganger har jeg lurt på hvorfor akkurat jeg var ´´den utvalgte``,
den som ble født, den som plutselig skulle oppta en plass,
leve et liv....
Selv om jeg alltid har hatt en fantastisk støttende, snill, fin
og trygg familie rundt meg, noe jeg er evig takknemlig for,
har livet stort sett vært tøft og vanskelig for meg.
Mobbing, manipulering, misbruk, ensomhet, selvskading,
selv- hat, angst, depresjoner, alkohol som trøst, og svik
har preget både barndom, ungdomstid og store deler av mitt voksne liv.
Jeg ble frarøvet så mye som barn, både selvrespekt, selvtillit, og ikke
minst; min identitet, at det har vært tilnærmet umulig å få hentet
det inn igjen senere. Jeg ble så skadeskutt, at jeg fremdeles
slikker sårene mine.
Det er vondt å tenke på, at så mange år bare er....kastet bort?

En gang for mange år siden spurte en terapeut meg om hva jeg
ønsket meg mest av alt i hele verden?
Jeg sa, med senket blikk; ´´jeg ønsker meg å være lykkelig``.
Ingenting annet, jeg ønsker bare å være glad.
Være trygg, ha det stabilt og greit, føle meg verdifull,
og leve et liv som gir en eller annen mening.
Jeg har nok av svarte år og svarte hull bak meg.

Nå står jeg og min fine samboer på tampen til å selge huset vårt,
og begynne helt, helt på nytt et helt annet sted.
Det gleder jeg meg til, ikke minst siden vi snart blir en liten
familie på tre, og jeg ønsker at vår lille sønn skal få de
beste mulighetene for et godt liv vi kan gi ham.
Mer enn noe ønsket jeg meg til 30- års dagen at jeg skulle
bli gravid, men da det ikke skjedde, er jeg veldig takknemlig for at
jeg i morgen kan feire en bursdag med en liten, frisk og aktiv
baby i magen. Finere gave finnes vel ikke ♥

Min ønskeliste i år er egentlig litt sår, og litt ´´teit´´, for jeg skulle egentlig
ønske jeg bare ønsket meg ´´normale`` ting, som en jakke
eller penger eller en bok eller nye gardiner.
Men min liste lyder som følger;
1- Et nytt, trygt og fint sted å bo hvor vi får distanse til alt som
har tynget de siste årene, og får den roen vi begge jakter på.

2- Selvtillit, selvfølelse og selvrespekt.

3- Venner. En omgangskrets. Et sosialliv...

4- Reduksjon i sosialangst og depressive perioder.

5- Reduksjon i negative, kritiske og dømmende tanker
om meg selv som henger hardt i meg på grunn av ting
jeg er blitt fortalt av andre gjennom hele livet (jeg vet det er lett
for folk å si ´´du må ikke høre på dem/ du må ikke la det gå innpå
deg/ ikke bry deg``, men jeg beklager; så sterk er jeg altså ikke,
ting går innpå meg, påvirker meg, og jeg blir lei meg, og kritisk
til meg selv, og jeg begynner å lure ´´har de rett, de som sier
så mye stygt om meg.....?``. Det er vondt, og det er sårt)

6- At jeg klarer å være en god nok kjæreste for Andreas, og at
jeg blir en god nok mamma for lille Robin.

7- Aller mest ønsker jeg meg at vi ikke bare blir en
liten familie på 3 (4 med Oscar, da),
men at jeg får møte den utvidede delen av familien min også
snart, og at jeg får være med på eventyret med å se dem vokse opp.

8- At det blir større takhøyde i samfunnet for å slite med ting,
og at det ikke skal være skamfullt å ha for eksempel angst
og depresjon. Åpenhet, forståelse, aksept, jeg håper jeg lever
lenge nok til å få se den endringen i samfunnet.

9- Og så skal jeg ikke lyve, jeg ønsker meg da for pokker
sjokoladekake også :-D


 

Det er mange ting i mitt liv som jeg angrer på.
Veldig mange.
Men å angre, hjelper lite. Man kan ikke gå tilbake i tid,
uansett hvor inderlig man ønsker det.
Det beste, og egentlig eneste man kan gjøre, er å ta
lærdom av det som var, og så sørge for å ikke gjenta det.
Sørge for å utvikle deg selv, bli klokere.

Jeg kan si at jeg angrer på alle gangene jeg skadet meg selv,
men i dag sitter jeg her og er skadefri, så jeg kan jo på alle
måter si at jeg tok kontrollen, jeg bestemte meg for å ikke la den
delen av fortiden min prege meg mere, og så gikk jeg videre.
Jeg er veldig stolt over det.

Det tyngste ved å utvikle seg, å slutte med ting, å bli en
bedre deg, er når fortiden fremdeles blir holdt mot deg.
Jeg er forbannet klar over at det ikke ser pent ut det jeg drev
med, og at det vanskelig lar seg forklare at noen velger å skade
seg selv, men slik jeg ser det bør det telle mye sterkere det faktum at
jeg tok grep om meg selv og mitt eget liv, og sluttet med det.
Ja, jeg bærer mine arr med meg, og de vil sikkert være der resten
av mitt liv, og bare det i seg selv kan være en utfordring enkelte dager.
Når jeg ser nedover min nakne kropp, ser jeg så inderlig tydelig alle
de kamper jeg har kjempet med meg selv gjennom tenårene- og-
tjueårene, og jeg blir vemodig og trist, og jeg syns så synd på den sårbare,
redde jenten jeg da var, som hadde det så fortvilende vondt inni meg at
å skade seg ble min eneste løsning (slik jeg så det, da).
Da jeg tok avgjørelsen om at jeg hadde skadet meg for siste gang,
var det på èn måte litt sårt, for jeg la tross alt bak meg veldig mange
år med et mønster jeg hadde grodd fast i, og jeg følte jeg tok farvel med
en ganske stor del av meg.
Den ´´sorgen`` varte imidlertid ikke så lenge,
for den ble kjapt erstattet med gode følelser som stolthet, glede, en
opplevelse av mestring, av å være flink, og av å utvikle meg.
Selv om jeg var skeptisk selv idet jeg tok avgjørelsen, og tenkte ´´vil dette
bare bli som alle de andre gangene? at jeg slutter en stund, men hjerte og
sjel ligger egentlig ikke i det, så jeg vil knekke før eller siden og begynne
på nytt, gjerne trigget av en bitteliten hendelse?``. Jeg var skaptisk,
basert på erfaring gjennom mange, mange, maaaaaange år.
Men, etter bare noen uker kjente jeg på hele meg at ja, jeg ER ferdig.
Jeg forlot den delen av meg selv i Februar i fjor, og jeg vet at jeg
aldri vil søke tilbake dit.
I dag kjenner jeg jeg er takknemlig for at jeg fikk bevise at den styrken ligger
i meg, før jeg ble gravid. Før jeg blir mamma for første gang.

Likevel er det dessverre fremdeles folk som bruker selvskadingen mot
meg, og det gjør meg både tom, motløs og frustrert.
Det er lett å falle inn i tanker som ´´hva er vitsen med å utvikle seg, hva er vitsen
med å bli bedre, om fortiden aldri skal slutte å hjemsøke deg uansett?``.
Men selv om jeg har de tankene innimellom, betyr ikke det at jeg er i nærheten
av å vende tilbake til gamle vaner, noensinne.
Jeg vil fortsette å være skadefri og flink, så får de som velger aktivt å fokusere
på det negative, og på fortid, bare gjøre det.
Jeg vil heller utvikle meg, prøve å fokusere på det som er bra, og
ikke minst; jeg vil at mitt liv skal leves i dag og fremover.
Ikke i går, ikke i fjor, ikke for 10 år siden.
Som sagt er fortiden nyttig på sin måte, om man lar den, for man kan
lære ting av den, og man kan unngå å gjøre de samme feil på nytt,
men utover det hører fortid til i fortid.

Selv om jeg kan oppleve at jeg blir litt flau over den hakkete og
arrete og ujevne og herjete kroppen min når jeg er i selskap med
folk som ikke har slikt, så prøver jeg å heve blikket og fokusere
på at jeg er ferdig med det, jeg vant!
Jeg vil ikke pakke meg inn eller skjule meg, fordi jeg er redd for at
noen skal bli støtt, eller noen skal se ned på meg, for det er tross alt
ganske lett å skjønne hvor denne typen arr stammer fra for de fleste.
Jeg bærer mine arr og min historie med stolthet, fordi jeg lærte noe
av den, og jeg kom sterkere ut igjen på den andre siden.

Vi kan ikke leve i et samfunn hvor feil vi har gjort,
skal få definere og prege oss resten av våre liv.
Da jeg skadet meg, fikk jeg alltid beskjed om at jeg måtte
slutte med det.
Men hvem har vel lyst å slutte med noe som koster mye
innsats og viljestyrke for å komme seg utav, om man skal
straffes for det som var, selv etter at man faktisk er ferdig??
Det er jo ingen logikk i det...

Jeg er ikke en slem eller skummel eller farlig person,
fordi at jeg skadet meg selv.
Jeg var redd, jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere
følelsene mine, jeg var trist, jeg følte meg aldri god nok,
og min løsning ble å gjøre det på den måten.
Den eneste jeg noengang har vært ´´en fare for``,
er meg selv. Og bare meg selv.
Selvskading er stort sett noe man skamfullt og alene
gjør bak lukkede og låste dører, og så pakker man seg
deretter inn i lag på lag med klær for at ingen skal se
de stygge arrene du har laget.
De som driver med slikt, gjør det stort sett alltid rett og
slett fordi de ikke vet hvordan de ellers skal håndtere
tanker eller følelser som plager dem, og ofte føler man
også at man ´´fortjener det``, man ´´fortjener smerten``,
fordi man ikke liker seg selv.
Det er en trist, ond og vond sirkel som jeg ikke unner NOEN.
Jeg har lært meg mange nyttige og alternative måter å
takle livet, tanker og følelser på, og jeg er hellig ovebevist
om at når jeg klarte det, kan alle klare det,
man må bare klare å finne den metoden som passer
for hver enkelt, her er det ingen definitiv fasit på noe som helst.
Det man trenger fra dem rundt, er støtte og tålmodighet.
Man trenger at man ikke blir dømt eller kjeftet på om man
knekker (det er man nesten dømt til å gjøre et par ganger,
før man endelig lykkes), og ikke minst; MASSE skryt og
heiarop når ting går bra, og man får det til!
Masse fokus på det positive, og gjerne feire hver eneste
lille milepæl, for det er det faen meg verdt ♥

Plutselig kjente jeg de første sparkene fra småen der inne.


Selv om jeg vet at utallige kvinner har gått gjennom nøyaktig det
samme som meg, er det litt slik at alt kjennes så banebrytende
og spesielt at jeg har lyst å dele ALT som skjer, som om jeg
er den første som opplever dette.
Da jeg lå på sofaen, og tilfeldig lå og så ned mot magen,
kjente jeg det første sparket, og jeg så en bitteliten liten ´´kul``
i et lite sekund, rett ved siden av navlen.
Jeg trodde det ville gå mange uker ennå før jeg ville kjenne annet
enn de litt mer diffuse ´´sommerfuglvingene`` der inne, siden jordmor
sa at det ville være vanskeligere å kjenne,
på grunn av min morkakes plassering.
Det ble med det ene sparket den kvelden, men dagen etterpå
våknet jeg til full fest i magen, og heldigvis var han såpass aktiv over
så lang tid at Andreas rakk å komme for å kjenne også.
Far og sønns første ´´møte``.
Det kjentes så stort, å endelig få dele det med pappaen i det hele.
Jeg har jo kjent bobler og sommerfugler der inne siden rundt
uke 16, og jeg har jo kjent svangerskapet på kroppen siden dag èn
omtrent med smerter, tanker, kvalme, og alt annet.
Det har på en måte kjentes litt ´´ensomt`` å gå med alt sammen alene,
og kun kunnet beskrive hva som skjer for Andreas, derfor var det deilig
at han endelig kunne få ta del i det på en litt annen måte ♥
Hver dag ser jeg kvaliteter og trekk i Andreas som jeg håper av hele
mitt hjerte at vår lille sønn arver av ham.


Det går mer og mer opp for meg nå, at det er en faktisk person der inne.
Når jeg nå kjenner bevegelse og spark i en eller annen grad hver dag,
jeg kan se og kjenne det på utsiden av magen, og jeg kjenner forskjell inni
meg nå på om det er spark, eller hikke, eller om han snur på seg, kjennes
det hele mer virkelig. Det er noen der inne, og ikke bare noe.
Jeg har blitt helt forelsket i min egen kropp, i magen min, og jeg får
aldri nok av å se på den, stryke på den, og av å vise den frem.
Hver gang jeg er på badet foran speilet, blir jeg stående og studere,
og jeg føler meg så fin, jeg føler meg så viktig, jeg føler jeg er der jeg skal være,
som om alt i livet mitt har skjedd for å føre meg nøyaktig hit, akkurat nå.
Jeg kunne ikke fått en bedre pappa for mitt lille barn, og med tanke på hvordan
vår relasjon er, og hvem han gjør meg til, er jeg sikker på at ingen kunne gjort
meg til en bedre mir heller, enn akkurat Andreas ♥

Selvsag melder angsten seg med jevne og ujevne mellomrom;
vil jeg klare dette? vil jeg bli en god mamma? er dette en for stor oppgave?
har jeg det som trengs? vil jeg tåle fødselen? spiser jeg godt nok og mye nok?
Men slike tanker har vel de fleste i en eller annen grad før de bli foreldre, og
hvertfall når det er første gangen.
Jeg har jo ingen grunnlag for å ane hva som er i vente, uansett hvor mye andre
forteller om sine opplevelser og erfaringer, så vil min opplevelse og erfaring være
helt unik, og det er ingen som kan spå hvem det er som møter meg på fødestuen,
hvem den lille er, hvilke kvaliteter han har, så jeg prøver på mange måter å ikke
tenke så mye på det, det er en ting man bare må ta som det kommer.
Jeg er spent, jeg gleder meg, samtidig som jeg er både redd og nervøs.
Jeg ønsker virkelig å bli en god, trygg og flink mamma, og siden jeg kjenner på
et slags morsinstinkt både ovenfor Andreas, og ovenfor hunden vår Oscar,
tror jeg nok at mammaen i meg allerede er godt etablert, og klar for det lille livet.

Nå er jeg i uke 22 (+ 1), og jeg er vel omtrent der i svangerskapet man gjerne
har det best, der plagene er relativt få, hvor man kjenner liv og tilknytning,
men man ikke er blitt for stor og tung enda.
Litt stor er jeg blitt, og jeg kjenner allerede utfordringer ved å ta på meg sokker
og sko, å bøye meg frem, eller å finne behagelige liggestillinger.
Jeg kjenner jeg er veldig spent på hvor stor jeg ender opp med å bli,
og jeg er spent på hvordan jeg vil takle å være høygravid i sommervarmen!
På èn måte er jeg (nå) så glad i å være gravid at jeg nesten kunne vært det
for altlid, men samtidig er jeg jo veldig utålmodig på å møte småen der inne,
og jeg tipper utålmodigheten vil bli større og større mot termin.

Det er deilig nå når den verste angsten for å miste barnet har sluppet taket,
den preget de første 18/ 19 månedene veldig, og gjorde det vanskelig
å tørre å knytte seg til det lille livet i magen, som var(er) så inderlig ønsket.
Selvsagt er det mye som kan gå galt fremdeles, men jeg kjenner meg tryggere
og tryggere for hver dag, og nå når bevegelsene er tydelige og daglige, har jeg
fått enda en slags peilepinne på å kjenne at det er liv.
Jeg får fort litt angst når det gjør vondt i magen, men jeg prøver å slå meg til
ro med at det enten er livmor som vokser, eller luft.
Det er ganske skummelt å gå gravid, spesielt når en har mistet tidligere, og det
er så inderlig ønsket som dette er, men det er også både fantastisk, magisk,
stort, fint, koselig, og spennende. Pluss at jeg føler meg veldig, veldig viktig,
for jeg har faktisk i stor grad ansvar for trivselen og veksten til den lille.
Dessuten er det stas å se de ømme blikkene Andreas gir meg og magen
min, de ømme strykene over magen min, over sønnen vår, og å bare kjenne
at dette knytter oss tettere og sterkere som par og vordende foreldre ♥


 

Graviditeten ble plutselig enda litt mer ekte.
For rundt en uke siden, begynte jeg å kjenne forsiktige bevegelser,
og det kjennes som ´´seige bobler som brister i sakte film``, he he.
Det var en bisarr følelse, jeg har aldri kjent noe lignende, men det
kjentes også som det aller, aller fineste jeg har kjent.
Vi har jo sett den lille være enormt aktiv på alle ultralyder vi har
vært på, men å faktisk kjenne det var noe heeeeeelt annet ♥
Nå gleder jeg meg til sparkene blir kraftigere, slik at det kan sees
og kjennes utenpå magen, slik at Andreas får bli en enda større del av det.

Mandag denne uken var vi på ordinær ultralyd, og jeg skulle da være 18
uker på vei.
Jeg var veldig, veldig nervøs i forkant.
Redd for at de skulle finne feil på forsteret, redd for at det ikke skulle
være hjerteslag, redd for at det ikke skulle ha utviklet seg eller vokst nok...
Jeg er veldig glad for at Andreas har vært med på alle undersøkelser,
både fordi det er en nydelig ting å dele, men også fordi det er godt å
ha en skulder å gråte på dersom en skulle få dårlige nyheter.
Først samtaler vi med jordmor, og kartlegger grunnleggende ting;
personalia, første dag i siste mens, hvordan svangerskapet har forløpt
seg, og dessverre blir det også alltid spurt; ´´er dette ditt første svangerskap?``.
Jeg er vant med spørsmålet, men det gjør vondt hver eneste gang likevel.
Sorgen over det som ikke ble noe av, vil nok alltid følge meg.
Men, jeg prøver å fokusere på det som er, det som er på vei ♥
For meg er det første, for han er det tredje, men det er likevel
VÅRT første sammen, og det kjennes spesielt, fint og stort.
Etter det som kjentes som en eviglang samtale, fikk jeg beskjed
om å legge meg på benken, og jeg legger meg nervøst opp,
trekker genseren opp, og blottlegger den lille bollemagen min.
Jordmor begynner undersøkelsen, og de første kanskje to sekundene
er det ingenting som viser på skjermen, og jeg får angst.
Men snart kommer et tydelig foster til syne, som veiver
entusiastisk både med armer og ben.
Jeg kan se med èn gang at det er både større og mer
´´menneskeaktig`` enn forrige ultralyd, og jeg begynner å slappe av.
Andreas sitter og holder meg i hånden, og vi stirrer forelsket
på det vesle underet på skjermen, som vi sammen har skapt.
Jordmor lurer på om vi ønsker å vite kjønn?
Det gjør vi, har vi blitt enig om, det er jo greit å vite hvordan vi skal
dekorerere barnerommet, og hvilke klær og utstyr vi skal kjøpe.
Jeg har fått beskjed om så mangt fra så mange, og rundt halvparten
har antatt jente og halvparten gutt utfra symptomene mine.
Jordmor informerte om at her var det hvertfall ingen tvil;
vi venter gutt!
Så lenge den lille er velskapt og frisk, spiller det ingen rolle for
meg hvilket kjønn det er, begge deler hadde vært nøyaktig like velkommen.
Jeg har selv alltid ønsket meg en storebror, så kanskje en gutt
først er en veldig fin ting :)
Alt så hvertfall bra ut på ultralyden, målene på bein og mage og hode
var fine, hendene hadde fem fingre hver, de indre organene var riktig antall
og riktig proporsjonert, navlestrengen var fin, og morkake lå bra plassert!
Vi fikk også se den nydelige profilen på gutten vår;

I forhold til størrelsen på den lille, ble terminen min litt flyttet på.
Jeg hadde egentlig termin 16.august, men ble flyttet til 10.august.
Jeg var altså plutselig 19, og ikke 18 uker på vei!

Jeg har allerede en liste med navn, og jeg har ett navn jeg egentlig
er 95% bestemt på at jeg ønsker å bruke, men jeg holder det litt
tilbake for folk, for jeg vet jeg vil bli påvirket om folk ikke liker det, he he.

Bevegelsene i magen er veldig av og på, og det kan faktisk gå dager mellom
hver gang jeg kjenner noe (noe jeg selvsagt evner å bekymre meg over allerede),
men det er såvidt jeg har skjønt det ikke før etter uke 20 at bevegelser er noe man
kjenner mer eller mindre hver eneste dag, så jeg PRØVER å slappe av.
Det er mange nye vondter og følelser og ting som skjer i kroppen som gravid,
og jeg blir fort bekymret når ting gjør vondt eller kjennes ubehagelig.
Men, jeg får alltid samme beskjed; det skjer store ting inni deg, og det er ikke
rart om det kjennes ubehagelig. Stikkinger kan gjerne være ligamentsmerter
(båndene som holder livmor på plass strekker på seg når livmor vokser), det
kan være luft eller andre fordøyelsesrelaterte smerter, eller andre uforklarlige/ufarlige vondter.
Jeg prøver å ikke bekymre meg mer enn jeg må, og jeg kjenner at etter at jeg kjøpte meg
doppler hjemme, er jeg litt roligere. Da kan jeg finne hjertelyden selv dersom jeg en
dag er bekymret, og jeg finner alltid hjertelyden med èn gang, lytter i et par sekunder,
og avslutter for å ikke utsette småen for mer ubehag enn nødvendig.

Det kjennes stort, skummelt og ganske uvirkelig å skulle bli mamma.
Jeg gleder meg veldig, men jeg er jo selvsagt redd for å ikke bli god nok.
Jeg vet det finnes mange ´´mammapolitier`` der ute som mener noe om
alt alle andre gjør, men jeg antar at om jeg gjør mitt beste, skal
nok småen få det ganske greit her hos oss.
Jeg gleder meg veldig til å se Andreas som far, for så kjærlig og god han er mot
meg og Oscar, vil jeg tro han blir en helt fantastisk fin pappa ♥
Dette blir på alle måter et nytt kapittel, både i livet mitt, og i forholdet vårt,
og jeg gleder meg veldig.
Veien til August er jo enda lang, og jeg vet jo at jeg vil bli både stor og tung,
og at flere plager gjerne melder seg etterhvert, men jeg akter å prøve
å nyte svangerskapet og det fantastiske som skjer inni meg best mulig.
Samtidig vil jeg jo også passe på å være en god kjæreste, og inkludere Andreas
i alt sammen, slik at dette er noe vi gjør sammen, hvert steg av veien.
Jeg kan skjønne det er lett å gli fra hverandre nærhetsmessig og kjærestemessig
disse ni månedene, og kanskje spesielt i tiden rett etter fødsel, men jeg akter
ikke å la det skje. Det er viktig å se hverandre, snakke med hverandre, prøve
å forstå hverandre, og støtte hverandre. Rommet til småen skal vi planlegge,
og lage, sammen, og jeg vil fokusere på at vi skal være et team i det hele.
Det er nok lett for mannen å føle seg litt på sidelinjen, siden det nå er vi
kvinner som bærer frem det lille livet, men jeg er sikker på at det går an
å få ham til å føle seg like viktig oppi det hele.
Jeg kunne ikke vært heldigere, for jeg har en mann som passer på
meg hele tiden, sørger for at jeg har det greit, er med meg på undersøkelser,
stryker meg kjærlig over kinnet så jeg kjenner meg som kjæresten hans, og
stryker meg kjærlig over magen så jeg kjenner meg som en vordende mamma ♥

Jeg føler meg veldig fin med den nye magen, og jeg får aldri nok av å
se på den, fremheve den, stryke på den, holde på den, og ta bilder av den, he he.
Og det fineste jeg vet, er når Andreas stryker på den, eller legger hodet sitt inntil,
for da eksploderer nesten hjertet mitt av kjærlighet til de fine guttene mine,
og jeg håper av hele meg at vår lille ligner veldig på Andreas, både
av utseende, men også av væremåte ♥

´´Du har så små pupper :-(``.
´´Ha ha, kaster jeg denne peanøtten oppi toppen din, er den
det største du har der! :-D :-D :-D``.
´´SE så flat du er i forhold til henne!!! :-O``
´´Du har jo ingenting å se på der fremme, du må reise deg
så jeg kan se på rompa di i stedet :-D ``
´´Flaks for deg at jeg ikke er en puppemann ;-) ``.

Fra tidlig i tenårene til sent i tjueårene preget det meg dypt å
få høre slike kommentarer, og jeg endte opp med å føle meg
stygg og mindreverdig som ikke var ´´riktig utstyrt``.
For at jeg ´´SKUFFET`` menn.
Men ikke før nå ser jeg faktisk det absurde, det gale i det.
Nå først skjønner jeg hvor mye tid og tårer jeg har kastet vekk
på å kjenne meg stygg, når det faktisk aldri var noe galt der!
Jeg har lest meg opp og i mente på silikon, men har for det første
aldri hatt råd, og for det andre tror jeg ikke jeg hadde turd uansett.
Jeg har brukt BH-er og klær for å prøve å skape illusjoner om at
jeg er større enn jeg er, men når jeg da har høstet komplimenter og
fornøyde kommentarer har det bare gjort meg ennå mer miserabel
og misfornøyd med meg selv, siden det på en måte har understreket
at ´´jeg er ingenting uten store pupper, bare da fortjener jeg skryt``.

Etterhvert har jeg lært meg å både akseptere, omfavne, bli glad
i, og til og med elske den kroppen jeg har, og også brystene mine.
De er ikke der for å underholde skuelystne menn, og jeg har ingen
grunn i verden for å skamme meg eller kjenne meg mindre verdt
enn dem med store, flotte og struttende bryster bare fordi at mine
egne er relativt små.
Store, små, forskjellige, slappe, faste, dissende, struttende,
de er fantatiske, og mer enn god nok, uan-FAENS-sett.
Jada, folk har lov å foretrekke forskjellige ting, men det burde
være unødvendig å påpeke ´´feil og mangler`` hos andre.
Ser du noe du ikke personlig finner appelerende,er det vel bare
å gå forbi i stillhet vel? Det er ikke nødvendig å fortelle til folk at
´´du? du lever ikke opp til min peronlige standard, og jeg er dermed
ikke interessert i deg, bare så du vet det``.
HVA. ER. VITSEN?
Det er bare sårende.

Jeg har også fått mye kritikk for måten jeg har kledd meg på,
for jeg har ikke vært ´´sexy / fin nok`` å se på.
Altså.... Unskyld meg?!?!?!
Jeg har kledd på meg det jeg har likt personlig, og selv om det
har vært plagg og fargekombinasjoner som gjerne ikke har vært
veldig ´´klassisk vakre`` eller ´´maintream``, så må det vel være
lov å kle seg i det en selv kjenner seg komfortabel og fin i, uten at
en skal analyseres, kritiseres og ´´få gode råd til neste gang``??
Igjen; liker du ikke stilen min, så gå videre, da, og finn noen som går kledd
slik du liker? JEG trenger ikke å høre på alt du syns er galt med klærne mine/
kroppen min, og jeg skjønner ikke hvorfor det er så viktig for deg å formidle heller?
Det kjennes nedverdigende å omtrent få kjeft for at du ikke fremhever bryster
eller rompe, som om min eneste funksjon i det offentlige rom er å være
´´til pynt``. Det er faktisk ikke greit å komme med slike kommentarer, for det
fører ikke noe positivt med seg.
Menn har også hatt mye å si om tatoveringene mine;
´´Tar du flere nå, er det ingen som kommer til å ha lyst på deg``,
´´nå må det vel være nok, jeg syns ikke det der er så pent``,
´´jeg ville aldri blitt sammen med en som har så mange``,
´´det der vil se jævli stygt ut med brudekjole``...
Øh, ok.
Vi finnes i forskjellige størrelser, former, fasonger, og med forskjellige
væremåter, stiler og preferanser.
Hvorfor er ikke det fantastisk?
Hvorfor er ikke det greit?

Det må være plass til å være forskjellige,
og det er selvsagt også fullt lov å følge strømmen.
Poenget er at ser du noe du ikke liker, MÅ ikke
det kommenteres og kritiseres
Alle bør stå fritt til å gjøre akkurat som de ønsker med sin egen kropp,
enten de ønsker å vise frem, skjule, endre på, omfavne den man er,
dele, holde for seg selv, gå med kjole, joggebukse, tights, kjeledress eller bikini.
Din kropp. Ditt valg. Min kropp. Mitt valg.
Det er ingenting i veien for å endre på ting man ikke liker, dersom man
personlig bestemmer seg for at det er riktig valg for en selv, men det skal
IKKE være påvirket av noen andres mening om deg.
Som ung skjønner jeg at det er mye vanskeligere, for som sagt er det ikke før nå
de siste årene at disse tingene har begynt å gi mening.
Hadde jeg endret på noe på kroppen min fordi at noen andre ønsket det,
hadde jeg jo ikke følt meg verken god eller fin nok fordet, fordi jeg
hadde gjort det av helt feile grunner.

Jeg ønsker meg et samfunn hvor det kjennes viktig for folk å
hylle og komplimentere andre, og hvor kritikk og negative kommentarer får
mye mindre plass. Bygg hverandre opp, heller enn å rive ned.
Tenke over hva en sier, og hvordan en sier det...
Verken kvinner eller menn er objekter, og skal ikke behandles slik.

Det er vanvittig spesielt å se nedover kroppen min,
og se en at magen min har vokst.
Det er noe inni der.
Det er noen inni der!

Det er stort sett helt uvirkelig, og nesten helt umulig
å ta innover seg, at om bare 5-6 måneder er det
(forhåpentligvis) en liten baby i armene mine.
En baby som jeg har båret frem, i min egen mage.
En baby som er min og Andreas`.

Selv om jeg har bildene fra ultralyd, hvor småen virkelig begynner
å se ut som et lite menneske, slår det meg likevel i bakken å tenke
på at inni meg vokser det en liten person dag for dag.
Skjelettet vokser, og blir hardere. Hjertet pumper blod, småen
spreller og danser der inne, og den har til og med lært seg å tisse!
Det er egentlig for stort til å fatte, selv om milliarder av kvinner har
gått gjenom nøyaktig det samme som meg i mange, mange år...

Frykten for at det skal gå galt er der ennå, det skal jeg ikke
legge skjul på på noen som helst måte.
Å miste i julen i fjor gav meg virkelig en støkk, og gjør at jeg
er veldig på vakt for den aller minste lille ting.
Stikker eller murrer eller verker det i magen, kommer
dommedagstankene med en gang, og jeg blir redd.
Nå har jeg passert 16 uker, og for hver dag som går slipper
angsten litt og litt taket, men jeg tror ikke jeg kommer til
å føle meg trygg før den lille har ankommet verden.

Jeg tar meg selv i å stryke meg vàrt over magen i tide og utide,
og det blir jo bare mer og mer stas jo større magen blir.
Jeg liker å tro at småen der inne føler de kjærlige bevegelsene.
Selv om jeg har forbannet tilværelsen innimellom, når jeg har
vært på mitt dårligste og alt har bare vært tungt
og kvalme og frykt for at det skal gå ille, er jeg evig takknemlig
for at jeg får lov til å bære frem dette lille livet.
Uansett hvor dårlig jeg er, vet jeg at det vil være verdt det.
(men å syns litt synd på seg selv, må være lov).

Det er rørende å se hvor forventningsfull og ikke minst hvor
påpasselig og støttende Andreas er i det hele.
Han passer på at jeg får i meg det jeg trenger av mat og drikke,
han er med meg på alle kontroller og ultralyder, han roer meg ned
når jeg blir bekymret, og han sørger generelt for at det skal være så
enkelt og behagelig som mulig for meg å være gravid.
Jeg gleder meg til å bli mamma, og jeg gleder meg når jeg vet at
småen får en så fin pappa ♥

Vi vet jo ennå ikke om det er gutt eller jente, det går jeg ut fra vi
får vite på ultralyd om et par ukers tid.
Det blir veldig spennende, og jeg tror at når vi får vite kjønn på
den lille, vil det kanskje bli ennå litt mer virkelig.
Jeg har gledet meg i mange år til å få lage barnerom, for jeg er
glad i interiør og oppussing, og å få lage et unikt barnerom ser
jeg veldig frem til! Når vi snart får vite kjønn, kan vi endelig gå
igang med det prosjektet, for da har vi en indikasjon på
hvilke farger vi skal bruke, og hvilken innredning.
Jeg ønsker meg både gutt og jente, og på sikt håper jeg jo
på en av hver, men hvem som kommer først er ikke viktig.
Så lenge barnet som kommer er friskt og velskapt, er
jeg verdens lykkeligste, jeg.

Den siste uken har jeg i små øyeblikk hatt noe i magen
som omtrent har kjentes ut som leamus, og jeg lurer på
om det kan være barnet jeg har kjent.
Jeg er jo ganske ny i dette, så jeg er ikke helt sikker på hvordan
slikt faktisk skal kjennes ut ennå. Men jeg gleder meg til det ikke
er noen tvil lenger om at det jeg kjenner er livstegn fra babyen.

Siden jeg er så bekymret av meg, har jeg vurdert å kjøpe egen
doppler til å ha hjemme, så jeg kan lytte på hjertet selv.
Men jeg har blitt frarådet dette, siden det kan føre til meg bekymring
dersom jeg ikke klarer å lokalisere hjertet, og dessuten kan overdrevet
bruk føre til skader på fosteret. Det er ikke noe enkelt å være
redd, men jeg har prøvd å roe meg ned med at ´´om det er noe galt/om det
går galt, så er det utenfor min kontroll og makt uansett``. Det er en svært
fattig trøst, men det er likevel fakta.
Om det går galt, er det fordi småen ikke er levedyktig likevel,
og naturen ordner opp. Så jeg prøver å slappe av, og gjøre det
beste jeg kan gjøre som mamma.
Jeg spiser oftere enn hva jeg gjorde før jeg ble gravid, og jeg
har blitt opptatt av å ha et relativt sunt og variert kosthold.
Jeg må bare leve så bra og harmonisk som jeg klarer, ta
vitaminene mine, gå på kontrollene mine, gå i terapi for å
få luftet/roet tankene mine, og bare forberede meg som best jeg
kan på eventyret som ligger foran meg.
Såklart gruer jeg meg til fødsel nærmer seg, og til fødselen
er igang. Man hører jo så mangt. Men det er ennå lenge til,
og det er ikke vitsi å begynne å tenke på det helt ennå.
Nå er min største forventning ultralyden hvor kjønn blir avslørt,
og på den ultralyden er det vel også vanlig å kunne se om det er
noe galt med fosteret. Jeg er selvsagt redd det skal vise seg at
noe er galt, at det er sykt eller kommer til å bli sykt når det er født,
fordi jeg vet med meg selv at jeg ikke vil klare å sette til verden
et barn med store handicap. Man kan kalle meg hva man vil for det,
og syns hva man vil om det, men jeg mener at det må være 100% opp
til hver enkelt mor å bedømme om man vil fortsette svangerkapet om
det viser seg at barnet ikke er friskt.
Men alt har jo sett fint ut på alle ultralyder hittil, og jeg håper at
det gjør det neste gang også.

Jeg er så spent på å se hvem det er som kommer til verden.
Hvilken person den lille viser seg å bli.
Jeg håper både jeg og Andreas klarer å videreføre alle våre
sterkeste og beste sider til den lille, og ellers er jeg veldig spent
på å få følge hans eller hennes liv.
Jeg er spent på hvilket navn som skal brukes, jeg har jo en
liste med maaaange navn som jeg har samlet på i mange år nå.

Dette er mitt livs største reise, og det er en reise
jeg tar med skrekkblandet fryd, usikkerhet og håp ♥
Jeg aner jo lite om hva jeg går til, jeg har ikke erfaring,
men jeg leser, jeg spør, jeg lærer, og jeg både tror og håper
at mye vil komme naturlig, eller falle på plass etterhvert.
For meg har dette vært ønsket så lenge og så høyt at jeg til
og med ser frem til både bleieskift, gluping og nattevåk (selv
om det sikkert er ord jeg vil spise i meg senere).
Jeg gleder meg til å amme, til trilleturer, og til å være med
på å oppdage verden på nytt.
Jeg prøver å nyte å være gravid, men samtidig kjenner jeg at
August kan ikke komme fort nok ♥

Det er ikke bare bare å skulle kjenne seg god nok.

Jeg skulle ønske det var plass til alle nyanser av alle
her i verden, for mangfold og forskjeller er spennende og vakkert,
men det er ikke så enkelt.
Forskjellige ting, personlighetstrekk, handlinger og utseende vil alltid
dømmes både positivt og negativt, avhengig av hvem man spør.
Det er klart at alle kan ikke like alt/ alle, man har lov å foretrekke ting,
man har lov til å ikke like ting, men det jeg mener må være på plass,
er en grunnlegende aksept for at andre er annerledes enn deg selv.
Folk tenker annerledes, føler annerledes, prioriterer annerledes,
handler annerledes, velger annerledes, og er annerledes.

Rundtom i alskens aviser og sosiale medier/ blogger, dukker det
stadig opp innlegg/ kommentarer som sier at ´´man skal ikke gjøre
slik og slik/ man skal gjøre slik og slik``.
Man skal presses inn i en mal som en eller annen har
bestemt seg for at passer .
Det florerer av saker som ´´slik gjør lykkelige par``, ´´disse tingene
kan du ikke gå med`` og ´´ikke gjør dette i sosiale medier``.
I sakene om parforhold sies det ofte bastant at ´´par som deler mye
av forholdet sitt med omverdenen, og som legger ut bilder av forholdet,
er ulykkelige og kommer aldri til å vare``.
Jeg blir så sint når jeg leser sånt, for det er så utrolig unødvendig å
plassere alt og alle i samme boks?!
Javel, NOEN poster gjerne lykkelige oppdateringer og bilder for å dekke
over at det egentlig ikke går så bra, men det er veldig unødvendig å
påstå at dette gjelder alle??
Jeg deler gjerne ting fra forholdet, jeg, og om jeg deler positive ting,
så er det ekte positive ting. Jeg ser ikke noe galt i det.........?
Klær man har ´´lov å gå i``, og interiørfeller man ´´ikke må gå i``,
er ting jeg ikke bryr meg med. Og det har jeg aldri gjort heller.
Jeg har alltid hatt min egen (litt ubestemmelige) stil, både på klær,
tilbehør, hår, og på interiør. Jeg er glad i å eksperimetere, og i å
bare følge hjertet, og velge det jeg syns er fint der og da.
Det er sjelden gjennomtenkt, og selv om jeg har høstet mye kritikk
og hevede, skeptiske øyenbryn på grunn av mine stilvalg, så klarer
jeg ikke å bry meg noe særlig med det. Jeg mener at disse tingene
må en kunne få leke og ha det gøy med, eksperimentere og finne
sin helt egne, unike smak.
Selv om mange hjem ligner hverandre, fordi mange følger de
samme trendene, og jeg ofte syns disse hjemmene er svært
vakre, gjennomførte og stilfulle, så setter jeg også stor pris på å
komme inn i hjem hvor det ikke er ´´typisk innredet``.
Det kan være fint, alt sammen, og folk må få velge selv ♥

Det er så mange ´´regler`` som florerer rundt omkring,
og uansett hva man gjør, så vil man alltid finne noen som kan
rette en kritisk finger mot deg.
´´Viser du frem kroppen din og du er tynn/ slank/ veltrent, så skaper du et
usunt kroppshysteri``.
´´Viser du frem kroppen din og du er litt større, er du med på å
fortelle folk at det er greit å ´´være tjukk``/ usunn``.
´´Legger du ut mye bilder av deg selv, er du selvsentrert og kjip``.
´´Legger du bare ut lykkelige og flinke statuser/ bilder er du overfladisk
og du lyver gjerne for å skape deg et positivt image utad``.
´´Legger du ut statuser og bilder som forteller om psykiske lidelser
og om livets mindre perfekte sider, er du en sytekopp som bare er på
jakt etter oppmerksomhet/ en farlig psykopat``.
Tynne folk er ikke ´´bedre`` enn store, og store er ikke
´´bedre`` enn tynne/ små. Ingen hårfarge eller hudfarge
er ´´bedre`` enn andre. Store pupper, små pupper, stor penis, liten penis,
ingenting bør fortelles at er ´´bedre`` enn andre?? Introvert, ekstrovert,
sprudlende og livlig, stille og sjenert, hvem har rett til å stille seg som dommer
over hva som er ´´rett``, hva som er ´beste``?
ALLE har sine trekk, og ALLE har sine preferanser i forhold til andre,
og det er lov. Det er lov å foretrekke noe fremfor noe annet, men det bør
ikke være nødvendig å erklære det man selv liker som ´´det eneste som er
godt nok,og at alt som ikke er slik, er søppel``....
Selv om det ofte er ment som humor, syns jeg personlig at utsagn som at
´´ekte menn foretrekker jenter med kjøtt på beina, hadde de foretrukket bare bein hadde
de jo vært bikkjer``, eller ´´gutter liker blondiner, menn liker brunetter``.
Det er vel bedre å si at ´´noen liker store, noen liker små, noen liker lyse,
noen liker mørke, noen liker høye, noen liker lave, noen liker stillhet, noen
liker action og fart......``?


HVORFOR. MÅ. ALT. ANALYSERES. OG DØMMES?

Folk må få lov til å dele det de vil, og holde skjult det de vil.
Folk må få lov til å vise kroppen sin om de ønsker det, eller skjule
den så mye de vil om de ikke er komfortabel med å vise den frem?
Folk må få lov til å dele det som er viktig og aktuelt for dem selv, og så
er det jo opp til hver enkelt om en vil følge med på vedkommende eller ikke?
Det jeg ikke forstår meg på, i kommentarfelt i aviser, på blogger og på
sosiale medier, er folk som faktisk tar seg tid til å kommentere negativt.
Mange kommenterer en sak med at ´´jeg bryr meg ikke om dette/ dette er
uinteressant!!!``, men så uinteressant kan det da ikke være, når de åpenbart
har giddet å ta seg tid til å klikke inn på den aktuelle saken, lest/ sett på
bildet, og så bruke tid og energi på å kommentere hvor stygt/ kjedelig/
uødvendig de syns at det er.
Jeg får ikke det helt til å gå opp, jeg......?
Jeg publiserer nok mye som folk overhodet ikke bryr seg om, og det
eneste jeg kan håpe på, er jo at folk bare blar forbi om det ikke
interesserer dem. At de slutter å følge meg/ sletter meg.
Jeg vil ikke ha negativitet i livet mitt, og jeg prøver mitt aller beste for å
ikke være noe negativt i andres liv, heller.
Selv om jeg leser en sak jeg er uenig i, eller ser et bilde jeg ikke
liker så godt, så gidder jeg ikke å spre negativitet og dritt.
Har jeg ikke noe pent å si, holder jeg kjeft.
Det er mennesker bak alle disse innleggene og bildene, og
ofte når en deler ting, er det ting som ligger ens hjerte nær,
og man er ofte sårbar for kritikk, enten man vil innrømme det eller ikke.

Folk må få leve livene sine.
Folk må få ta sine egne valg, gjøre sine egne feil, oppnå sin egen suksess.
Følger man noen i sosiale medier, ber man tross alt om et innpass i
nettopp deres personlige liv, og om det ikke passer din smak,
hvorfor gidde da? Hvorfor ikke fri deg selv fra den irritasjonen, og
bare fjerne deg selv fra det? Jeg kommer aldri til å fortså dem som
aktivt følger med på ting og folk man ikke liker.
Å scrolle forbi koster deg ingenting, og det er veldig fort gjort,
mens å stoppe opp, involvere deg, lese, se, studere, og ikke minst; å hive
deg på kommentering fordi du føler at akkurat din kritikk er viktig, DET koster,
det koster deg irritasjon og energi, og husk; det kan såre mottaker. VELDIG.

Ja, alle har lov å mene og å synse.
Det er et fritt land, du har ytringsfrihet, osv, osv, osv.....
Men MÅ den brukes på negative ting?
Kan vi ikke prøve å fokusere på det som er bra hos andre, og
bygge hverandre opp...? Du har rett til å uttale deg negativt, og å
kritisere, men er det virkelig, virkelig nødvendig.....?
Hvorfor vil du at ditt navn skal kunne sees av alle som leser
saken/ kommentarfeltet, og knytte ditt navn til en stygg, negativ
kommentar? Tenk om dine foreldre, dine besteforeldre, dine
barn, dine venner, din kjæreste, ser hva du velger å velte av deg
så absolutt alle kan se......?

Lev, og la leve.
Vær glad for at folk ikke er like, for det hadde vært veldig kjedelig.
Utvid horisontene dine, tørr å tenke annerledes.
Dagens unge/ barn trenger gode forbilder og rollemodeller, både i
det virkelige liv, men også på nettet. Lær dem at å mobbe og trolle
på nett ikke er greit, og at selv om det er lett å skjule seg bak en skjerm
og si mye stygt, så sitter det gjerne en person bak en annen skjerm som
kan bli veldig lei seg og såret over det som blir skrevet.
Det bør ikke finnes noen mal eller regler for hvordan man skal
være/ kle seg, det unike er vakkert og spennende!! ♥
Så lenge man har sider og kvaliteter som toleranse, respekt,
medfølelse, godhet, og omtanke på plass
mener jeg at det må være rom for store variasjoner ellers der ute.
Vil du være åpen og dele; vær det, gjør det.
Vil du være privat og lukket, vær det, gjør det!
Vil du kritisere og dømme; så gjør det, da!!! Ingen kan nekte deg!
(men bare husk at det kansåre og ødelegge mer enn du kanskje er klar over).

Ja til mangfold, ja til forskjeller, ja til det unike  ♥

Jeg er overbevist om at det finnes en mening i alt som skjer.

Selv om det ikke er lett å se en mening i det når en går gjennom
motgang, når depresjon slukker alt lys, når hjertet knuser, eller når
du mister et høyt ønsket barn i magen, så ser jeg stort sett i etterkant
at det var nødvendig, det som skjedde.
Det lærte meg en viktig lekse, det lærte meg noe nytt, det formet meg,
og på sin egen merkelige (og brutale måte) hjalp det meg videre.
Man trenger gjerne mørket,
for å virkelig kunne verdsette det velsignede lyset.
Jeg har lært meg å ikke ta ting for gitt,
for en dag kan jeg våkne og alt er bekmørkt inni meg.
Men jeg har også lært meg å ikke være redd for det mørket,
for jeg vet av årevis med erfaring at
´´det går over. uansett hva, så går det alltid over``
Det gjør at depresjon og angst, som før kunne sette meg helt
aldeles utav spill, og som kunne gjøre meg redd og selvdestruktiv,
nå bare er en del av livet jeg takler.
Jeg har lært meg å akseptere det, og det har gjort det
mindre skummelt, og det har gitt mørket mindre makt over meg.

Det er ikke lett å finne ´´mening`` i å måtte gå gjennom år med
mobbing og ensomhet og drittslenging og dårlige, destruktive forhold,
men FAEN heller; jeg har blitt sterkere!
Jeg har lettere for å forstå andres situasjon, jeg kjenner min egen
styrke, mine egne svakheter, hva jeg ønsker og hva jeg ikke ønsker
i en relasjon, jeg har lært enormt mye gjennom terapi, og jeg føler
jeg er i god kontakt med mitt indre selv, med følelsene og tankene mine.
Tidligere var jeg lettere å forme, lett å bryte ned og å manipulere
og å tråkke på, mens nå er det ikke slik lenger.
For hvert arr (fysisk eller psykisk) som ble påført meg,
vokste jeg meg sterkere.

Selv om det var grusomt å miste det vesle såvidt påbegynte
livet i magen for et år siden, ser jeg i dag at jeg er langt
mer forberedt på morsrollen denne gangen, enn jeg var da.
Da var jeg dypt inne i en lang og tung depresjon, og det skjedde
veldig mye brutalt og negativt rundt meg og i livet mitt, så
kanskje jeg faktisk rett og slett ikke var klar...
Nå har jeg jobbet hardt med meg selv det siste året,
jeg har stablet meg på beina, sluttet med selvskading (jeg blir aldri
lei av å nevne det, for jeg er så stolt), depresjonen har mer og mer
sluppet taket, og jeg kjenner meg som et mer harmonisk menneske.
Det kjennes som mange biter har falt på plass, jeg føler meg virkelig
trygg på at jeg har funnet han det er meningen at jeg skal tilbringe resten
av livet med, vi har skapt et vakkert og personlig hjem sammen gjennom
utrolig hardt og dedikert arbeid, og både jeg og han merker at jeg har fått
en helt annen ro over meg.
Det er liksom ett eller annet ved det at når en virkelig har opplevd helvete,
når en har opplevd mange av de verste ting man kan utsettes for, når man
har hatt slit og motgang så lenge en kan huske, så kommer det et punkt gjerne
der en innser at det er faktisk ikke noe som kan knuse deg...
Du vet at uansett hva som blir kastet på deg, så klarer du å klore deg gjennom det
Selvsagt har man sine ned- dager, og man har lov til å føle seg både såret,
motløs, sint, oppgitt, redd, hjelpløs og knust.
Ingen er sterke og tøffe hele tiden, det er umenneskelig å forvente.
Det er lov å frese og gråte og rase og forbanne, man kan ikke gå og bære
på vonde ting inni seg og bare forvente at det skal forsvinne av seg selv.
Utløp er viktig.
Og jeg er så glad for at jeg har en ved min side som er med meg på
alt som både er fint, og mindre fint. Vi har blitt testet så hardt som par,
at jeg vet at vi har det som trengs for å holde sammen til evig tid ♥
Så ´´takk`` til alle som har gitt oss harde prøvelser, ´´takk`` til tunge
tider og takk for at vi tidlig fikk bekreftet vår ´´i gode og onde dager``.

Ingen ønsker å ha det tungt og jævli,
men det går an å dra nytte av det, det går an å finne mening i det meste,
om man vil ;)

Det er en ubeskrivelig følelse å vite at et liv har startet i magen min.
Veien hit har vært lang, tung og slitsom.
Veien hit har vært tårer, angst og jeg har gitt opp mange ganger.
Vi har prøvd i 1.5 år, og vår eneste graviditet, som skjedde høsten- 16,
endte i en svært smertefull Missed Abortion (MA).
Etter det endret kroppen min seg litt.
Fra å være stabil og forutsigbar i syklusene, ble plutselig
ting annerledes, og det ble mye vanskeligere å forutse eggløsning (EL).
Jeg tørr ikke tenke på hvor mye jeg har brukt på eggløsningstester, og
graviditetstester de siste årene, men det finnes heldigvis nettsider som tilbyr
store kvantum til relativt billig penge, men det ryker nå noen kroner åkkesom..
Siden jeg i fjor vår hadde et par måneder der EL- test ikke slo ut i det hele tatt,
begynte jeg for alvor å lure.
Javel var aborten grusom og krevende, og selv om den ble oppdaget i
Desember- 16, var ikke alt ´´gjennomført`` før slutten av Januar- 17.
Embryoet ble oppdaget dødt på UL i uke 9 ca, men hadde nok vært dødt
helt siden uke 6, rett etter vi så et bankende hjerte på UL.
Jeg skjønte nok innerst inne at noe var galt i det svangerskapet,
for brystene ble aldri ømme, jeg ble aldri kvalm, og jeg følte aldri på
at ´´jeg var gravid``. Men jeg hadde ingen smerter heller, så MA kan
være vanskelig å oppdage. Jeg visste ikke at MA fantes, før jeg oppelvde det selv.

Vi dro på klinikk i Haugesund på sensommeren i fjor for å bli utredet.
For å se om de kunne finne ut hvorfor det var vanskelig for oss.
Alt så tipp topp ut hos oss begge, så vi fikk egentlig bare ´´diagnosen``
´´Ufrivillig/uforklarlig Barnløshet``.
Det  var ikke noe verken hos meg eller han som tilsa at det skulle være
problemer, men mange par opplever likevel å ikke få det til.
Det er jo MYE som skal klaffe for at en skal bli gravid, og så er det MYE
som skal klaffe deretter for at det skal bli et foster, og for at fosteret skal bli et barn.
Vi ble anbefalt å prøve inseminsajon i første omgang, før vi evt videre gikk igang
med prøverørsbehandling.
Begge deler var kostbare, men inseminering var ´´billigste`` alternativ.
Der går det ut på at mannen leverer en prøve, og denne blir inseminert i
kvinnen via en lang slange, sånn at svømmerene kommer mye nærmere
målet sitt enn ved vanlig samleie.
Jeg hadde klokketro på dette forsøket, men det ble bare blanke, negative
tester utav det.
På neste ultralyd, for å vurdere muligheten for prøverør,
ble det oppdaget noe som så ut som små flekker på livmoren min,
som kunne være polypper, og disse ville de at jeg skulle få sett
nøyere på/tatt vekk før oppstart med prøverør, for å sikre oss at ikke
disse eventuelle polyppene spolerte et forsøk.
Denne sjekken/eventuelle operasjonen skulle finne sted i midten av Desember,
og dersom alt gikk fint, var planen oppstart med prøverør nå i Januar.
Jeg hadde da èn syklus igjen før Desember, men de ville ikke inseminere
heller på grunn av polyppene, og vi tvilte på effekt uansett.

Jeg og Andreas dro til Nord- Norge i slutten av Desember, og skulle være
der til et par dager før jeg skulle på denne sjekken/ opereajsonen i Desember.
Han var på jobbreise, jeg fikk være med, og det var ren terapi å få reise langt
vekk fra hverdagen, oppleve steder vi aldri hadde vært før, kunne legge fra oss
bekymringer og sånt hjemme, og bare kunne nyte å være oss to sammen, før
vi nå skulle igang med dette voldsomme opplegget...
Med meg på turen oppdaget jeg plutselig at jeg hadde et par
graviditetstester gjemt i en lomme på toalettvesken min, og bare ´´på gøy``
tok jeg en test morgenen etter vi kom til hotellet.
Den så hvit ut lenge, men plutselig skimtet jeg noe som
så ut som en svak, svak strek!!!!!!!!!
For første gang på nesten et år var det en strek til der!!!!!!
Jeg ble i fyr og flamme.
Kunne det virkelig være??
Kunne vi være så heldige?!
Det ble kjøpt inn en del tester i løpet av den turen, for å si det mildt.
Jeg testet jo første gangen ganske mange dager før IKM (ikke- kommende- mens),
og jeg sjekket ivrig hver morgen om testene ble tydeligere mot IKM.
Det ble de, og de gikk fra å være knapt synlige til å bli kjempesterke!

Jeg var gravid.
Vi ventet barn.... ♥

Da vi kom hjem fra Nord- Norge, kunne vi da gå på Ultralyd
heller enn på skummel polyppjakt/operasjon!



De første seks ukene var jeg lite plaget, og jeg gledet
meg over det lille underet i magen, så lenge jeg fikk se en
positiv test med jevne mellomrom.
Jeg gikk og lengtet etter å få symptomer, sånn at jeg kunne kjenne meg
tryggere, men da symptomene meldte sin ankomst, angret jeg!
Helt siden en liten uke før jul og frem til i dag, har jeg vært helt
slått ut av ekstrem kvalme. Hver eneste dag har vært dominert av kvalme.
Mange dager har også vært oppkast.
Jeg var til og med innlagt noen dager i romjulen, for jeg klarte ikke å holde
på noe, og jeg var enormt dehydrert. På KK fikk jeg intravenøs væske,
og jeg fikk være et trygt sted hvor jeg ble fulgt opp, og passet på.
Etter at jeg var frisk nok til å skrives ut, fikk jeg komme på dagsvisitter
med noen dagers mellomrom for å få mer påfyll av væske, og for å sjekke
verdiene i blodet mitt. Det var godt å få hjelp.
Hver gang jeg var på KK, og vi måtte gå forbi fødeavdelingen, lengtet jeg
og håpet av hele meg at èn dag var det inn den døren jeg skulle...



Svangerskapet har hittil i stor grad vært preget av angst for min del.
Har man mistet et barn, er man redd for å miste igjen, sånn er det nok bare..
Og spesielt siden jeg mistet i MA, som var så usynlig og vanskelig å oppdage.
En spontanabort er også grusomt, men da er det liksom ingen tvil om hva som
skjer, da ordner kroppen stort sett opp på egenhånd...
Jeg har kjent etter mer enn sunt er sikkert, og jeg har fått panikk når det har
murret eller stukket eller boblet eller strekt seg i magen.
Absolutt alt har kjentes utrolig skummelt ut, og jeg aner ikke hvor mange ganger
jeg har pustet tungt, og tenkt; ´´det var det, nå var det over.......``.
Vi har brukt mye penger på privat Ultralyd, rett og slett bare for å få se om ting
utvikler seg som det skal, og for å kunne roe oss (meg) ned. En stund hvertfall.
Småen i magen har vokst som den skal, og utviklet seg fra en liten klump av et embryo,
til å bli et nydelig vakkert lite foster.
Hver gang vi har fått se/ høre hjerteaktivitet på ultralydskjermen har det nesten
svimlet av lettelse gjennom meg (og Andreas, for jeg klarer nok å smitte litt av den
hersens angsten min over på han når jeg er på mitt reddeste).
Vi har sett småen hoppe og danse inni der, vi har sett småen vinke til oss,
og vi har fått sett at alt sammen utvikler seg som det skal, og vi har fått høre de
deilige ordene ´´alt ser helt normalt ut her``.
Sist uke opplevde jeg bittebittebittesmå prikker med rosa blod på papiret en kveld,
og bestilte selvsagt ultralyd med èn gang, bombesikker på at NÅ var det over.
Jeg var så lei meg, for jeg nærmet meg jo sånn uke 12!!!!
Jeg var helt tom da vi satt på venterommet, hadde verdens verste følelse,
men småen hadde det jo fint, og vi fikk beskjed av legen om at ´´det er all
grunn til å være optimistisk rundt dette svangerskapet``.

Nå er de 12 første grusomme ukene over, endelig.
Alle organer er utviklet, det mest kritiske er forbi, nå er det bare for
småen å konsentrere seg om å vokse seg stor og fin mot fødsel.
Jeg gleder meg veldig til å få skikkelig synlig mage ♥
Og jeg gleder meg hvertfall til den hersens kvalmen kanskje bestemmer
seg for å slippe taket, selv om jeg vet mange må slite med det gjennom
alle 9 måendene.... Ugh.....
Jeg gleder meg til å lage barnerom, til å få vite om det er en liten gutt
eller en liten jente vi i August skal ønske velkommen.
Mange sier at ekstrem kvalme tyder på jente, mens legene er
mer skeptiske. Vi får rett og slett bare vente og se, så lenge småen er frisk,
spiller det ingen rolle for meg hva det er.
Jeg gleder meg til å handle inn små klær, leker, og jeg
gleder meg selvsagt til å møte den lille, og bli kjent med h*n ♥

Det blir stort å bli mamma for første gang, og det blir stort å
bli foreldre sammen med Andreas, mitt livs kjærlighet.
Jeg vet jo allerede at han er en god pappa, og en fantastisk
omsorgsperson, så det kjennes trygt at vi ikke begge er
helt nybegynnere, tross alt.

Jeg håper bare angsten snart blir litt mindre, og lar de gode følelsene
slippe mer til, nå når det verste angivelig er over...
Det er ikke noe kjekt å ha angst, og det er ikke ´´bare å slå det av``, som
mange faktisk tror.
Om det hadde vært så enkelt, er det vel ingen som hadde hatt angst, da.
Men jeg har små øyeblikk, der jeg kjenner på ren glede, og på
sommerfugler i magen over det som venter oss, så jeg tror nok at
når magen blir mer synlig, og jeg begynner å kjenne liv der inne,
så vil kanskje angsten trekke seg litt tilbake, og gi plass til gleden!
Jeg ER jo overlykkelig for at dette faktisk har skjedd, og ikke minst
at vi faktisk klarte det alene, uten hjelp!!! ♥♥♥

Jeg har den dypeste sympati og medfølelse for dem
som ikke ser noen annen løsning på å takle problemene
og de tunge dagene sine enn å skade seg selv.
Ingen burde kjenne et sånt behov.
Jeg føler også med dem som står rundt dem som skader seg,
for det er ikke lett å være pårørende heller.
Jeg vet jeg har gitt utallige søvnløse netter for familien min,
for selv om jeg visste med meg selv at ´´det er ikke noe å være
redd for, jeg gjør det jo ikke særlig dypt, det er ikke farlig``, så ser
jeg jo i etterpåklokskapens lys at det ser utrolig skummelt ut,
dypt eller ei.
Jeg har veldig dårlig samvittighet nå for all frykt og smerte jeg har
påført dem rundt meg.
Jeg har til og med dårlig samvittighet ovenfor helsepersonell
som har sett arrene mine før de har fått gro, i forbindelse med at
jeg har tatt blodprøver eller lignende.
Hver gang sårene/arrene mine ble eksponert, kjente jeg jeg ble
helt klam av skam over hele kroppen.
Slike sår er liksom ikke noe man stolt viser frem.
Hele opplegget er tvert imot dominert av skam, og
et behov for å være kreativ når man skal skjule ´´syndene`` sine.
Spesielt om sommeren.
Det var nok ikke vanskelig å gjennomskue at jeg nylig hadde skadet meg,
da jeg valgte langermet, tykk genser midt på sommeren når de andre
satt i bikini. Det var nok heller ikke vanskelig å gjennomskue meg da jeg fant
på alskens rare bortforklaringer på disse ´´mystiske`` strekene som dukket
opp på de rareste steder på kroppen min.
Jeg kjenner jeg blir stresset nå, bare jeg tenker på det.
Tenker på hvor viktig det var at ingen skulle se det,
samtidig som jeg innerst inne ville at noen skulle se, ta
tak i meg, riste meg, og tvinge meg til å oppsøke hjelp.
Tenker på alle de kreative løsningene på antrekk,
tenker på all den ufattelige smerten jeg påførte en kropp som ikke fortjente det.
Tenker på alle tårene, alt hatet mot meg selv for at jeg var så svak.
Tenker på alle gangene jeg våknet fyllesyk og ødelagt, øyeblikket
der jeg kjente/innså hva jeg hadde utsatt meg for da jeg var beruset.
Tenker på hvor inderlig jeg holdt fast i den ´´trygge`` uvanen, selv da
jeg begynte i terapi. Jeg våget ikke gi slipp, jeg våget ikke engang å tro
at det gikk an å gi slipp.
Jeg klarte ikke å se noen vei utav det, for det var blitt en så integrert
del av min måte å ´´håndtere`` vonde ting på.
Jeg innbilte meg at jeg fortjente det, jeg innbilte meg at jeg ikke
fortjente bedre, jeg innbilte meg at det hjalp.....
Jeg innbilte meg at ved å ødelegge meg selv, løste jeg opp
den mørke knuten inni meg, hvertfall for en liten stund.
Jeg innbilte meg at ting ble bedre, nettopp fordi jeg gav meg selv
den straffen jeg selv mente jeg trengte!
Og hvorfor mente jeg at jeg trengte straff?
Jo, jeg hadde gjerne sagt noe teit, skrevet noe teit, gjort noe teit.
Jeg hadde kanskje tatt for mye plass, tatt for lite plass, jeg hadde
kanskje ment noe feil, jeg hadde kanskje hatt på meg feil klær...
Disse bittebittesmå tingene var nok til å sette meg igang,
og jeg forsvarte min ´´rett`` til å holde på slik, for
jeg fortjente ikke bedre!!!

Frem til jeg passerte 25 var jeg så lullet inn i denne ´´virkeligheten``
at jeg aksepterte det som noe som ville være med meg livet ut.
Sånn var det bare.
Og jeg var ikke lei meg for det engang, egentlig.
Det virker helt absurd nå, å se tilbake på hvor blind jeg var,
men det var nettopp det jeg var... blind, og uerfaren i å tenke alternativt.

Kroppen min er blitt et kart over tusenvis av vonde historier.
Som oftest er arrene ganske vanskelige å se, men i det rette lyset,
eller om jeg bevisst studerer, er det en trist minnebok...
Jeg er glad for at jeg ikke husker hvilken historie som hører til
hvilket arr, det er bare et kaos av striper.
Striper som alltid vil være med meg.
Jeg skammer meg ikke nå lenger, og jeg gjør aldri noe bevisst
for å skjule dem. Jeg prøver ikke å presse dem på folk, selvsagt,
men jeg gjemmer meg heller ikke unna.
De er en del av meg, enten jeg vil eller ikke.

Det tok meg lang tid å komme hit.
Tid, og maaaaange runder med meg selv.
Jeg har prøvd å slutte flere ganger enn jeg kan telle, men når
jeg ser tilbake på det innser jeg at jeg aldri var klar for å slutte.
Jeg overbeviste nok meg selv om at jeg virkelig prøvde, og jeg overbeviste
dem rundt meg og terpaeuter og alle om at jeg virkelig prøvde,
men sannheten er at jeg lette etter enhver unnskyldning for
å gå på en ny smell.
Jeg gjorde meg selv til et offer, at ´´jeg ikke kunne noe for det``.
Jeg nektet på en måte å innse at jeg, og bare jeg, hadde kontroll i dette.
Jeg innbilte meg at det var utenfor min kontroll...

Selv om det høres strengt ut, og selv om jeg selv bjeffet og ble både såret,
rasende, indignert og provosert da jeg fikk beskjed om det,
så er sannheten brutalt enkel;
det er KUN du som bestemmer om du skal skade deg selv eller ikke.
Det er et VALG du tar, hver eneste gang.
Jeg ville ikke høre, jeg ville ikke ta det innover meg.
Jeg ville ikke ha den makten.
Jeg ville være svak, jeg ville være offeret, for det var enklere...

Etterhvert tok den tanken tak i meg.
Jeg hadde (har) ansvar for eget liv, egen kropp.
Og bare jeg.

Det er nesten så jeg blir irritert når jeg tenker på hvor ´´enkelt``
det til slutt ble å slutte.
For godt.
Jeg ville ganske enkelt ikke fylle kroppen min med flere fysiske
beviser på vonde hendelser.
Når noe vondt skjer, ønsker jeg å reise meg igjen, børste
støvet av meg, og gå videre.
Jeg ønsker å fokusere mer på gode ting i livet, og huske
på fine og koselige minner, og jeg ønsker å ha en kropp
jeg ikke føler jeg må pakke inn, skjule, og skamme meg over.
(som sagt skammer jeg meg IKKE over det som var, over arrene
jeg alt bærer, men jeg er bevisst på at jeg ikke ønsker å lage nye).

Nå har det gått et helt år (og en dag) siden jeg sluttet.
Og denne gangen kjenner jeg meg sikker på at jeg klarer det.
Det som var, var.
Det som er, er.
Det som skjer, skjer.
Jeg vet, etter et år med vanvittig mange nedturer og smeller,
at JEG TAKLER DET ♥
Jeg er sterkere enn jeg trodde, og jeg er glad jeg har fått anledning
til å oppdage hva, og hvem, som bor i meg.

Det var en 17 år lang reise før jeg kom dit jeg er,
så jeg skal på ingen måte bagatellisere det, eller si at det har vært enkelt.
Men det var verdt det.
Uansett når man klarer å sparke en uvane utav sitt liv,
e det fantastisk!
Tingen er vel at man må finne den veien ut som passer for en selv.
Min måte å slutte på passer naturligvis ikke for alle, så jeg skal
ikke si at det er en endelig løsning.
Man må gå litt i seg selv, og finne ut hva som er viktig og hva som
er riktig for en selv, og for ens eget liv.
Selv om du bruker lang tid, selv om du må begynne på nytt om og
om og om igjen; IKKE GI OPP.
Hva enn du gjør, aldri gi opp.
Det fantes håp, og en vei ut, for meg, det finnes håp, og
en vei ut, for DEG.
Selv om det er vanskelig å se, spesielt på de mørkeste
dagene, så lover jeg deg at det er mulig,
så lenge du tørr å åpne deg for at det er mulig... ♥

Er det noen gang for seint å endre på sine mindre positive sider,
til fordel for noe bedre?
Er det noen gang for seint å prøve å bli snillere,
ømmere, mer forståelsesfull, mer tolerant, mykere?
Er det noen gang for seint å prøve å rette opp i de feil man har gjort,
og så prøve å gå videre derfra med ny giv, prøve på nytt?
Er det noen gang for seint å søke tilgivelse, eller å selv tilgi?
Ofte kan man være nødt til å tilgi seg selv,
og bare det å finne den aksepten, toleransen og godheten i seg selv som kreves for å tilgi,
kan gjøre store ting med en.
Er det noen gang for seint å begynne på et nytt kapittel?

Jeg syns ikke det.

Jeg tror mange gjør så godt de kan,
men jeg tror også mange ikke er klar over at de kan gjøre ting annerledes,
selv om de har gjort ting på en bestemt måte leeenge.
Jeg tror mange kan ha godt av å gå litt i seg selv,
tenke over hvem de er, hva de driver med, hvor de er i livene sine, og hvor de er på vei.
Hvor de vil.
Ofte er det bare små justeringer som skal til.

Et av mine store vendepunkt i livet, kom da jeg tilgav dem som mobbet meg på skolen.
Jeg tilgav dem for min egen del, og det reparerte noe i meg jeg trodde var ødelagt for alltid.
Jeg hadde en bitterhet i meg, et hat, som jeg nå er frigjort fra.

Jeg har også ofte gravd meg ned i ting jeg har sagt og gjort, som jeg ikke burde sagt og gjort.
Men hvem av oss har ikke slike ting bak oss?
Ingen er perfekt, vi er alle mennesker, vi feiler, vi går på trynet.
Men alt håp bør ikke være ute fordet, fremtiden bør ikke mørklegges av fortidens snubling og famling.
Vi må ha lov til å tenne lys, og å vende blikket fremover.
Vi må lære oss å se på andre med forståelse og tålmodighet,
veilede uten å dømme, trøste, og ikke minst; lede.
Det finnes noe godt i de fleste,
og jeg vet jeg selv jobber hele tiden med å bli en best mulig versjon av meg selv i dag,
på tross av det som var i går.

Jeg har brukt nesten hele livet mitt på å tro at fordi jeg ikke er
en ´´typisk pen jente``, så er jeg heller ikke verdt noe.
Helt fra jeg var veldig liten, rundt 5- 6 år, har jeg blitt fortalt
hyppig hvor stygg jeg var.
Allerede tidlig i skolen ble dette en fanesak for mange
av mine ´´med``elever, og jeg ble fortalt ned i minste detalj
hva som var feil på meg, hva som var stygt og ekkelt.
Nesen min så ut som en grisenese, og noen syns at å bøye
opp sin egen nese og lage griselyder var veldig morsomt.
Føflekkene mine ´´så ut som noen hadde sprutbæsjet på meg``,
tennene mine var for store, jeg var for tynn, jeg gikk med feil klær,
øynene mine var bæsjebrune, stemmen min var stygg, håret mitt
var stygt, smilet mitt var stygt... Alt var det noe feil med.
Ting jeg ikke engang hadde tenkt over, ble ødelagt.
Jeg våget aldri å si til lærere eller hjemme at jeg ble mobbet,
for jeg var sjenert, og jeg var så flau, jeg skammet meg, dypt.
Jeg ville ikke si noe på skolen, for jeg hadde jo bare hørt historier om at
det ble bare verre for den som ´´sladret``, og det orket jeg ikke.
Jeg ville ikke si noe hjemme, for jeg ville ikke at de skulle vite hvilket
taperbarn de hadde, og at alle syns at de hadde en stygg, ekkel datter.
Jeg ville heller bære på de stygge hemmelighetene for meg selv,
og gråte dem ut om kveldene.
Dette var min virkelighet i 11 lange år på skolen.
Det ble ikke bedre jo eldre vi ble, tvert imot.
Det føltes verre og verre å bli kalt alle disse tingene, og på ungdomsskolen
tror jeg ikke en eneste dag gikk uten at jeg tenkte på å dø.
På ungdomsskolen ble flere bygder plassert sammen, og de skjønte
veldig fort at jeg var en akseptert huggestabbe.
Jeg gikk med blikket nedslått stort sett hele tiden, snek meg rundt og
prøvde å være minst mulig synlig, så jeg slapp blikk og kommentarer.
Jeg var dypt, dypt ulykkelig, og jeg skammet meg grusomt.
Jeg HATET den jeg var, jeg HATET utseendet mitt, jeg ville ikke snakke
høyt i klassen fordi jeg HATET stemmen min, jeg visste at jeg var
´´kåret`` til en av de styggeste på skolen gjentatte ganger, og at jeg
var den ingen gutter var interessert i.
Dette fikk jeg sett fysiske lister på, og det sved noe jævli.
Hver eneste dag var et helvete, jeg var redd, jeg var kvalm og uvel,
jeg var usikker, jeg var skvetten, jeg var deprimert, jeg tenkte som sagt
 på å dø mer eller mindre daglig, og jeg var utrolig skamfull over å
være så mislykket, så stygg, så utenfor, så uvelkommen, så svak...
....så annerledes.
Alt dette ble jo min virkelighet, naturlig nok.
Jeg hadde ikke noe forsvarsverk, jeg hadde ikke noen stemmer
som talte alt det stygge imot, så for meg ble alt det stygge min ene og
sanne virkelighet.
Om alle disse mente at jeg var så grusomt stygg og verdiløs, så
måtte jeg vel for pokker være det...
Rundt da jeg var 12- 13 år gammel, kom selvskading inn i bildet.
Mange klarer ikke å forstå hvordan jeg kunne begynne med noe sånt,
og heller ikke hvordan jeg kunne ta det med meg laaangt inn i mitt voksne liv,
men forklaringen er egentlig enkel og brutal;
når du ikke tørr snakke med noen, og du bare blir fortalt stygge ting dag ut og
dag inn, og du går og bærer alene på alle disse hemmelighetene, denne skammen,
så var det ´´godt`` med et utløp for det hele.
Jeg påførte meg selv fysisk smerte, og for min del var det logisk at
jeg fortjente denne smerten, siden jeg var så håpløs og fæl.
Jeg deltok jo naturlig nok ikke i fritidsaktiviteter som sport eller musikk
eller speider eller noe som helst, siden jeg ikke var velkommen,
og jeg var et veldig ensomt barn/ ungdom, som ble ubønnhørlig fortalt
om og om igjen at jeg ikke var verdt venner, at ingen likte meg, og at
jeg aldri kom til å få meg kjæreste når jeg var så stygg.
Og de lo av meg.
Jeg krymper inni meg når jeg tenker på alle gangene de lo av meg,
alle gangene de pekte, glodde, fniste, alle gangene jeg så at de oppriktig
koste seg jo mer de så at de nådde inn til meg.
Og bonuspoeng om de fikk meg til å gråte! (det var ikke vanskelig).

Også i mine sene ungdomsår, og gjennom mitt voksne liv har jeg fått høre
at jeg ikke er ´´typisk pen- pen``.
Jeg har kunnet passere som søt, eller lignende, men det har sittet langt inne
for folk å si at jeg er vakker, pen, eller fin.
Det er ting jeg vet ikke burde bety noe, for utseendet er ikke alt!!!!!!!!
Men det er faen meg ikke bare enkelt heller, for alle vil jo helst passe inn,
alle vil høre at de er pene, at de er gode nok...
Jeg føler jeg ble født som en ulykke, og jeg har følt helt fra jeg var liten, og
egentlig kan jeg si at jeg ofte føler på det fremdeles, at jeg plager
omverdenen med mitt grusomme utseende, med mitt grusomme jeg....
Jeg er fremdeles veldig vàr på blikk, og kan føle at folk snakker og hvisker
om og peker på meg, uten at de gjør det i det hele tatt.
Man blir paranoid, redd og usikker av å bli så mobbet.
Jeg hater følelsen av å skamme meg i sosiale sammenhenger, fordi
jeg kjenner meg så ulidelig stygg i forhold til alle de andre, og at de
kanskje blir kvalme av å se på meg/ være nær meg.
Jeg hater å slå blikket ned når jeg går på butikken med min forlovede,
fordi jeg skammer meg på hans vegne som må gå rundt hånd i hånd med
en som meg, så alle skjønner at vi hører sammen...
Jeg er så lei av å skamme meg, for jeg vet at innerst inne er ikke
dette viktig. Utseendet er ikke viktig.
Min verdi som menneske, venn og kjæreste har ingenting med
hvordan jeg ser ut å gjøre.....men det er pokker meg ikke bare
lett å være fornuftig og å tenke så saklig om det.
For det sitter i meg ennå.
Det sitter veldig hardt i, og det gjør vondt hver eneste dag.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle og håndtere det, hvordan
jeg skal få snudd på selvbildet og selvtilliten min, for selv om
jeg tenker ´´jeg har like mye rett til å være her som alle andre``,
´´han har valgt selv å være min kjæreste, ergo har jeg ingen grunn til
å skamme meg``, ´´ingen tenker på hvordan jeg ser ut eller hva jeg gjør,
det er bare noe jeg innbiller meg/er redd for``, så hjelper det ikke så mye.
De jævlige tankene og angsten slår pusten utav meg, skammen stikker
så dypt.
Jeg har tross alt blitt ´´opplært`` i dette i over 25 år.
Det har vært min sannhet, min virkelighet, i over 25 år.

Jeg vet ikke om jeg noensinne blir ´´bra igjen`` etter alt som har vært.
Om sårene vil gro helt.
Om angsten og de stygge tankene slipper taket i meg.
Jeg vet ikke.
Men jeg har hvertfall fått en motstemme i hodet mitt, som gir litt
motstand til alt det stygge.
En saklig motvekt, som korrrelt sier at ´´utseendet er ikke alt``.
Den stemmen prøver jeg å høre på, og ofte går det bra.
Jeg aksepterer i langt større grad nå henne jeg ser i speilet,
enn jeg gjorde før.
Da HATET jeg henne, mens nå tåler jeg henne stort sett.
Jeg er ikke like avhengig av sminke som jeg var tidligere.
Da prøvde jeg å sminke vekk alt det stygge, mens nå er ikke
det viktig for meg lenger.
Jeg kler meg som jeg vil, har håret som jeg vil, sminker meg bare litt,
og jeg prøver å ta min plass i verden uten å skamme meg.
Veien er ennå lang, ofte føles den uoverkommelig,
men jeg nekter å gi meg, for det må være plass i verden også
for de som ikke er ´´perfekte``... ♥
Jeg ER verdt noe, for noen.
Jeg ER god nok.


(dette ble ikke et spesielt positivt innlegg, slik jeg egentlig bestemte
meg for at bloggen skulle være, men det er så viktig tema at
det får bare passere. Mobbing kan og skal ikke tolereres, for
det kan ødelegge liv aldeles, og det kan sitte i lenger enn man kan
forestille seg. Mobbing er ikke greit, og historier må belyses selv om
de er stygge og ubehagelige)

Velkommen til min nye blogg ♥


Jeg fikk en smell tidligere i vinter, hvorpå jeg slettet min gamle.
Men det er godt å begynne med ny frisk, og blanke ark.
Det er godt å riste litt av seg det som var, og fokusere
på det som er, og det som kommer.

Jeg føler selv jeg gjennom det siste året, og spesielt
det siste halvåret har endret mye i måten jeg tenker på,
og hvordan innstillingen min er.
I begynnelsen av ´´karrieren`` min som blogger,
som startet for rundt 5 år siden tror jeg,
var jeg en helt annen person.
Jeg hadde lett for å fokusere på det negative, på det
som var vanskelig og mørkt.
Jeg slet ganske mye på den tiden, og min jakt på å
finne meg selv hadde egentlig akkurat begynt, da dette var i
oppstartfasen på utredning og terapi.
Jeg klamret meg fast i det negative, fordi det var det
jeg kjente best, der jeg ´´var trygg``.
Slik holdt jeg på lenge ennå, i årevis, hvor jeg omtrent ´´beskyttet``
og ´´forsvarte`` min ´´rett`` til å ha det jævli.
Jeg var nok redd.
Redd for hva som ventet meg om jeg gjorde ting annerledes,
hvem jeg var, om alt jeg kjente så inderlig godt skulle forsvinne.
Hva- og hvem- satt jeg igjen med da?

Jeg kan ikke akkurat si at jeg direkte motarbeidet terapien,
for det gjorde jeg ikke.
Jeg stilte, og jeg jobbet med alt jeg fikk beskjed om.
Jeg kjente etterhvert at det nyttet, og jo mer jeg senket murene
rundt meg, jo større utbytte opplevde jeg av å gå der.

I dag merker jeg at fremdeles bruker jeg aktivt tingene
jeg lærte meg, både bevisst og ubevisst.
Det har gjort meg til et bedre, og mer reflektert menneske.
Ting har på en måte måttet komme litt etter litt,
og jeg har gjerne måttet bruke de enkelte ting helt konkret i livet mitt
før jeg forstod hvilken funksjon det hadde.
I terapi kan jeg ha fnyst litt og tenkt ´´aaaltfor enkel/ banal løsning, problemene
mine stikker LAAAANGT dypere enn som så, så meg kan det ikke hjelpe``.
Og så plutselig hjelper det.
Plutselig gjør jeg det, og det fungerer.
Ikke at ting blir perfekt med èn gang, eller at alt på magisk vis faller på plass,
men det bedres litt, og dèt ispirerer naturligvis til videre bruk.

I denne bloggen ønsker jeg å sette mer fokus på det som fungerer,
det som hjelper, det som har bidratt positivt i mitt eget liv.
Jeg ønsker å dele, selvsagt både godt og vondt, og jeg ønsker å vise
at selv de tyngste perioder, kan man få noe godt ut av.
Jeg ønsker å vise at det er mange måter å være sterk på,
og av og til kan sårbarhet og ydmykhet være den største styrke.
Jeg har lyst å dele min historie, mitt liv, min hverdag, mine tanker og følelser,
i håp om at det kan hjelpe andre, inspirere andre, motivere andre ♥

Velkommen til meg, og jeg håper du ønsker å ta følge videre.

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, laster opp et eget headerbilde og tilpasser designet slik at det passer til deg. Du kan også velge et helt annet design. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen