SKAM



ikke like seg selv er grusomt vondt.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal lre meg synes at jeg er god nok.
Alts oppriktig synes at jeg er god nok.
Jeg har jo hatt stunder i livet hvor jeg har hatt en flelse av vre uovervinnelig,
at jeg endelig har knekt koden, at n aksepterer jeg meg selv fult og helt,
og at jeg fortjener ha det like bra, jeg, som alle andre.
Men disse oppturene varer sjelden lenge, og smellen i etterkant er ofte brutal.

Jeg blir s oppgitt p meg selv, som virkelig kunne vre s dum``
at jeg helt serist trodde at jeg var verdt noe som helst?! For det er jeg da virkelig ikke!``.
Det blir liksom selvhat toppet med selvhat.
Veldig vondt.

Jeg lurer ofte p hvem jeg hadde vrt om jeg ikke hadde blitt mobbet.
Mulig jeg likevel hadde vrt en sjenert og litt awkward`` person,
men jeg tipper jo at jeg kanskje ikke hadde hatet meg selv s inderlig sterkt,
og kanskje jeg ikke hadde flt meg som sppel blant andre mennesker.

For det gjr jeg. Blant andre mennesker, det vre seg familien, min samboer,
p butikken, hos legen, med venner, alts uansett hvem,
s fler jeg meg som en haug med illeluktende, ekkelt sppel.
Jeg fler meg stygg.
S stygg at det plager alle rundt meg, at de blir fysisk uvel av mtte ta stilling til meg.
Jeg fler meg feil``, av mangel p noe bedre beskrivelse.
Jeg fler jeg aldri klarer ha p meg de rette klrne, ha det rette hret,
sminke meg mye eller lite nok, smile nok eller lite nok,
jeg fler meg for stor og tjukk i det ene sekundet mens i neste fler jeg meg altfor tynn.
Jeg fler jeg sier for mye, og jeg sier for lite, og uansett hva jeg sier,
s er det feil, feil, feil.
Og jeg sier det p feil mte. Med feil tonefall.
For ivrig. For uengasjert.
Jeg kan ikke vinne. Ikke mot meg selv.
Jeg er s selvkritisk at det er flaut.
S det skammer jeg meg over.
S skammer jeg meg over at jeg skammer meg.

I utgangspunktet liker jeg best vre rundt andre mennesker, for innerst inne er jeg et veldig sosialt vesen.
Nr jeg sitter hjemme alene, fantaserer jeg om oppske andre, etablere vennskap,
f besk, dra p besk....men jeg fr meg ikke til gjre noe med det.
Siden jeg hater meg selv slik, siden jeg fler meg som en ekkel byrde,
s vil ikke jeg belemre noen med enten mtte avvise meg,
eller mtte lide seg gjennom et sosialt samvr med meg
(som jeg selvsagt hele veien vil tenke at de ikke har lyst til uansett, men at de bare ikke klarte si nei).

Jeg har egentlig ikke ord for hvor slitsomt og vondt det er ha det snn.
vre snn. Og det er skamfullt.

Folk sier jo til meg at jeg m bare lre meg like meg selv,
at jeg m gi faen i det de sa til meg p skolen, at at jeg er bra ok``.
Men det hjelper dessverre ingenting, ikke s lenge jeg selv ikke ser det.
Det stikker nok langt dypere i meg enn noen kan forst,
og det stikker egentlig dypere i meg enn jeg selv var klar over.

De siste rene har vrt ganske rotete, med mye vondt og mye veldig slitsomt og krevende.
Da har fokuset mitt vrt p komme seg gjennom de mer akutte ting som har skjedd,
og mine mer dyptliggende behov har blitt mer neglisjert.
N, nr ting har roet seg litt og jeg mer har landet``, har disse tingene virkelig kommet til overflaten igjen,
og jeg kjenner at n er tiden inne for ta tak.
Jeg er s lei av ha det snn, av tenke snn, av fle snn.
Jeg kjenner meg maktesls i forhold til meg selv, for jeg klarer ikke kontrollere disse selvkritiske tankene.
De ligger s integrert i meg, og n nr jeg er litt obs p det ser jeg jo at disse
tankene melder seg veldig mye oftere og i flere situasjoner enn jeg var klar over.

Det er ikke noe liv, det er et fengsel ha det slik.

Det er lett for folk si om folk som tilsynelatende har alt``
(tak over hodet, mat p bordet, familie osv) at da har man ikke grunn for ha det vanskelig``,
men jeg kan helt rlig si at det har absolutt INGEN (!!!!!!!!) sammenheng.
Selv da jeg jobbet, og hadde det p mitt beste, hatet jeg fremdeles meg selv, og kunne ofte sitte i lastebilen i lunsjen og spise alene,
fordi jeg ikke ville belemre kollegaene med mitt ekle nrvr.
Jeg blir s oppgitt nr kjendiser, som feks Sophie Elise,
gr ut og forteller om sine psykiske utfordringer, forteller om depresjoner og drlig selvtillit,
og s avfeier folk det med at du har for faen ikke noe klage p, du har masse penger og du er kjendis!!``.
Det har ikke noe si, i det hele tatt.
Og om man da tilsynelatende har alt man kunne trenge``,
kjennes det enda mer skamfullt fortelle at man sliter,
for man kjenner seg som en utakknemlig liten drittunge.

Det er ikke noe tft eller eksotisk eller spennende ved ha psykiske problemer.
Det er utrolig slitsomt, krevende, energistjelende og frustrerende.
Man vil s gjerne bli bedre, gjre bedre, f ting til, fungere, vre glad og fornyd.
Men s fr man det ikke til.

Det er vanskelig for meg ha en kjreste som er veldig flink fortelle meg at han syns jeg er vakker og flink.
Jeg klarer ikke tro p han. Jeg kan nesten bli sint nr han sier snt, for jeg er overbevist om at det er lgn.
Alle liker jo hre pene ting, men selv om jeg ogs stadig sker bekreftelse og ros,
renner det rett gjennom nr det frst kommer.
Det er som om jeg er dekket med teflon nr det gjelder positive ting,
mens nr det gjelder negative ting er jeg bde magnetisk og fluepapir og alt.
Jeg blir flau nr noen sier noe bra om meg, for siden jeg ikke ser de tingene selv, tror jeg ikke p at andre kan se det.
Og nr jeg fr komplimenter, er jeg lynkjapp med sable dem brutalt ned, uten at jeg engang tenker over det.
Jeg punkterer alt som er bra i livet mitt, fordi jeg ikke syns jeg fortjener det.
Og jeg vet jo ogs at det er et irriterende trekk ved meg, for til slutt gidder ikke folk si fine ting lenger,
for jeg bare delegger det med negativiteten min.
Jeg syns jo selv det er litt srende nr jeg sier noe pent til andre (nr jeg trr det), og s vifter de det vekk som tull.

Jeg fler meg fanget. Lst. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg ls.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli hun jeg innbiller meg ligger dypt der inne.
Hvordan jeg skal f ut de sidene ved meg selv jeg liker, som jeg vet er der inne,
men som holdes tilbake av selvhat, selvkritikk og angst.

Jeg trr aldri invitere noen til meg, for jeg er livredd for ikke ha nok si, at det skal bli kjedelig,
klein stillhet, og at det ikke er ryddig og fint nok hos meg.
Jeg trr aldri invitere meg selv p besk til andre, for jeg er redd de ikke trr si nei,
og at jeg bare blir en plage de egentlig ikke nsker ha der.
Jeg trr ikke invitere noen med til g feks p trilletur, for jeg har s angst for ikke ha noe snakke om.
Jeg er rett og slett en 31 r gammel jente som drmmer om et sosialt liv,
men som ikke trr, som er begrenset av et usynlig fengsel.

I gr inns jeg p alle mter at det er p tide prve komme til bunns i ting,
og jobbe mot f det bedre.
Da var det en som kommenterte at min snn lignet p meg,
og selv om jeg umiddelbart bruste av stolthet og glede over at det vakre lille gullet jeg har skapt,
ligner p meg, begynte jeg etter kort tid syns veldig synd p han som ligner p en snn grustomt stygg person som meg,
og jeg endte opp med grte i sikkert en halv time av fortvilelse.
Slik skal det jo ikke vre.

Det er s mye skam.
Jeg er en klump av skam.
Jeg skammer meg slik over ikke vre sterkere enn jeg er.
Virkelig skammer meg.
Jeg hater alt jeg frer med meg av problemer og ubehag for dem rundt, for jeg skjnner
jo godt at folk vegrer seg for involvere seg veldig med en person som har s mye bagasje.

Jeg har s fortvilet lyst bli bedre, samtidig som jeg ikke klarer se hvordan det skal g for seg.
Jeg skjnner ikke hvordan jeg skal endre syn p meg selv, eller hvordan jeg skal f etablert en etterlengtet omgangkrets.
Jeg har virkelig lyst bli glad i meg selv fr Robin blir s gammel at han skjnner snt.
Jeg vil ikke han skal skjnne at mamma ikke er glad i seg selv,
for kanskje lrer han seg da ikke vre glad i seg selv,
p tross av at vi overser ham med kjrlighet.

Det er vondt ikke syns at man fortjener kjrlighet, godhet, mhet, vennskap, lykke, plass, eller oksygen.
skamme seg over egen eksistens.
Det er jvli vondt.

Mammasjokket


Uansett hvor mye man leser, og hva folk sier til deg,
s er det faktisk umulig forberede seg p foreldrerollen.
For det frste er barnet ditt helt unikt, og selv om elementer
fra andres erfaringer selvsagt alltid vil finnes, er ditt barn sin
helt egen person med sine egne behov, sin mte vre p,
sin rytme, sine lyder, s jeg har lrt at det meste m tas
med en god klype salt. Det er (dessverre?) ingen fasit.
Tenk, hvor enkelt det hadde vrt da.
Tenk om de kom med en instruksjonsbok, og nr baby grt,
var det bare sl opp p side 16 og lese om hvorfor den
grt, og hva du mtte gjre.
I stedenfor er det en eliminasjonslek, der du kanskje finner rsak.
Er han sulten? Er bleien vt? Er han kald? Varm? Falt smokken ut?
Vil han ha kos? Har han vondt i magen? Er han trtt, men fr ikke
sove? Det er mye som skal testes, og det er ikke alltid like lett
bevare roen selv, nr baby hyler for full hals, og du blir mer og
mer desperat etter hjelpe den lille babyen som s tydelig signaliserer
at han nsker noe av deg, men hva??
Ofte tenker jeg at jeg hadde gitt og gjort hva som helst for forst
hva som plager/ hva han nsker, men for meg, som for alle andre foreldre,
blir det gjetting og erfaring helt til poden begynner snakke.
Jeg var faktisk ikke forberedt i det hele tatt, p hvor vanskelig dette
innimellom skulle vise seg vre. Jeg prver lre meg lydene
hans og grten hans kjenne, men enda syns jeg det er vanskelig,
for nr jeg tenker ha, det der er sult- grt!``, og legger ham til brystet,
vrir han seg plutselig rasende unna, men slr seg gjerne til ro umiddelbart
etter en god promp eller noe.
Jeg gjr jo s godt jeg kan, og jeg nsker jo bare det beste for den lille
gutten, men herrefred s frustrerende og vanskelig det ofte er, og
spesielt nr vi er underernrt p svn hele gjengen.

Vi har mange fine stunder ogs, heldigvis.
Det fles jo litt teit si at jeg trives som mamma nr alt gr bra, og
s blir jeg fortvilet nr det ikke gr bra``, men det er jo snn det er!
Det sier seg vel selv at de fleste trives best nr man fler man fr
ting til, nr ting fungerer, nr det er rolig og harmonisk.
De tunge stundene med uendelig grt og skriking, er mer stunder
vi bare m komme oss gjennom``.
Jeg verdsetter stundene der han ligger inntil meg, enten og dier, eller
han ligger og studerer verden og meg, eller han sover p meg.
Da finnes bare vi, da finnes bare hans varme, hans lukt, hans
blanke blikk, hans lyder, hans pust, og jeg elsker vre akkurat der.
Det kjennes s mt og godt, at et bittelite menneske finner en snn
trygghet og ro inntil deg ♥


Det er harmonisk og greit nr han sover, he he.


P n mte savner jeg jo da han var i magen min.
Der fikk han nring hele tiden, der holdt han jevn og god temperatur,
der ble han vugget trygt hver gang jeg beveget meg, der var han
beskyttet mot sykdom og fall og alt som er skummelt...
Jeg vil ikke si jeg tenker enormt eller unormalt mye p det,
men jeg har jo bekymringer.
Nr jeg brer rundt p ham, er jeg livredd for miste ham. Redd for
snuble og falle, og jeg har tenkt ut hvordan jeg skal falle best
mulig`` om s skulle skje. Jeg er redd for dunke ham i en drkam,
redd han skal falle ned fra stellebordet. Nr jeg triller ned den sinnsvakt
bratte bakken nedenfor der vi bor, er jeg redd for glippe taket i vognen,
Jeg er hele tiden redd han er for varm, for kald, har for lite eller for mye klr
p, om han spiser nok, om han spiser for ofte eller for sjelden, om han fr
i seg nok av den fete melken, om han tisser og bsjer nok, hvorfor han
plutselig gulper, om hikkingen gjr vondt, om det er klr som klr eller er
ubehagelige for ham ha p, men som han selvsagt ikke fr fortalt at
plager ham. Jeg er redd nr han hoster, eller det hres ut som han mister
pusten (innimellom skjer det nr han spiser, sikkert for at han spiser litt
fort, eller at melken kommer kjappere enn han klarer svelge), og
n gang allerede har vi hatt en episode der jeg mtte legge ham p
armen min og sl ham i ryggen (slik jeg lrte p frstehjelpkurs), fordi
jeg oppriktig trodde at n var det over, han fikk jo ikke puste!
Det er SUPERSKUMMELT ha en liten baby.
Det er superskummelt vre mamma, hvertfall for frste gang.
Alt er s nytt, alt skal prves, alt skal lres, og mye skal feiles...

Jeg tenker lett at jeg er mislykket.
At jeg ikke fr det til.
At jeg er en grusom mamma.
Nr han hyler, og jeg ikke klarer roe ham, kommer det helt rlig
ofte bde en og to trer. Jeg har jo innimellom bare mttet legge ham
i sengen sin, og g meg en runde frem og tilbake i gangen for eksempel,
bare for puste litt, og samle nye krefter.
Som alle sier; en baby dr ikke av grte litt``,
men det river jo litt i hjertet nr jeg rusler rundt, og hrer at lille
baby ligger der og s inderlig intenst prver fortelle meg noe.
Som mange babyer, er jo ogs hans tarmsystem umodent,
og han sliter endel med magevondt. Det er jo greit vite at det
ofte er derfor han grter, men det er ikke alltid s lett lse``.
Vi prver jo forskjellige stillinger p ham nr vi brer og bysser,
sykler med beina p stellebordet, sukkervann, raping underveis i
og etter han har spist, men vi slipper likevel ikke unna.
Jeg har selv hatt endel mageknip etter fdselen, mulig fordi systmet
plutselig har ftt god plass igjen (?), og nr jeg syns det er s vondt at
jeg kunne grtt, kan jeg jo bare forestille meg hvor vondt og skummelt
det er for en liten kropp som ikke aner hva dettte er for noe...
Det gjr det litt lettere hente frem tlmodighet.

En baby grter jo ikke bare for grte, for vre vanskelig``.
Han prver kommunisere et behov, p den eneste mten
han evner gjre dette p.
De er s skjre og hjelpelse, disse sm.
Jeg tenker innimellom p rare ting (eller kanskje det er normalt, jeg
vet ikke), som nr jeg ammer ham eller gir morsmelk p flaske, s kan
jeg for eksempel tenke at hadde ikke vi vrt her og passet p deg, og
gitt deg dette, hadde ikke du klart deg``, og nr jeg tenker slike ting,
svulmer hjertet mitt opp sikkert ti ganger i strrelse, for det er s
fantastisk f lov vre en lite hjelpelts, aldeles avhengig lite
menneskes alt.
For vi er jo hans alt.


Det er fascinerende flge blikket hans, og prve sette meg inn i hva han
ser p, og forestille meg hvordan han opplever det.


Nr jeg sitter og holder p den lille kroppen, eller ser p ham der
han ligger og pludrer p stellebordet, eller sover i sengen sin,
s tenker jeg ogs innimellom p at det finnes folk som slr
slike sm. Som slr, rister, sparker, skader. Og misbruker....
Ja, jeg har syns snt har vrt vondt og ekkelt lese om og hre
om fr, men n, nr jeg har min egen lille gutt,
blir jeg fysisk drlig av tenke p det.
Nr han fester de store, blanke ynene sine p meg,
er det jo bare ren uskyld der.
Uskyld og tillit. Behov.
Man kan gjerne sikkert tenke og si bde det ene og det andre,
men faktisk gjennomfre vold, og misbruke barn, er jo
ikke noe som helst annet enn grusomt.
Tenk; ristes babyen hardt, n gang, kan resten av dens liv
vre delagt. Han kan bli funksjonshemmet. Og han kan d.
Det er grusomt vondt tenke at det sikkert er mange som blir
s frustrerte og sinte og fortvilet nr barnet for eksempel skriker
p ttende timen, og s kjrer de det utlpet p raseriet,
og plutselig kan bde babyens og ditt eget liv vre delagt.
Det er uendelig, uendelig trist tenke p.
Ingen barn fortjener under noen omstendighet mishandles
eller sls. Ingen barn fortjener kjenne seg utrygge og redde.
Fr man barn, har man ansvar for vre den trygge havnen de
trenger, hele livet. Alle har selvsagt lov ha drlige dager, det slipper
man ikke unna, verken barn eller foreldre. Og som sagt kan man
gjerne tenke sitt. Ikke handle p det, men heller trekke seg litt
utav situasjonen, trekke pusten dypt noen ganger, og s g
tilbake med fornyet pgangsmot ♥
Jeg hadde tenkt nevne litt om tankene mine rundt seksuelt
misbruk av barn, men...jeg vet ikke om jeg klarer.
Jeg klarer ikke for alt i verden forst at det eksisterer mennesker
som klarer f seg til ...gjre snt.
Nr jeg skifter bleie p smen, eller bader ham, og ser p...hvor
smtt alt er, og han ligger der og pludrer og ser rundt seg med
de store, uskyldige ynene sine, blir jeg fylt med den mest intense avsky
over tanken p at det finnes folk som gjr snt...
Jeg deler jo villig bilder av gutten min, fordi jeg er s utrolig
sprekkeferdig av stolthet, og jeg syns han er s vakker, men jeg
deler IKKE bilder der han er naken, eller bare har bleie p.
Ja, jeg har noen slike bilder, fordi jeg syns det er vakkert,
men siden jeg vet at det finnes mennesker som ikke nler med
lage noe stygt og ekkelt utav uskyldige sm barnekropper, er det
ting som bare er ment for vre yne her hjemme.


Dette er de beste morgenene jeg vet om, der jeg tar ham opp i sengen til meg,
ammer, og s ligger vi og slapper av noen timer.
(alle morgener er IKKE slik)

Babybilder er jo bare stt. Vakkert.
Tidligere har jeg ikke egentlig vrt veldig entusiastisk p snt,
for det har vrt s fjernt for meg. Jeg har jo tenkt ja, den var jo
st, da``, men ikke s mye mer interesse enn det.
Mens n, som mamma selv, er jo jeg blitt en snn som hviner inni
meg av entusiasme over ALT som har med babyer gjre!
Det er en endring jeg ikke s for meg jeg skulle oppleve noensinne,
og jeg var jo nesten bekymret da jeg var gravid for om jeg engang kom
til kjenne srlig entusiasme ovenfor min egen lille.
Vel ,det kunne jeg ta med ro, for jeg er jo oppslukt i ham. Aldeles.
De sm hendene, de sm fttene med de sm trne. ynene
som mer og mer klarer feste seg p ting. Det myke hret. Den deilige
babylukten. Den litt tjukke, myke magen. Den ukontrollerte sprellingen
med armer og bein. Klynking og sutring. Nys og hikke. Jeg er s oppslukt
i alt han gjr, og som sagt fler jeg ogs enorm entusiasme, interesse
og oppriktig glede over andres babyer.
En helt ny verden er liksom pnet for meg, og ting jeg fr ikke forstod
(fordi jeg manglet erfaring), forstr jeg n. Ting jeg fr fryktet, er jeg ikke s
redd lenger (fr vegret jeg meg for holde babyer for eksempel, for jeg
syns det var skummelt og ubehagelig, redd de skulle grte, osv, mens
n med min egen lille tass er jeg jo blitt s vant med det, og har lrt meg
teknikker og stillinger og at grt ikke er farlig.

Erfarning er gull.
N er han en mned (og en dag) gammel, allerede.
Hver dag er et eventyr, p godt og vondt.
Vi prver og feiler, og lrer (forhpentligvis) langs veien.
Jeg var ikke forberedt p barseltiden, selv om jeg trodde jeg hadde
grei kontroll p forhnd.
For eksempel tar det jo n plutselig timer med planlegging omtrent
bare for komme meg p butikken, eller p besk.
Han m ammes, skiftes p, kles opp, pakkes trygt i stolen sin,
stelleveske m pakkes, og s m jo jeg gjres klar oppi det hele,
pluss hunden vr, s det ble plutselig veldig mye passe p.
Stort sett blir vi bare her hjemme, jeg orker ikke stresse og styre mer
enn hyst ndvendig. Det er helt ok vre her, og fokusere p at
vi skal knytte bnd. Verden uenfor skal han tidsnok f utforske ♥

Natten jeg ble mamma


Jeg hadde termin 10. August.

Nr dagen kom, var jeg utlmodig og spent.
g hygravid begynte tre p meg, bde fysisk og psykisk,
kanskje mest pyskisk.
Jo lenger tid som gikk, jo mer begynte jeg (ufrivillig) tenke p alt
som kunne g galt under fdselen. Jeg kjente p angst for ikke skjnne
nr fdselen var igang, og dermed kanskje ikke rekke frem til sykehuset.
Jeg var redd for revne, redd for mtte sy, redd for ikke dra hjem fra
sykehuset med en liten baby. Eller dra hjem med en syk baby..
skyve vekk slike tanker er ikke enkelt, s jeg begynte hpe p at ting
snart skulle skje, s jeg heller kunne deale med realitetene, heller enn
leve oppe i mitt eget hode.

Utover ettermiddagen 10. August tok jeg et bilde av den store magen min,
og publiserte p Facebook med melding om at ingen baby i sikte``.
Misforst meg rett, jeg elsket den fine magen min, og ikke minst elsket
jeg de nydelige sparkene der inne fra, og jeg gruet for ikke skulle kjenne
det mer. Men jeg hadde jo ikke lyst g langt p overtid heller, og jeg hadde
hvertfall ikke lyst bli satt igang, da det visst kan vre veldig ubehagelig.
Andreas kom hjem, og jeg valgte meg hans hjemmelagede pizza til middag.
Klokken ni om kvelden satt vi og hadde nettopp spist (i overkant mye), da jeg
sier trt; jaja, det er n fremdeles noen timer igjen av termindato, han KAN
jo fremdeles komme``.
Jeg mente det selvsagt ikke. Formen var jo helt fin.

Rundt halv ti, kjente jeg en rar smerte i magen jeg ikke helt kunne huske at
jeg hadde kjent fr. Den var forsvidt ikke s sterk, men den var likevel
veldig smertefull.
Jeg sa til Andreas at jeg gruet til fdselen evt begynte, for det fantes s mange
forskjellige rie- smerter og kynnere man kunne ha, leeenge fr fdsel, uten at det
ndvendigvis betydde at det var ting p gang, s jeg kjente p bekymring for
mistolke kroppen min.
Han gikk da inn og googlet litt, og mens han leste hyt til meg registrerte jeg
at smertene dukket opp, forsvant, dukket opp, forsvant, dukket opp, forsvant
med relativt jevne mellomrom.
Til slutt tok jeg da p gy`` frem rietelleren jeg hadde lastet ned p telefonen,
og begynte logge. Frste ble lagt inn ca 21.50.
Da Andreas var ferdig lese, viste jeg ham loggen over smertene som hadde
kommet og gtt mens han leste, og han sa vi burde vurdere ringe fdeavelingen
p Voss. Jeg ville vente litt, til jeg var mer sikker, for jeg er n engang en snn person
som HATER vre til bry.
Vi lot Fredagen fortsette, men smertenivet kte rimelig kjapt , de kom i jevne
blger, og etterhvert kunne jeg ikke skjnne annet enn at dette mtte vre rier.
Vi ringte Voss, og ut fra det vi forklarte ville jordmor gjerne at vi kom inn for en sjekk,
siden det var litt vanskelig bedmme pr. telefon.
Andreas installerte barnesete, pg pakket det vi skulle ha med oss i bilen,
mens jeg konsentrerte meg om puste og overleve.
Det begynte bli utrolig vondt.
Litt over midnatt dro vi avgrde i hljende regn.
Som planlagt satte vi p Radioresepsjonen, for prve distrahere
meg fra smertene. Det fungerte ikke, for det var s vondt at jeg nesten fikk
panikk, men det var jo greit med unerholdning mellom slagene.
Turen til Voss har aldri gtt fortere, og endelig kom vi frem til sykehuset.
Riene kom utrolig hyppig, og var grusomt vonde. Fra bilen og opp p fden
mtte jeg vel stoppe, krke meg sammen og puste sikkert 10 ganger.
Vi ble mtt av en varm og fin jordmor som ledet oss inn p fdestuen.
Alt ble s forbanna ekte.
N var vi der. Der var sengen min snn skulle komme til verden i.

Jeg ble sendt p badet for ta p meg sykehusskjorte, og for
tisse, og allerede der og da inns jeg at angsten min p forhnd for
mtte g p do foran folk ble det mest irrelevante noensinne, n dreide
alt seg om overleve smertene, alt annet kom i skyggen.
Jeg stiltret meg ut i sengen, og jordmor gikk igang med sjekke pning.
Det var ubehagelig, men jeg ble veldig lettet tross alt da hun sa at der var
det allerede 2-3 cm pning. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om det hadde
vist seg at det jeg opplevde var falske rier, for jeg hadde ikke orket dra hjem
med s syke smerter, og uten baby!
Hun sa ogs at riene kom jo s hyppig og greit at dette var absolutt
fdsel p gang.
Jeg fikk tilbud om lystgass da, men jeg avslo, siden jeg hadde hrt at
mange reagerer med kvalme p det, og tanken p bli kvalm og evt kaste opp
p toppen av alt annet gjorde meg redd.
Men badekar takket jeg ja til, s jordmor gikk for fylle i til meg.
Jeg fikk meg en gstol, og jeg flte meg passe stusselig der jeg hang
over den i smerte, i sykehusskjorte, full i angst og vondt.
Jeg klarte forflytte meg over gangen og inn til badekaret, men alt tok
jo n veeeeldig lang tid siden jeg stadig ble avbrutt av rier.



Badekaret gav overhodet ingen lindring for meg, uansett hvilke stillinger jeg
prvde meg p, s etter en stund gav jeg opp. Dessuten HATER jeg f
snn skrukkete badehud.
Andreas var rundt meg hele tiden og hjalp med kle av og sttte meg og
stryke meg i hret og trke meg og kle p meg, og si at jeg var flink.

Vel tilbake i sengen fikk jeg igjen sprsml om lystgass, og n var jeg
litt desperat av smerte og tenkte at det ikke kunne bli s mye verre, s
jeg klynket ja.
Andreas hjalp rigge til, og jeg fikk ned en maske. Denne skulle jeg puste
i, og jeg fikk beskjed om at om jeg tok vekk masken, ville det bare kreve noen
inn- og- utpust fr all gass var ute av kroppen.
Det brkte egentlig veldig da jeg pustet i den, og det var litt rart,
men etter en stund kjente jeg faktisk en effekt!
Jeg tillot meg oppsluke, lukket ynene, fokuserte p bare puste,



Jeg hrte Andreas' og jordmors stemmer der ute som om de var langt borte.
Jeg fant ut der jeg l i min egen verden at om jeg hadde ynene igjen,
og ikke fokuserte p noe, s var det faktisk veldig greit ligge der,
og smertene var s godt som borte.
Men, om jeg svidt glttet med et ye, om jeg begynte flge med p samtalene deres,
eller om jeg tok av masken for drikke litt, eller for si noe,
rev smertene tak i meg med n gang, og jeg mtte skynde meg forsvinne inn i dsen igjen!
Det var en veldig absurd opplevelse, egentlig.
Absurd og behagelig.
Flte meg tung og lett samtidig.
Jordmor sjekket meg igjen etter en stund, og da hadde jeg rundt 6-7 cm pning,
s dette kom visst til g ganske kjapt!
Riene kom hele tiden fltes det som, og jeg er s utrolig takknemlig for lystgassen,
for uten den aner jeg serist ikke hvordan jeg skulle ha overlevd.
Etterhvert ville jordmor ta vannet p meg, for det gikk ikke av seg selv.
Ganske vondt og ubehagelig, og vtt, men all fremgang i prosessen for f ham ut ble omfavnet.
Frem til n hadde jeg "gledet" meg til f lov presse, vre aktiv i dette smertehelvetet.
Gud. Hjelpe. Meg. S feil jeg tok!!
Pressriene var GRUSOMME x 1000.
Jordmor instruerte meg til krumme meg fremover, trekke til meg beina, og presse.
Det var INGENTING i meg som var interessert i noen av delene,
jeg ville tvert imot strekke ut beina, og krumme meg bakover.
Andreas trdte til og hjalp finne stillingen,
men jeg husker jeg ble faktisk sint, fordi det var s forbannet vondt,
og det var s ulogisk for meg mtte gjre snn!

Jeg ville ikke mer, jeg ville trekke meg fra fdselen, dra hjem,
jeg trodde ikke snn ubegripelig smerte eksisterte, og for hver pressrie ble jeg mer og mer sikker p at jeg kom til d.
Mye er vagt, det var som om noe annet tok helt over kroppen min, som om jeg var utenfor meg selv.
Kanskje det er kroppens mte beskytte seg p, jeg vet ikke.
Jeg vet jeg brlte, jeg hadde til slutt ingen kontroll over meg selv, jeg mtte bare gi meg helt hen til instinktene,
og alt handlet egentlig bare om overleve, og prve lystre jordmors kommandoer.
Jeg ynet et snev av hp da jordmor sa hun skimter hodet, men det gikk jo likevel mange flere rier fr det var ute.
Og da dt var ute, og hun utbrt at han hadde masse lyst hr, trodde jeg at det var over!
Det var det ikke.
Kroppen gjensto, og jeg mtte igjen krumme meg sammen og fortsette innsatsen selv om jeg ikke flte jeg hadde krefter igjen.
Og der.
Der ble han fdt.
Jeg hrte en tynn grt,og plutselig fikk jeg den vesle gutten vr lagt opp magen min.
En blodig bitteliten gutt, en spinkel bylt, helt aldeles fersk i denne verden.



Det fltes utrolig.
Jeg fikk pakket ham litt inn s han ikke skulle bli kald, og s ble jeg egentlig bare liggende og se.
Studere. Kjenne.
Morkaken skulle jo dessverre ut ogs, men det gikk forsvidt greiere enn fryktet.
Andreas fikk klippe navlestrengen etter at all nring fra morkake var tmt,
og det som hadde bundet oss sammen i s mange mneder var n kuttet.
Det var faktisk litt vemodig.
Og skummelt.
Heretter ville han jo ikke f den konstante tilfrselen med nring han var vant med,
n mtte det jobbes for, bde fra han og fra meg.

Jeg fikk den knusende beskjeden jeg var mest redd for i verden; jeg hadde sprukket, og mtte sy.
Andreas fikk gutten p sitt nakne bryst, mens jeg skulle sys.
P tross av bedvelse, var det s forbanna vondt at jeg fikk bruke lystgass igjen.
Alt jeg trodde jeg visste om smerte fra fr, fikk helt ny betydning denne natten.
Jeg trodde ikke det var mulig ha s vondt, verken under riene, selve fdselen, syingen, eller etterp.
Jeg kjente meg mrbanket, alt sved, alt kjentes delagt, og absolutt alle bevegelser gav stt av smerte.
Jeg ble trillet inn p barselrommet vrt etter en "festlig" runde med kateter,
og jeg hadde bare lyst grte av smerte hele tiden.

Jeg fikk den lille gutten i sengen med meg, inntil min nakne hud,
og det var sprtt og veldig fint.
En bitteliten kropp, velskapt, vakker, 10 fingre, 10 tr.
Vekt p 3360 gram, lengde p 49 cm.
11.08, klokken 05.43.
Helt perfekt.



Det var vanskelig fatte hva jeg nettopp hadde vrt gjennom,
og at dette vesle mennesket n hadde gjort meg til "mamma".
Vi hadde blitt foreldre.
Jeg klarte det, jeg klarte fde!
Jeg var en vanvittig erfaring rikere.

Jeg var faktisk litt skamfull, fordi jeg mistet s kontrollen.
Det var liksom ikke jeg som fdte, det var noen som tok over kroppen min,
og jeg skammet meg litt over at jeg hadde brlt, selv om jeg vet det er utrolig normalt.
Det var liksom ingenting som ble slik jeg hadde trodd, for jeg mistet fullstendig kontrollen over meg selv,
og det kjente jeg plaget meg litt.

Jeg er jo selvsagt stolt over ha fdt. Andreas sa jeg var flink.
Jordmor sa jeg var flink,
og at det var ikke s veldig ofte at amming kom igang s kjapt og s "av seg selv"
etter fdsel som det jeg og smen fikk til.
Jeg hadde jo lest meg veldig opp p amming p forhnd,
og var veldig bevisst p f dette etablert allerede p fdestuen.

endelig f amme var vekdig fint og spesielt.
Tenk, plutselig skal jeg holde et annet menneske i live, bare ved legge ham til brystet.
Det er ganske fantastisk.
Ikke bare fr han i seg alt han trenger,
men s lenge ammingen gr (jeg tar den overhodet ikke for gitt!!)
s har jeg alltid mat tilgjengelig uansett hvor vi er,
vi slipper koking og sterilisering av utstyr,
og det er sunt og bra for baby f mest mulig av denne nringen som eg spesialdesignet kun for ham.
Jeg s helt rlig for meg at ammingen skulle vre enklere enn den viste seg vre,
allerede bare p 2.5 uker har jeg hatt lyst gi opp sikkert hundre ganger,
for plutselig er det dager eller timer der ingenting funker; han er urolig,
vil ikke ha, grter og hyler, jeg blir stresset og fortvilet, fler meg kjempemislykket som ikke
fr roet barnet mitt.
Men s plutselig kommer en fin ammestund igjen,
og alt det dumme er glemt
💙

Vi tilbragte 5 dager p barselrommet.
Jeg hadde ubegripelig vondt hele tiden, og kjente meg nesten litt "snytt".
Ja, jeg var jo forberedt p at det selvsagt ville vre mt en stund, jeg hadde jo tross alt fdt et barn,
men ingenting kunne ha forberedt meg p at det skulle vre S vondt.
Smerten var altoppslukende, og det var vanskelig de frste dagene kjenne meg som en mamma.

Jeg ammet jevnlig, fikk ham lagt i sengen til meg, og jeg syns han var (og er) det nydeligste jeg noensinne har sett. Men innimellom bare rant trene, for jeg hadde s fortvilet vondt, og flte meg hemmet.
Jeg klarte ikke g skikkelig, kunne ikke vre ham, holde ham, skifte bleier eller noe.
Jeg flte meg ganske mislykket, det var jo ikke snn det skulle bli...
Jeg ville delta, jeg ville vre sterk og flink, men kunne ikke.
Men det var jo fint se Andreas vre pappa bre rundt p vr lille snn, skifte p, vaske, passe p
❤️


Smen gikk endel ned i vekt, og vi ville snu det fr vi dro hjem,
s jeg skulle slippe vre bekymret allerde fr vr nye tilvrelse begynte.

Onsdag fikk vi grnt lys p at han hadde begynt g bra opp igjen i vekt, s da ble det hjemreisedagen.
Vi ventet p sykehuset til jordmor som hadde tatt imot smen kom p vakt, s vi fikk pratet med henne.
Hun sa jeg mtte klappe meg selv p skulderen, og vre stolt over det jeg hadde gjort.
Det er alltid vanskelig snakke om meg selv med folk, for det er srt at jeg er s kritisk og slem mot meg selv,
og nr folk snapper det opp, fler jeg meg vekdig naken,
og jeg skammer meg over ha s drlig selvtillit.
Hun var uansett en fin dame,
og en dag hper jeg vi mtes igjen slik at jeg kan si at jo mer fdselen kommer p avstand, jo stoltere blir jeg.
Jeg klarte det jo!
Jeg fdte et friskt lite barn, og det er vel det absolutt eneste som er viktig.

Han har n passert fdselsvekten sin, og vel s det,
og jeg begynner venne meg til ha en liten ny sjef i hus.
P barsel kom en fin dame inn og ville vise meg hvordan jeg skulle bade babyen,
og jeg har aldri flt meg s klnete fr i mitt liv.
Det var frste gang jeg kledde av en baby, frste gang jeg badet en baby,
frste gang jeg trket en baby, og frste gang jeg kledde p en baby.
Det var nesten frste gang jeg skiftet bleie ogs, men det har jeg vel gjort
tidligere et par ganger.
Jeg er s ufattelig fersk i dette!
Hun ble imponert da jeg etter vi var ferdig, og den rene lille babyen var pkledd,
sa at dette hadde jeg aldri noensinne gjort fr.
Med andres barn har jeg alltid kjent meg klnete og dum, s jeg har vegret meg mot
det meste i frykt for at de skal mislike meg, og begynne grte.
Med min egen er det jo litt annerledes...
N gr det veldig greit, alt sammen. Bleieskift gr som en lek,
kle av og p gr greit, bade er en utfordring siden han ikke liker det
nevneverdig godt, men han fr seg n en vask nr det trengs.
Det er fint vre mamma, der er fint finne utav ting sammen,
det er fint lre hverandre kjenne, og jeg kjenner meg bittelitt tryggere
i min rolle som mamma for hver dag som gr ♥




 

Et spark, et hikk, et lite liv <3



Plutselig kjente jeg de frste sparkene fra smen der inne.


Selv om jeg vet at utallige kvinner har gtt gjennom nyaktig det
samme som meg, er det litt slik at alt kjennes s banebrytende
og spesielt at jeg har lyst dele ALT som skjer, som om jeg
er den frste som opplever dette.
Da jeg l p sofaen, og tilfeldig l og s ned mot magen,
kjente jeg det frste sparket, og jeg s en bitteliten liten kul``
i et lite sekund, rett ved siden av navlen.
Jeg trodde det ville g mange uker enn fr jeg ville kjenne annet
enn de litt mer diffuse sommerfuglvingene`` der inne, siden jordmor
sa at det ville vre vanskeligere kjenne,
p grunn av min morkakes plassering.
Det ble med det ene sparket den kvelden, men dagen etterp
vknet jeg til full fest i magen, og heldigvis var han spass aktiv over
s lang tid at Andreas rakk komme for kjenne ogs.
Far og snns frste mte``.
Det kjentes s stort, endelig f dele det med pappaen i det hele.
Jeg har jo kjent bobler og sommerfugler der inne siden rundt
uke 16, og jeg har jo kjent svangerskapet p kroppen siden dag n
omtrent med smerter, tanker, kvalme, og alt annet.
Det har p en mte kjentes litt ensomt`` g med alt sammen alene,
og kun kunnet beskrive hva som skjer for Andreas, derfor var det deilig
at han endelig kunne f ta del i det p en litt annen mte ♥
Hver dag ser jeg kvaliteter og trekk i Andreas som jeg hper av hele
mitt hjerte at vr lille snn arver av ham.


Det gr mer og mer opp for meg n, at det er en faktisk person der inne.
Nr jeg n kjenner bevegelse og spark i en eller annen grad hver dag,
jeg kan se og kjenne det p utsiden av magen, og jeg kjenner forskjell inni
meg n p om det er spark, eller hikke, eller om han snur p seg, kjennes
det hele mer virkelig. Det er noen der inne, og ikke bare noe.
Jeg har blitt helt forelsket i min egen kropp, i magen min, og jeg fr
aldri nok av se p den, stryke p den, og av vise den frem.
Hver gang jeg er p badet foran speilet, blir jeg stende og studere,
og jeg fler meg s fin, jeg fler meg s viktig, jeg fler jeg er der jeg skal vre,
som om alt i livet mitt har skjedd for fre meg nyaktig hit, akkurat n.
Jeg kunne ikke ftt en bedre pappa for mitt lille barn, og med tanke p hvordan
vr relasjon er, og hvem han gjr meg til, er jeg sikker p at ingen kunne gjort
meg til en bedre mir heller, enn akkurat Andreas ♥

Selvsag melder angsten seg med jevne og ujevne mellomrom;
vil jeg klare dette? vil jeg bli en god mamma? er dette en for stor oppgave?
har jeg det som trengs? vil jeg tle fdselen? spiser jeg godt nok og mye nok?
Men slike tanker har vel de fleste i en eller annen grad fr de bli foreldre, og
hvertfall nr det er frste gangen.
Jeg har jo ingen grunnlag for ane hva som er i vente, uansett hvor mye andre
forteller om sine opplevelser og erfaringer, s vil min opplevelse og erfaring vre
helt unik, og det er ingen som kan sp hvem det er som mter meg p fdestuen,
hvem den lille er, hvilke kvaliteter han har, s jeg prver p mange mter ikke
tenke s mye p det, det er en ting man bare m ta som det kommer.
Jeg er spent, jeg gleder meg, samtidig som jeg er bde redd og nervs.
Jeg nsker virkelig bli en god, trygg og flink mamma, og siden jeg kjenner p
et slags morsinstinkt bde ovenfor Andreas, og ovenfor hunden vr Oscar,
tror jeg nok at mammaen i meg allerede er godt etablert, og klar for det lille livet.

N er jeg i uke 22 (+ 1), og jeg er vel omtrent der i svangerskapet man gjerne
har det best, der plagene er relativt f, hvor man kjenner liv og tilknytning,
men man ikke er blitt for stor og tung enda.
Litt stor er jeg blitt, og jeg kjenner allerede utfordringer ved ta p meg sokker
og sko, bye meg frem, eller finne behagelige liggestillinger.
Jeg kjenner jeg er veldig spent p hvor stor jeg ender opp med bli,
og jeg er spent p hvordan jeg vil takle vre hygravid i sommervarmen!
P n mte er jeg (n) s glad i vre gravid at jeg nesten kunne vrt det
for altlid, men samtidig er jeg jo veldig utlmodig p mte smen der inne,
og jeg tipper utlmodigheten vil bli strre og strre mot termin.

Det er deilig n nr den verste angsten for miste barnet har sluppet taket,
den preget de frste 18/ 19 mnedene veldig, og gjorde det vanskelig
trre knytte seg til det lille livet i magen, som var(er) s inderlig nsket.
Selvsagt er det mye som kan g galt fremdeles, men jeg kjenner meg tryggere
og tryggere for hver dag, og n nr bevegelsene er tydelige og daglige, har jeg
ftt enda en slags peilepinne p kjenne at det er liv.
Jeg fr fort litt angst nr det gjr vondt i magen, men jeg prver sl meg til
ro med at det enten er livmor som vokser, eller luft.
Det er ganske skummelt g gravid, spesielt nr en har mistet tidligere, og det
er s inderlig nsket som dette er, men det er ogs bde fantastisk, magisk,
stort, fint, koselig, og spennende. Pluss at jeg fler meg veldig, veldig viktig,
for jeg har faktisk i stor grad ansvar for trivselen og veksten til den lille.
Dessuten er det stas se de mme blikkene Andreas gir meg og magen
min, de mme strykene over magen min, over snnen vr, og bare kjenne
at dette knytter oss tettere og sterkere som par og vordende foreldre ♥


 

Med gutt i magen <3



Graviditeten ble plutselig enda litt mer ekte.
For rundt en uke siden, begynte jeg kjenne forsiktige bevegelser,
og det kjennes som seige bobler som brister i sakte film``, he he.
Det var en bisarr flelse, jeg har aldri kjent noe lignende, men det
kjentes ogs som det aller, aller fineste jeg har kjent.
Vi har jo sett den lille vre enormt aktiv p alle ultralyder vi har
vrt p, men faktisk kjenne det var noe heeeeeelt annet ♥
N gleder jeg meg til sparkene blir kraftigere, slik at det kan sees
og kjennes utenp magen, slik at Andreas fr bli en enda strre del av det.

Mandag denne uken var vi p ordinr ultralyd, og jeg skulle da vre 18
uker p vei.
Jeg var veldig, veldig nervs i forkant.
Redd for at de skulle finne feil p forsteret, redd for at det ikke skulle
vre hjerteslag, redd for at det ikke skulle ha utviklet seg eller vokst nok...
Jeg er veldig glad for at Andreas har vrt med p alle underskelser,
bde fordi det er en nydelig ting dele, men ogs fordi det er godt
ha en skulder grte p dersom en skulle f drlige nyheter.
Frst samtaler vi med jordmor, og kartlegger grunnleggende ting;
personalia, frste dag i siste mens, hvordan svangerskapet har forlpt
seg, og dessverre blir det ogs alltid spurt; er dette ditt frste svangerskap?``.
Jeg er vant med sprsmlet, men det gjr vondt hver eneste gang likevel.
Sorgen over det som ikke ble noe av, vil nok alltid flge meg.
Men, jeg prver fokusere p det som er, det som er p vei ♥
For meg er det frste, for han er det tredje, men det er likevel
VRT frste sammen, og det kjennes spesielt, fint og stort.
Etter det som kjentes som en eviglang samtale, fikk jeg beskjed
om legge meg p benken, og jeg legger meg nervst opp,
trekker genseren opp, og blottlegger den lille bollemagen min.
Jordmor begynner underskelsen, og de frste kanskje to sekundene
er det ingenting som viser p skjermen, og jeg fr angst.
Men snart kommer et tydelig foster til syne, som veiver
entusiastisk bde med armer og ben.
Jeg kan se med n gang at det er bde strre og mer
menneskeaktig`` enn forrige ultralyd, og jeg begynner slappe av.
Andreas sitter og holder meg i hnden, og vi stirrer forelsket
p det vesle underet p skjermen, som vi sammen har skapt.
Jordmor lurer p om vi nsker vite kjnn?
Det gjr vi, har vi blitt enig om, det er jo greit vite hvordan vi skal
dekorerere barnerommet, og hvilke klr og utstyr vi skal kjpe.
Jeg har ftt beskjed om s mangt fra s mange, og rundt halvparten
har antatt jente og halvparten gutt utfra symptomene mine.
Jordmor informerte om at her var det hvertfall ingen tvil;
vi venter gutt!
S lenge den lille er velskapt og frisk, spiller det ingen rolle for
meg hvilket kjnn det er, begge deler hadde vrt nyaktig like velkommen.
Jeg har selv alltid nsket meg en storebror, s kanskje en gutt
frst er en veldig fin ting :)
Alt s hvertfall bra ut p ultralyden, mlene p bein og mage og hode
var fine, hendene hadde fem fingre hver, de indre organene var riktig antall
og riktig proporsjonert, navlestrengen var fin, og morkake l bra plassert!
Vi fikk ogs se den nydelige profilen p gutten vr;

I forhold til strrelsen p den lille, ble terminen min litt flyttet p.
Jeg hadde egentlig termin 16.august, men ble flyttet til 10.august.
Jeg var alts plutselig 19, og ikke 18 uker p vei!

Jeg har allerede en liste med navn, og jeg har ett navn jeg egentlig
er 95% bestemt p at jeg nsker bruke, men jeg holder det litt
tilbake for folk, for jeg vet jeg vil bli pvirket om folk ikke liker det, he he.

Bevegelsene i magen er veldig av og p, og det kan faktisk g dager mellom
hver gang jeg kjenner noe (noe jeg selvsagt evner bekymre meg over allerede),
men det er svidt jeg har skjnt det ikke fr etter uke 20 at bevegelser er noe man
kjenner mer eller mindre hver eneste dag, s jeg PRVER slappe av.
Det er mange nye vondter og flelser og ting som skjer i kroppen som gravid,
og jeg blir fort bekymret nr ting gjr vondt eller kjennes ubehagelig.
Men, jeg fr alltid samme beskjed; det skjer store ting inni deg, og det er ikke
rart om det kjennes ubehagelig. Stikkinger kan gjerne vre ligamentsmerter
(bndene som holder livmor p plass strekker p seg nr livmor vokser), det
kan vre luft eller andre fordyelsesrelaterte smerter, eller andre uforklarlige/ufarlige vondter.
Jeg prver ikke bekymre meg mer enn jeg m, og jeg kjenner at etter at jeg kjpte meg
doppler hjemme, er jeg litt roligere. Da kan jeg finne hjertelyden selv dersom jeg en
dag er bekymret, og jeg finner alltid hjertelyden med n gang, lytter i et par sekunder,
og avslutter for ikke utsette smen for mer ubehag enn ndvendig.

Det kjennes stort, skummelt og ganske uvirkelig skulle bli mamma.
Jeg gleder meg veldig, men jeg er jo selvsagt redd for ikke bli god nok.
Jeg vet det finnes mange mammapolitier`` der ute som mener noe om
alt alle andre gjr, men jeg antar at om jeg gjr mitt beste, skal
nok smen f det ganske greit her hos oss.
Jeg gleder meg veldig til se Andreas som far, for s kjrlig og god han er mot
meg og Oscar, vil jeg tro han blir en helt fantastisk fin pappa ♥
Dette blir p alle mter et nytt kapittel, bde i livet mitt, og i forholdet vrt,
og jeg gleder meg veldig.
Veien til August er jo enda lang, og jeg vet jo at jeg vil bli bde stor og tung,
og at flere plager gjerne melder seg etterhvert, men jeg akter prve
nyte svangerskapet og det fantastiske som skjer inni meg best mulig.
Samtidig vil jeg jo ogs passe p vre en god kjreste, og inkludere Andreas
i alt sammen, slik at dette er noe vi gjr sammen, hvert steg av veien.
Jeg kan skjnne det er lett gli fra hverandre nrhetsmessig og kjrestemessig
disse ni mnedene, og kanskje spesielt i tiden rett etter fdsel, men jeg akter
ikke la det skje. Det er viktig se hverandre, snakke med hverandre, prve
forst hverandre, og sttte hverandre. Rommet til smen skal vi planlegge,
og lage, sammen, og jeg vil fokusere p at vi skal vre et team i det hele.
Det er nok lett for mannen fle seg litt p sidelinjen, siden det n er vi
kvinner som brer frem det lille livet, men jeg er sikker p at det gr an
f ham til fle seg like viktig oppi det hele.
Jeg kunne ikke vrt heldigere, for jeg har en mann som passer p
meg hele tiden, srger for at jeg har det greit, er med meg p underskelser,
stryker meg kjrlig over kinnet s jeg kjenner meg som kjresten hans, og
stryker meg kjrlig over magen s jeg kjenner meg som en vordende mamma ♥

Jeg fler meg veldig fin med den nye magen, og jeg fr aldri nok av
se p den, fremheve den, stryke p den, holde p den, og ta bilder av den, he he.
Og det fineste jeg vet, er nr Andreas stryker p den, eller legger hodet sitt inntil,
for da eksploderer nesten hjertet mitt av kjrlighet til de fine guttene mine,
og jeg hper av hele meg at vr lille ligner veldig p Andreas, bde
av utseende, men ogs av vremte ♥

Oss 2 pluss 1 til




Det er en ubeskrivelig flelse vite at et liv har startet i magen min.
Veien hit har vrt lang, tung og slitsom.
Veien hit har vrt trer, angst og jeg har gitt opp mange ganger.
Vi har prvd i 1.5 r, og vr eneste graviditet, som skjedde hsten- 16,
endte i en svrt smertefull Missed Abortion (MA).
Etter det endret kroppen min seg litt.
Fra vre stabil og forutsigbar i syklusene, ble plutselig
ting annerledes, og det ble mye vanskeligere forutse egglsning (EL).
Jeg trr ikke tenke p hvor mye jeg har brukt p egglsningstester, og
graviditetstester de siste rene, men det finnes heldigvis nettsider som tilbyr
store kvantum til relativt billig penge, men det ryker n noen kroner kkesom..
Siden jeg i fjor vr hadde et par mneder der EL- test ikke slo ut i det hele tatt,
begynte jeg for alvor lure.
Javel var aborten grusom og krevende, og selv om den ble oppdaget i
Desember- 16, var ikke alt gjennomfrt`` fr slutten av Januar- 17.
Embryoet ble oppdaget ddt p UL i uke 9 ca, men hadde nok vrt ddt
helt siden uke 6, rett etter vi s et bankende hjerte p UL.
Jeg skjnte nok innerst inne at noe var galt i det svangerskapet,
for brystene ble aldri mme, jeg ble aldri kvalm, og jeg flte aldri p
at jeg var gravid``. Men jeg hadde ingen smerter heller, s MA kan
vre vanskelig oppdage. Jeg visste ikke at MA fantes, fr jeg oppelvde det selv.

Vi dro p klinikk i Haugesund p sensommeren i fjor for bli utredet.
For se om de kunne finne ut hvorfor det var vanskelig for oss.
Alt s tipp topp ut hos oss begge, s vi fikk egentlig bare diagnosen``
Ufrivillig/uforklarlig Barnlshet``.
Det  var ikke noe verken hos meg eller han som tilsa at det skulle vre
problemer, men mange par opplever likevel ikke f det til.
Det er jo MYE som skal klaffe for at en skal bli gravid, og s er det MYE
som skal klaffe deretter for at det skal bli et foster, og for at fosteret skal bli et barn.
Vi ble anbefalt prve inseminsajon i frste omgang, fr vi evt videre gikk igang
med prverrsbehandling.
Begge deler var kostbare, men inseminering var billigste`` alternativ.
Der gr det ut p at mannen leverer en prve, og denne blir inseminert i
kvinnen via en lang slange, snn at svmmerene kommer mye nrmere
mlet sitt enn ved vanlig samleie.
Jeg hadde klokketro p dette forsket, men det ble bare blanke, negative
tester utav det.
P neste ultralyd, for vurdere muligheten for prverr,
ble det oppdaget noe som s ut som sm flekker p livmoren min,
som kunne vre polypper, og disse ville de at jeg skulle f sett
nyere p/tatt vekk fr oppstart med prverr, for sikre oss at ikke
disse eventuelle polyppene spolerte et forsk.
Denne sjekken/eventuelle operasjonen skulle finne sted i midten av Desember,
og dersom alt gikk fint, var planen oppstart med prverr n i Januar.
Jeg hadde da n syklus igjen fr Desember, men de ville ikke inseminere
heller p grunn av polyppene, og vi tvilte p effekt uansett.

Jeg og Andreas dro til Nord- Norge i slutten av Desember, og skulle vre
der til et par dager fr jeg skulle p denne sjekken/ opereajsonen i Desember.
Han var p jobbreise, jeg fikk vre med, og det var ren terapi f reise langt
vekk fra hverdagen, oppleve steder vi aldri hadde vrt fr, kunne legge fra oss
bekymringer og snt hjemme, og bare kunne nyte vre oss to sammen, fr
vi n skulle igang med dette voldsomme opplegget...
Med meg p turen oppdaget jeg plutselig at jeg hadde et par
graviditetstester gjemt i en lomme p toalettvesken min, og bare p gy``
tok jeg en test morgenen etter vi kom til hotellet.
Den s hvit ut lenge, men plutselig skimtet jeg noe som
s ut som en svak, svak strek!!!!!!!!!
For frste gang p nesten et r var det en strek til der!!!!!!
Jeg ble i fyr og flamme.
Kunne det virkelig vre??
Kunne vi vre s heldige?!
Det ble kjpt inn en del tester i lpet av den turen, for si det mildt.
Jeg testet jo frste gangen ganske mange dager fr IKM (ikke- kommende- mens),
og jeg sjekket ivrig hver morgen om testene ble tydeligere mot IKM.
Det ble de, og de gikk fra vre knapt synlige til bli kjempesterke!

Jeg var gravid.
Vi ventet barn.... ♥

Da vi kom hjem fra Nord- Norge, kunne vi da g p Ultralyd
heller enn p skummel polyppjakt/operasjon!



De frste seks ukene var jeg lite plaget, og jeg gledet
meg over det lille underet i magen, s lenge jeg fikk se en
positiv test med jevne mellomrom.
Jeg gikk og lengtet etter f symptomer, snn at jeg kunne kjenne meg
tryggere, men da symptomene meldte sin ankomst, angret jeg!
Helt siden en liten uke fr jul og frem til i dag, har jeg vrt helt
sltt ut av ekstrem kvalme. Hver eneste dag har vrt dominert av kvalme.
Mange dager har ogs vrt oppkast.
Jeg var til og med innlagt noen dager i romjulen, for jeg klarte ikke holde
p noe, og jeg var enormt dehydrert. P KK fikk jeg intravens vske,
og jeg fikk vre et trygt sted hvor jeg ble fulgt opp, og passet p.
Etter at jeg var frisk nok til skrives ut, fikk jeg komme p dagsvisitter
med noen dagers mellomrom for f mer pfyll av vske, og for sjekke
verdiene i blodet mitt. Det var godt f hjelp.
Hver gang jeg var p KK, og vi mtte g forbi fdeavdelingen, lengtet jeg
og hpet av hele meg at n dag var det inn den dren jeg skulle...



Svangerskapet har hittil i stor grad vrt preget av angst for min del.
Har man mistet et barn, er man redd for miste igjen, snn er det nok bare..
Og spesielt siden jeg mistet i MA, som var s usynlig og vanskelig oppdage.
En spontanabort er ogs grusomt, men da er det liksom ingen tvil om hva som
skjer, da ordner kroppen stort sett opp p egenhnd...
Jeg har kjent etter mer enn sunt er sikkert, og jeg har ftt panikk nr det har
murret eller stukket eller boblet eller strekt seg i magen.
Absolutt alt har kjentes utrolig skummelt ut, og jeg aner ikke hvor mange ganger
jeg har pustet tungt, og tenkt; det var det, n var det over.......``.
Vi har brukt mye penger p privat Ultralyd, rett og slett bare for f se om ting
utvikler seg som det skal, og for kunne roe oss (meg) ned. En stund hvertfall.
Smen i magen har vokst som den skal, og utviklet seg fra en liten klump av et embryo,
til bli et nydelig vakkert lite foster.
Hver gang vi har ftt se/ hre hjerteaktivitet p ultralydskjermen har det nesten
svimlet av lettelse gjennom meg (og Andreas, for jeg klarer nok smitte litt av den
hersens angsten min over p han nr jeg er p mitt reddeste).
Vi har sett smen hoppe og danse inni der, vi har sett smen vinke til oss,
og vi har ftt sett at alt sammen utvikler seg som det skal, og vi har ftt hre de
deilige ordene alt ser helt normalt ut her``.
Sist uke opplevde jeg bittebittebittesm prikker med rosa blod p papiret en kveld,
og bestilte selvsagt ultralyd med n gang, bombesikker p at N var det over.
Jeg var s lei meg, for jeg nrmet meg jo snn uke 12!!!!
Jeg var helt tom da vi satt p venterommet, hadde verdens verste flelse,
men smen hadde det jo fint, og vi fikk beskjed av legen om at det er all
grunn til vre optimistisk rundt dette svangerskapet``.

N er de 12 frste grusomme ukene over, endelig.
Alle organer er utviklet, det mest kritiske er forbi, n er det bare for
smen konsentrere seg om vokse seg stor og fin mot fdsel.
Jeg gleder meg veldig til f skikkelig synlig mage ♥
Og jeg gleder meg hvertfall til den hersens kvalmen kanskje bestemmer
seg for slippe taket, selv om jeg vet mange m slite med det gjennom
alle 9 mendene.... Ugh.....
Jeg gleder meg til lage barnerom, til f vite om det er en liten gutt
eller en liten jente vi i August skal nske velkommen.
Mange sier at ekstrem kvalme tyder p jente, mens legene er
mer skeptiske. Vi fr rett og slett bare vente og se, s lenge smen er frisk,
spiller det ingen rolle for meg hva det er.
Jeg gleder meg til handle inn sm klr, leker, og jeg
gleder meg selvsagt til mte den lille, og bli kjent med h*n ♥

Det blir stort bli mamma for frste gang, og det blir stort
bli foreldre sammen med Andreas, mitt livs kjrlighet.
Jeg vet jo allerede at han er en god pappa, og en fantastisk
omsorgsperson, s det kjennes trygt at vi ikke begge er
helt nybegynnere, tross alt.

Jeg hper bare angsten snart blir litt mindre, og lar de gode flelsene
slippe mer til, n nr det verste angivelig er over...
Det er ikke noe kjekt ha angst, og det er ikke bare sl det av``, som
mange faktisk tror.
Om det hadde vrt s enkelt, er det vel ingen som hadde hatt angst, da.
Men jeg har sm yeblikk, der jeg kjenner p ren glede, og p
sommerfugler i magen over det som venter oss, s jeg tror nok at
nr magen blir mer synlig, og jeg begynner kjenne liv der inne,
s vil kanskje angsten trekke seg litt tilbake, og gi plass til gleden!
Jeg ER jo overlykkelig for at dette faktisk har skjedd, og ikke minst
at vi faktisk klarte det alene, uten hjelp!!! ♥♥♥