hits

n dag nrmere en baby i armene <3


Det er rart prve forberede seg p noe det ikke
egentlig er mulig forberede seg p.
N har jeg hatt liv i magen i snart 36 uker, og de siste
omtrent 20 ukene har jeg fysisk kjent bevegelser der inne fra.
Han har vrt, og er, s nre, men likevel er det helt utrolig
fjernt at det skal vre et lite menneske der inne, inne i magen min.
Han er noen, han er en liten gutt, en liten gutt som, om han hadde blitt
fdt n, har rundt 99% sjanse for overleve.
Fra et bittelite, knapt synlig fr p frste ultralyd i uke 6,
til et lite barn som n nrmer seg klar for mte verden,
mte mamman og pappan sin. Og Oscar, selvsagt.
Jeg tipper babyen er klarere enn hva jeg er, for jeg har vrt
skikkelig tankefull den siste uken. Det har vrt enormt stress for
meg, dette med flytte. N er vi kommet i hus, men det er fremdeles
ganske kaotisk, og formen min har vrt ganske elendig;
trtt, sliten, vondt i bekkenet, vondt i ryggen, vann i fttene, tungt
puste, tissing 100 ganger i timen (fles det som), elendig svn,
kvalme, halsbrann, tett/ rennende nese. Og s tanker, da.
Jeg har bidratt det jeg har klart, og mere til, noe jeg fler jeg fr svi
for n, men jeg evner ikke bare st p sidelinjen og st til pynt, nr
andre skal g og bre og flytte p mine ting, p mitt liv... Men i
etterpklokskapens navn burde jeg nok prvd, he he.

Jeg er bde enormt klar for mte den lille tassen,
samtidig som jeg har vanvittig angst.
Jeg gleder meg til se hvordan han ser ut, kjenne lukten av ham,
kjenne varmen, hre lydene, se ham inn i ynene. La ham ske seg
frem til brystet, og forhpetligvis f oppleve amme. Gleder meg til
holde ham i armene, bre ham rundt og vise ham frem, vre stolt,
gleder meg til se om han ligner p den fine kjresten min, gleder meg
ikke minst til f se Andreas som pappa! ♥
Gleder meg til f ham hjem, ha det trygt og rolig, skape en unik
relasjon, vre en familie...
Samtidig er det (kanskje rare) ting jeg er redd for... Jeg er redd for at han
ikke skal like meg, at han ikke skal knytte seg til meg. Jeg er redd han skal
vre syk, at det er noe galt... Jeg er redd for gjre gale ting.
Jeg vil jo selvsagt hans beste, og jeg vil gjre absolutt alt jeg kan for
vre den mammaen han fortjener, og jeg finnes ikke redd for be om hjelp
dersom jeg er usikker eller lurer eller er sliten eller redd. Det anser jeg som
en styrke, tross alt, for jeg vet godt at dette er helt nytt for meg, og at det ikke er
noen som er perfekt. Jeg skal inn i noe helt, helt nytt, og jeg har ikke egentlig
noe annet valg enn prve ta dag for dag, og gjre s godt jeg kan.

Flere ganger i det siste har jeg begynt f litt panikk for fde.
P n mte gleder`` jeg meg, for det blir spennende, og jeg gleder
meg til ha den erfaringen og opplevelsen bak meg.
Men, jeg fr snn; helvete, det er INGEN vei tilbake n, ungen M ut,
ungen er over 2.5 kg allerede, s fdsel blir det....``
Det kjennes absurd tenke p.
Jeg vet jo det er mye som kan g galt, men jeg hper p at jeg fr en
s naturlig og grei fdsel som mulig. Det virker interessant prve
badekar for eksempel, og jeg har mange r med trening av pust bak
meg. Jeg har liksom et bilde av hvordan jeg nsker at det skal g,
samtidig er jeg ogs forberedt p at det kan bli helt, helt annerledes.
Det er umulig forutsi, men s lenge jeg overlever, helst uten revne fra
A til , og s lenge smen kommer ut pustende og frisk, spiller det liten
rolle hvordan selve fdselen er.

I morgen er det n mned til termin.
n liten mned.
Jeg kan ikke fatte hvor tiden er blitt av, og hvor rart det kjennes
at livet slik jeg er vant med det er i ferd med endre seg, for alltid.

Jeg sitter med hnden p magen, og kjenner p de utrettelige
sparkene og bevegelsene til babyen. Han er aktiv, dag og natt,
og jeg er glad for at han siden uke 29 ca har ligget med hodet ned.
Men selv om det bare er centimetre som skiller oss nr han sparker
en liten fot inn i hndflaten min, er det fremdeles vanskelig
egentlig fatte at det ER en person der inne.



Jeg har de mest bisarre drmmer, de f timene jeg fr sove,
alt fra at jeg fder dyr (gjerne valper og kattunger), til at
jeg produserer bde jordbrmelk og annet rart i brystene.
De fleste drmmer dreier seg rundt fdsel og den kommende
mammarollen, og det gjr vel strengt tatt tankene nr jeg
er vken ogs.
Det er rart, men fint, nr Andreas sier vr snn``, og
mammaLinksen min``.
Jeg. MAMMA?!
En tittel jeg aldri trodde jeg skulle f smykke meg med...

N gleder jeg meg til f orden i kaoset i leiligheten, slik at jeg
kan klargjre barnerommet. Akkurat n brukes det rommet til
lagring. Jeg har jo malt mbler, laget bilder, og kost meg med skape
unike og spesielle ting til min lille, s det blir stas f det p
plass, og jeg gleder meg til vise hva jeg har gjort! ♥

 

Jeg er redd for aldri bli god nok.


Jeg prver forsone meg med ting som har vrt, fortiden min.
Jeg prver forsone meg med ting jeg har opplevd, ting folk har sagt,
ting folk har gjort, ting jeg har sagt og gjort, mter jeg har hndtert/ikke
hndtert ting p, og jeg prver forsone meg med den alt dette har gjort meg til.
Og jeg liker det ikke.

Selv om jeg forsvidt er en person som ikke er verre enn andre, selv om jeg
prver gjre de riktige tingene, selv om jeg er snill,
s fler jeg meg aldri noensinne god nok.
Og det gjr meg redd.
Jvli redd.

Er det slik det vil vre, alltid?
Det kjennes snn. N har det gtt over 30 r, og jeg klarer ikke
bli venn med meg selv.
Selv om jeg klarte slutte drikke alkohol, fokuserer jeg mer p skammen
over det som ledet til at jeg mtte kutte det ut, pluss at jeg (faktisk) skammer
meg over vre en outsider`` som ikke drikker.
Man kan si hva man vil, men alkohol spiller en sentral rolle for de aller fleste i
mange sosiale sammenhenger, og man blir automatisk sittende litt utenfor
nr man ikke drikker selv, og det gjr at jeg skammer meg.
For jeg hater vre annerledes.
Og selv om jeg er utrolig glad for at ikke Andreas drikker heller, kjenner
jeg p skam over at det er kun p grunn av meg``, uansett hvor mye han
erklrer at han ikke savner det, og at det fles rett og greit vre foruten.
Jeg er redd folk tenker at jeg har tvunget ham, at det er et slags krav`` jeg
har til ham for vre sammen, og jeg er redd folk skal syns jeg er kjip som har
frarvet verdenen en alkoholnytende og artig Andreas.

Selv om jeg er stolt over ha sluttet med selvskading, skammer jeg meg mer
over ha vrt en som skader seg, enn jeg er stolt over slutten.
Hvorfor taklet folk problemene sine s mye bedre enn meg?
Jeg vil alltid vre full i arr, og uansett om jeg har dager hvor jeg enten
tilsynelatende ikke bryr meg, eller i sjeldne tilfeller faktisk ikke bryr meg,
kjenner jeg alltid p skam og angst nr arrene eksponeres.
Jeg blir flau p Andreas` vegne, som er kjreste til en som brer slike arr,
brer en slik fortid. Jeg har delt, og deler min historie og mine fremskritt og
tilbakeskritt med alle som orker hre p, men ofte skammer jeg meg voldsomt
i etterkan for jeg tenker; WHO THE HELL CARES???!!!! Du er en liten dritt, du er
IKKE interessant, og du er BARE til plage for absolutt alle``.
Jeg fr vondt av Andreas, for jeg vet han har mttet forsvare sitt valg av meg
ovenfor mange, nettopp fordi jeg er en person med utfordringer og historie.

I det siste har jeg angret grusomt p tatoveringene mine,
og hadde jeg kunnet gtt tilbake i tid, hadde jeg ikke hatt annet blekk
p kroppen enn skriften, vingene og ankrene p hendene/ fingrene.
Alt p armene og p ryggen hadde vrt borte.
Alle tatoveringene har jeg tatt fordi de har betydd noe spesielt for
meg i en gitt periode av livet mitt, men jeg kjenner n at vre passert
30, skulle bli mamma, g med klr som eksponerer armer og rygg,
det gjr meg skamfull.
Jeg VET at mange har sterke fordommer mot folk med tatoveringer, og gjerne
spesielt mot jenter. P n mte bryr jeg meg ikke, for alle m f gjre som man
vil, men det skal ikke rare blikket til fra hvem som helst fr jeg krymper meg
og nsker alt blekk langt til helvete.
Jeg er jo ogs redd for at min tatoverte kropp skal gjre at folk skygger banen
og ikke nsker bli kjent med meg fordi jeg virker skummel og kjip. Eller at
jeg er en tacky person de ikke nsker assosieres med.
Og igjen fr jeg vondt av Andreas, som har en snn kjreste...
Jeg nsker vre en man kan vre stolt av, en vennene og familien
hans syns er ok og ser ok ut, og s......er jeg...dette her i stedenfor...
Og hva med babyen? Vil andre foreldre vegre seg mot la sine sm
bli kjent med mitt barn, fordi jeg er en snn mor``?
Herregud, s jeg angrer.

Jeg har s jvli lyst vre en sterk og selvsikker person.
,En folk nsker bli kjent med, en folk liker, en som mestrer det sosiale,
og som ikke er....en taper.
Jeg kjente meg som en taper fr jeg fikk jobb som lastebilsjfr, men etter
at jeg mistet den jobben ble den flelsen forsterket 100 ganger.
Da jeg jobbet, kjente jeg hvertfall en verdi i meg selv i form av at jeg var en
fungerende del av samfunnet, jeg ble automatisk mer interessant virket det
som, for endelig kunne jeg ogs delta i trivielle samtaler om jobb og snt.
Jeg slet med selvflelsen da ogs, misforst meg rett, men jeg hadde om ikke
annet en litt strre venne/bekjentskapskrets, og jeg gikk med litt rakere rygg
fordi jeg var stolt av jobben min og det jeg fikk til.
S raste alt igjen.

Jeg kan godt forst at jeg er en person folk skygger unna.
Som folk er skeptiske til.
Som folk ikke orker.
Og det gjr meg s forbannet trist og redd serist begynne lure p
om ting noensinne vil bli bedre for meg rundt selvflelse og de tingene...
Det er vondt kjenne at uansett hva jeg gjr, hva jeg presterer, s spiller det
ikke noen rolle egentlig, for jeg ser ikke noe verdi i meg selv.
Og min jeg vet at det stammer fra mobbingen i skoletiden, og  i at jeg deretter
i mitt voksne liv har fortsatt la meg trkke p/ mobbe/ misbruke, fordi jeg ble
s delagt som barn og ungdom.
Det virker ikke som om jeg klarer reparere det som ble delagt,
uansett hva jeg gjr, og det gjr meg redd,
for det er forbannet vondt, og skamfult, og ensomt, ha det slik.
Jeg burde liksom ha kommet videre. Jeg burde ha kommet meg over det.
Jeg burde vrt sterkere.
Men jeg er ikke det.
Stemmene bde fra ting folk sa til meg som 6- ring, og ting som
er blitt sagt nylig, brler inni hodet mitt med samme kraft.
Nytt og gammelt blir blandet, gr i ett, glir over i hverandre, for det
dreier seg tross alt om de samme tingene; jeg er ikke god nok, jeg hrer
ikke til, jeg fortjener ikke, og s videre... Helt fra jeg var seks r har dette blitt
meg fortalt, og fremdeles er det stemmer som forteller meg disse tingene.

Ofte har jeg bare lyst legge meg ned og grte, for det er s
forbannet fortvilende og meningslst ha det slik, og vre slik.
Jeg har en veldig, veldig begrenset vennekrets, fordi jeg har helt sinnsyk
sosialangst. Soaialangsten min personlig gr ut p at jeg aldri klarer
tro p at folk jeg er med faktisk nsker ha meg der, eller vre med meg.
Jeg fler jeg presser meg p, jeg fler folk kjenner seg tvunget, jeg skammer
meg p deres vegne for at de m vre nr en snn taper som meg......
Jeg er redd jeg sier og gjr feile ting, at jeg gjr og/eller sier for mye eller for lite,
at jeg ikke virker interessert nok, at jeg virker for interessert, at jeg glemmer ting,
at jeg maser, at jeg er for stille, at jeg ler p feil steder, at jeg misforstr noe,at jeg trkker i salaten;
jeg er rett og slett s usikker p sosiale koder`` at det er helt pinlig....
Andreas p sin side er veldig flink sosialt, og kan sikkert klare fre en samtale
med en grstein, og igjen blir jeg lurende p; hva i alle dager skal en sosialt
kompetent, sosialt vellykket, interessant, flink og god person som ham med et
aldeles hplst tilfelle som meg, som faen ikke klarer noenting??``.
Med han er det ingen problem kommunisere. Med han fr jeg til alt, og med
han blir og er jeg den personen jeg bde vil vre, og den jeg vet jeg er.
Det er med n gang det kommer andre inn i bildet, at jeg blir usikker, og stivner.

Jeg blir sjenert. Jeg blir stille. Jeg blir usikker. Jeg blir redd.
Jeg trr ikke si noe srlig, og jo lenger jeg er stille, jo mer unaturlig blir det
plutselig bryte inn og si noe. Og om jeg plutselig drister meg til si noe, dmmer
jeg meg ofte umiddelbart hardt, for Hva pokker var vel dt der for en ting si?? Og ble ikke
stemmen min veldig rar da jeg sa det? For en dust du er....``
S da velger jeg ofte vre stille, selv om jeg vet at det gjr at folk nok lurer p
hva Andreas ser i meg, han som er s sosial og small- talkete, og det gjr at jeg ogs
dmmer meg selv for at jeg fremstr som kjedelig, innesluttet og kjip. Kanskje til og med
sur, uinteressert og snn ogs. Og det gjr jo ikke akkurat at folk har lyst
bli bedre kjent med meg..

Jeg er min egen verste fiende, fordi jeg har blitt s grundig opplrt til at jeg
er absolutt NULL verdt, og jeg har hrt s jvli mange ganger at det er ingen
som faktisk liker deg, uansett om de kanskje later som. ikke tro at folk virkelig
bryr seg, det er bare noe de sier for at de syns synd p deg. du er ikke verdt noe
som helst, og de som sier noe annet, de lyver!!``.
De stemmene i hodet kjennes det umulig bli kvitt.

Jeg har lyst p flere venner.
Jeg har lyst vre med i barselsgrupper, n nr jeg fr barn.
Jeg har lyst p et sosialliv.
Men jeg aner ikke hvor man begynner. Hvordan man gjr det. Hvordan
jeg skal hndtere det dersom noen faktisk er interessert.
Jeg er s jvli redd for at det er for sent for meg, at jeg er s delagt at
det er umulig reparere. Stakkars Andreas, og stakkars babyen jeg
bringer til verden.
Det er ikke veldig lenge siden jeg fikk hre at noen hadde sagt at jeg ville
bli en drlig mamma, med tanke p den bittelille sosiale sirkelen min.
Og kanskje de har rett. Kanskje jeg ikke er god nok.
Kanskje jeg aldri har vrt god nok, og at alle som har mobbet og slengt
dritt har hatt sin fulle rett til gjre det, fordi jeg faktisk ER en taper?
Kanskje jeg aldri vil bli god nok, verken for meg selv, for Andreas, for Andreas` krets,
for babyen, eller for noen som helst andre.
Jeg kjenner meg helt kvalt nr snne tanker som dette virkelig tar tak,
men det er kanskje naturlig at de tar litt ekstra hardt tak nr vi str p tampen
og skal flytte, og m begynne p nytt``, selv om det strengt tatt er
der jeg stammer fra. Han vil neppe ha problemer med prate med gud og
hvermansen, og f seg venner. Mens jeg? Selv om det er mange der jeg vet
hvem er, og som jeg kanskje kjente fr, har det vrt s mye som har skjedd de siste
rene som gjr at jeg er usikker p hva folk vet, hva folk tenker, hva folk syns...
Og som sagt; hvem vil vel frivillig assosieres med en taper?

Jeg er 31.
Jeg fler jeg burde kommet s mye, mye lenger...
Jeg burde hatt jobben min fremdeles, fungert i samfunnet.
Jeg burde ikke hatt tatoveringer, jeg burde ikke hatt angst, jeg burde vrt
selvsikker, flink og jeg burde hatt en solid vennekrets rundt meg.

Jeg skammer meg over fortiden min.
Jeg skammer meg over den jeg er i dag.
Og jeg skammer meg over framtidsutsiktene mine basert p dette...
Og jeg er livredd for at det alltid vil vre snn,
at jeg aldri blir venn med meg selv, at jeg aldri finner et sted hre hjemme,
at jeg ender opp helt alene for ingen orker assosieres med meg, eller holder
ut med meg og min ukule taperhet.
At jeg aldri vil bli god nok.

Snart hygravid


Det er utrolig at denne reisen snart nrmer seg slutten.
I dag passerte jeg 34 fullgtte uker (alts 34+0),
og om bare fem (!!!!!!) dager er jeg hygravid!
Magen er jo kulerund.



P mange mter kjenner jeg meg klar for f ut babyen.
Det er tungt n, magen er stor og det er vanskelig og utmattende gjre
de enkleste ting; ta p seg sokker, truser og bukser. dusje. g. sitte. st.
reise seg. snu meg i sengen. bye meg etter ting. nyse. ligge.
Fttene er begynt hovne litt opp, og angsten for hovne opp i hendene
har gjort at jeg har tatt av meg de elskede ringene mine (og det gjr
at jeg fler meg merkelig naken). Brystene er mme. Bekkenet verker
fremme i symfysen og gjr at mange bevegelser er utrolig smertefulle.
Kynnerene er blitt faste innslag i livet, og selv om de ikke gjr vondt, er det
veldig ekkelt syns jeg nr magen (livmor) strammer seg, og det kjennes som
jeg blir stiv som en tmmerstokk. Jeg lurer jo p hvordan det kjennes for baby
inni der, nr alt blir s hardt?? (sannsynligvis kjennes det helt ok, hper jeg).
Hemorider, utflod...Ja, de fleste som har bret frem barn har vel vrt borti disse
litt mindre sjarmerende`` problemene.
S lenge jeg vet at endringene jeg gr gjennom, vondtene og ubehaget og
de ekle tingene jeg opplever, er normale, kjenner jeg at jeg tler mye.
Men det er selvsagt lett bli bekymret nr det en dag stikker litt rart et nytt sted,
nr det er mer eller mindre av noe enn du er vant med, nr formen er ekstra laber,
og faktisk ogs om formen en dag er ekstra god!
Jeg prver vre avslappet i forhold til det meste, men jeg er glad jeg har en
liten betrodd sirkel rundt meg av fantastiske venninner jeg kan sprre om alt.

S lite jeg visste, da jeg ble gravid, hva jeg hadde i vente...

N str jeg og Andreas p tampen, og skal flytte.
Ikke bare skal vi ut av huset, vi skal ogs ut av kommunen.
Det blir rart og srt forlate et hus vi har lagt s mye tid, energi, penger,
kjrlighet og sjel ned i for skape vrt perfekte hjem,
og inn i en liten leilighet.
Huset var vi tvunget til selge, siden det konomisk ble umulig for oss
sitte med det, men det er tungt fordet.
Det positive er at der vi n flytter, kommer vi nrmere det meste;
nrmere butikker og slikt, nrmere familien min (noe jeg tror vil vre veldig
greit n nr jeg skal bli mamma), ja..nrmere det meste, egentlig.
Vi har mttet selge unna en del mbler og ting, rett og slett fordi vi n skal bo et
sted som er rundt halvparten av strrelsen p det vi er vant med bo i,
men egentlig syns jeg det er godt rense litt opp av og til, kvitte seg litt medting, for jeg hater ha for mye.
Jeg liker ikke ha ting bare for ha det, det skal ha en pratisk funksjon, det skal vre
bruk for det, eller det skal vre et veldig tett personlig forhold til det, for at det skal f bli.
Andreas er mer typen som liker ta vare p ting, for en dag kan det vre bruk for det``,
s vi prver mtes p midten, he he.
Jeg er ogs stor fan av handle brukt, det vre seg bde mbler og klr.
Mbler kan jo se ganske shabby ut nr vi kjper/fr gratis, og s er det bare pusse
det opp! Dt liker jeg holde p meg; skape gull utav grstein.
Vi har ftt tak i bde vugge og stellebord og liten seng brukt p Finn, og s
har jeg pusset og malt det. Sprinkelseng hadde han stende fra sine tidligere barn,
s den har ogs ftt puss og maling, og er klar for et nytt lite liv. Pluss en gammel,
stygg gyngehest i tre som n er vekket til nytt liv igjen.
Slik sparer vi penger, vi sparer miljet, det blir mindre sppel, og s blir
det veldig personlige ting nr de blir pusset opp ♥
Vi velger pusse opp alle mblene n i grnt, slik at det er kjnnsnytralt
i tilfelle et eventuelt neste barn skulle bli jente.
Og fordi olivengrnt er en avslappende og nydelig farge.



Det eneste (med unntak av litt klr, stelleprodukter og andre smting)
vi har kjpt nytt, er barnevogn. n ting tenkte vi det var greit unne oss, og
investere litt ekstra i. Vi var jo avhengig av finne en vogn som ble veldig
kompakt sammensltt, grunnet lite bagasjerom, og plutselig dukket det opp
et opphrssalg som var som sendt fra oven. Vi fikk oss en prima, fin vogn som
er enkel sl opp og ned, og som kan brukes bde med babybag, sittedel,
OG som vi kan montere bilstolen rett p! Superpraktisk.
Dessuten er det ok ha skikkelig utstyr, som vi kan bruke n bde p Robin,
og p evt ssken som kommer senere.

N holder vi p pakke og planlegge flyttingen, som begynner neste uke.
Jeg kjenner jeg har enorm angst for anstrenge meg i s stor grad at
jeg fr tidlige rier. Jeg har IKKE lyst fde fr vi er kommet p plass i vrt nye
hjem, og vi har ftt litt tid til venne oss til vr nye virkelighet.
Jeg lager lister opp og i mente, prver planlegge slik at nr flyttedagen(e)
kommer, s gr ting glattere. Jeg kan jo ikke bidra med bring utover de aller
letteste tingene, p grunn av bekkenet og kynnerene, og jeg !!!!HATER!!!! flelsen
av vre ubrukelig``. Jeg hater sitte p sidelinjen nr ting skjer, jeg foretrekker
bidra, vre til nytte.. Men nr kroppen sier fra i den grad den gjr n, og jeg ikke
nsker g i fdsel p noen gode uker enn, har jeg ikke noe annet valg enn
ta det p alvor, og heller vre den som organiserer og planlegger....
Timingen p alt dette kunne snn sett ikke vrt s mye verre, men som vanlig
gjr vi det beste vi kan utav en kjip situasjon, og vi begge gleder oss egentlig
til begynne p nytt`` et nytt sted.
Jeg, Andreas, Robin, og Oscar. En liten familie, som kanskje p sikt
ogs fr selskap av to ste sm til (det er lov hpe).
Vi har hverandre, og det er det viktigste. Hvor vi bor, hvor stort`` det er,
spiller ikke s stor rolle, for jeg tror vi er i stand til overleve det meste, sammen.
Jeg grugleder meg til smbarnsperioden, mye fordi jeg ikke ANER hvordan det er.
Jeg aner ikke hvordan det er ha en baby, hvordan jeg er etter fdsel, hvordan jeg
takler vre nybakt mamma, flelser rundt det. Jeg aner ikke... Men jeg gleder
meg aller mest, for jeg tror det vil vre en fin og stor opplevelse, som bare vil sveise
forholdet oss imellom enn sterkere sammen. Vi skal passe p et lite barn sammen,
stelle det, elske det, lese for det, trste det, og s lenge vi er flinke se hverandre oppi
det hele ogs, er jeg sikker p det vil bli veldig stas ♥
Jeg lese alt jeg kan, bde om svangerskap, om fdsel, om amming, om
spedbarnsperioden, og om hvordan pleie parforholdet oppi det hele.
Jeg trakter stadig etter gode lsninger, etter tips, og prver notere meg ting
hele veien. Folk er (av en eller annen grunn) veldig glad i svartmale ting, og
fokusere bare p det negative; jvlige fdsler, at parforholdet lider og blir delagt
med baby i hus, at alt er bare trtthet og slit med baby, osv osv osv.
Jeg forventer ikke at alt skal vre perfekt. Jeg forventer ikke at ting skal
vre enkel, men jeg er helt, helt sikker p at med gode forberedelser, og med
riktig innstilling og felles ml, vil det g greit.
 Vi snakker sammen om hva vi har i vente. Hva vi nsker, hva vi gleder oss til,
hva vi gruer oss til, hva vi vil fokusere p, hva vi vil jobbe med, osv, og i bunn og grunn
er det vel kommunikasjon som i stor grad gjr et forhold.

Jeg skal bli mamma. Han skal bli pappa.
Vi har skapt en baby sammen, og den babyen skal alltid ha bde mammas
og pappas hnd holde i. Mammas og pappas armer krype inn i.
Vre endel av bde mammas og pappas liv, uansett hva som mtte skje.
Strst av alt er kjrligheten, og det har vi plenty av ♥

N er fokuset mitt fremover lre meg leve i, og verdsette nuet mer.
Jeg tar meg hele tiden i enten leve i fortid eller fremtid, og glemme litt dagen i dag.
Ofte savner jeg ting som var, yeblikk som er forbi, og tenker; hvorfor satte jeg ikke
mer pris p det da det faktisk skjedde??``. Jeg har mange veldig fine minner, som ofte
blir vonde tenke p, nettopp fordi jeg ikke visste sette pris p det der og da.
P samme mte bekymrer jeg meg ofte for fremtiden, eller jeg forventer ting, og s
lever jeg veldig i planleggingen eller i drmmen, heller enn leve i dag.
Det er irriterende vre slik, for livet ER tross alt I DAG.
Dette sekundet kommer aldri tilbake, og det er dumt at jeg sjelden fr
dem med meg. N legger vi bak oss et kapittel her i det gamle hjemmet vrt,
og skal bo midlertidig i den leiligheten vi har ftt til vi har ftt betalt ned alt vi har i
gjeld, og spart opp nok egenkapital til komme oss inn p boligmarkedet igjen.
Men selv om dette er en midlertidig lsning, med ml om eget hus i sikte (riktignok
om flere r, sannsynligvis), s er det viktig sette pris p der vi er, livet vi lever,
dagene vi har, heller enn savne det gamle, eller drmme oss blinde p det
vi en gang hper p oppn.
Jeg m rett og slett trene p mindfulness. Og jeg tipper at babyen som kommer
vil gi et automatisk fokus p her og n!

Det er spennende tider i mte.
P alle mter ♥


Du och jag ♥

Perfekt``?



Perfekt er bare en illusjon.
Ingen, absolutt ingen er perfekt....
...og det er en slags trygghet og trst i det.
Selv om mange i sosiale medier, og ellers, fremstiller seg
selv og livet sitt som bedre og penere enn det er, gjemmer det
seg stv, tunge dager og demoner hos oss alle.
Jeg blir selv bare sliten og trist av lyve p meg bedre dager
enn hva som er reelt, for jeg maler jo bare et tomt bilde, en
lgn, og jeg understreker p en mte ovenfor meg selv at
det er ikke greit ikke ha det superperfekt hele tiden!``.
Vi trenger innse, kjenne p, og akseptere at livet svinger,
alt gr opp og ned, og at dette gjelder alle.
Kanskje er de som sitter i perfekte`` hjem der alt er
prikk- og- stvfritt, med den perfekte partner`` og de
perfekte barna`` og den perfekte jobben`` er av de mest ulykkelige,
for de sitter tross alt i et vakkert luftslott, som nok
kan oppleves som et fengsel, for det forventes at alt
skal bare vre perfekt`` der.

Jeg liker rlig bedre enn perfekt``.
Selv om jeg vet at det som ser perfekt ut, alltid har en eller annen
sprekk et sted, og selv om jeg tenker at det m vre vanvittig slitsomt
holde p en slik fasade, s er det jo en del av meg som begynner
fle meg utilstrekkelig, som ser rundt meg, p rot og stv og bulkete kropp
og slike ting. Mens rlige mennesker som byr p seg selv, som ikke
er redd for vise bde godt og vondt, gjr at jeg fler meg vel.

En stor del av meg gruer for bli mamma, p grunn av
mammapolitiet``.
Jeg skal male et stellebord jeg har kjpt (og det har jeg kjpt
brukt, s allerede der er det jo mange som mener at man er helt
styr, og nsker du ikke barnet ditt bedre, enn at du kjper BRUKT
til det??!), og jeg gjorde et kjapt Google- sk for se om det fantes
tips til hvilken maling som kunne fungere til dette formlet.
Der var det side opp og side ned med mdre som omtrent rev
hodene av hverandre, og mente at male var omtrent som kvele
barnet, at ingen maling var god eller trygg nok, at male mbler
var meningslst og tacky og at kjpe nytt var alltid best, osv
osv osv... S jeg gikk utav Google, fortalte Andreas hva jeg hadde lest,
og kjente motet sank i meg. Kan jeg virkelig ikke gjre noe rett??J
eg vil jo bare male stellebordet snn at det blir vakkert og unikt
til snnen vr, og snn at bleieskift blir litt hyggeligere.
Han tok hnden min, og vi gikk inn og handlet maling, og bestemte
oss for at vi gjr som vi mener er forvarlig og greit, og s fr politiet``
bare mene og styre, det er jo penbart galt uansett hva du gjr.
Jeg blir sliten av vre mamma selv fr smen er ute, for selv om
noen kanskje mener det vel ved komme med utallige rd og formainger,
er det ogs mange tror jeg som bruker det for hevde seg selv, og trykke
ned andre.
Jeg er stor fan av gjenbruk, bde klr og mbler.
Det sparer miljet, og det er fint at ting man ikke selv har bruk for,
kan noen andre finne stor nytte og glede i.
Det er gy kjpe/f noe som er slitt, og s pusse
det opp, og sette ditt eget unike preg p det.
Og ikke minst; det er konomisk!!
Vi har ftt tak i veldig mye brukt til lille Robin, og jeg nekter
skamme meg over det, eller fle meg som en grusom
mamma som ikke kjper nytt og dyrt.
Hadde vi hatt nydelig og romslig konomi, javel, da hadde vi
kanskje kjpt mer nytt, men slik er det ikke, og vi velger gjre
det beste utav det med det vi har og det vi kan.
Robin skal nok ikke lide noen nd, i den fine vognen sin, den
trygge bilstolen sin, den myke babygymmen eller de nusselige sm
plaggene sine, selv om alt er kjpt brukt/ arvet.
Vi er jo voksne mennesker med vurderingsevner, og hadde ting
sett farlig eller stygge ut, hadde vi ikke kjpt/ tatt imot det.
Uansett ser jeg jo at selv om folk skriver i forum at de har kjpt kliss
nye seter eller vogner, er det alltid folk som er kritiske og kjefter for
at det merket de har kjpt er horribelt og grusomt, s man kan
egentlig ikke vinne uansett, he he.

Jeg er fornyd med skattejakten min, jeg, og det er deilig
se p listen min av vi kan krysse av ca 90% n av alt som
trengs til den lilles ankomst.
For bare n uke siden var 5% handlet inn, og jeg var fortvilet,
for jeg skjnte ikke hvordan vi skulle klare komme i ml.
Jeg har jo i bakhodet at fdselen kan faktisk sette igang nr
som helst, slikt vet man jo ikke. Eller jeg kan risikere at jeg plutselig
blir drlig igjen, eller begynner slite med bekkenet, s for min egen
puls` del, ble det viktig for meg f unnagjort s mye som mulig
n mens jeg er i grei form, s er vi forberedt uansett nr det mtte skje.

Jeg gjr mitt beste, men vil aldri bli perfekt.
Jeg trakter ikke etter perfekt, jeg trakter etter god nok``.
Vi er, og blir, et hjem med stor takhyde, og mye kjrlighet.
Bleier skal skiftes, gulp skal trkes, kropp skal bades, kinn skal
strykes, grt skal trstes, mage skal mates, utslett skal smres,
han har en seng sove i, og myke kosedyr bli kjent med.
Er ikke det godt nok? Er det ikke det en liten nyfdt trenger?
Han bryr seg vel ikke om vognen er butikk- ny, eller om noen
har brukt bodyen han har p seg fr han?
Han trenger nrhet og oppmerksomhet, han.
(og stell og mat og alt det der, selvsagt).

Jeg gledegruer meg.
Jeg gruer meg veldig (kanskje mer enn ndvendig) for kritikk
for at jeg gjr ting galt, for at jeg ikke kjper de rette tingene,
for at jeg ikke lager bleier og barnemat (etter at puppeperioden
er over) selv.....
Men det er vrt barn, det er vi som skal knytte de nreste
bndene til ham, som vil bli kjent med ham bedre enn noen.
S lenge man gjr sitt beste, s lenge man har gode intensjoner,
s tror jeg i de fleste tilfeller at det gr helt, helt fint.
Kjrlighet er viktigst, og med tanke p kjrligheten vi
allerede kjenner til den lille kroppen og sjelen inni magehuset,
vet jeg jo innerst inne at han vil f det helt fint.
Barnet er sterkt nsket, og jeg gleder meg til f se
ham, se hvordan han ser ut, hvem han ligner p, hvordan han kjennes
ha liggende p brystet.
Jeg gleder meg skikkelig til bli mamma,
selv om jeg innrmmer at jeg er
jvli nervs, bekymret og redd ogs.
Det er et stort ansvar sette liv til verden, og jeg er
mitt ansvar veldig bevisst.

n ting er sikkert; det er spennende tider i mte,
og snart vil ingenting bli som fr ♥

Tenk at spark kan kjennes s fint




Gjennom hele svangerskapet har jeg slukt alt som finnes
av litteratur og info rundt den uken jeg har vrt i.
Det er helt utrolig fascinerende, og imponerende, at to sm celler kan
smelte sammen, lage en klump, som senere blir en plate,
som senere blir en reke, og som deretter begynner utvikle
seg til et lite menneske.
Lenge var det veldig fjernt, at det noensinne skulle bli en person.
Jeg var livredd daglig fra jeg testet positivt, og til jeg bikket uke 20,
og vel s det.
Livredd hver gang jeg var p do, livredd hver gang jeg hadde
mageknip eller lignende, livredd de dagene jeg ikke kjente
noen symptomer som feks mme bryster eller spark, og
jeg var jo hyppig p privat ultralyd fra uke 6 og over uke 14,
fordi jeg var s himla redd for at det lille, dyrebare hjertet
skulle slutte sl, og at jeg aldri skulle f bre frem min lille.
Jeg er takknemlig for at jeg har en kjreste som aldri har tvilt
p at dettte skulle g bra, men som samtidig har tatt frykten min
p alvor, og fulgt meg p alle kontroller og underskelser ♥

Forleden dag fikk vi et par babysokker i gave,
og da jeg hadde pakket dem opp, ble jeg sittende og se p
dem, lenge, og det kom noen trer.
Det ble s virkelig, plutselig, at det snart kommer en liten
kropp, en bitteliten kropp, som skal fylle s sm klr.
Det hele er s uvirkelig for meg, bde fordi jeg aldri har
gjort dette fr, men ogs fordi jeg har veldig, veldig
lite erfaring med babyer og sm barn...

Om natten drmmer jeg ofte om fdselen, og om tiden
etterp. Om amming, om bring, om kos, og ogs
om skumle ting (at noen tar hamfra meg, at jeg
ikke er en god mamma, at han skader seg,
at jeg aldri kommer til fdselen, at han ikke lever nr han kommer, osv).
Ofte vkner jeg redd, og m kjapt stryke meg p magen
for bekrefte at jeg fremdeles er gravid, og s venter
jeg p at han skal gi livstegn fra seg.
Han er en sterk og aktiv gutt, og det er veldig gy n merke
at han reagerer p at jeg legger hendene p magen, for da
sparker eller dytter han akkurat der jeg har hnden min ♥
Lille vennen min og jeg bnder gjennom hele dagen, og jeg
fr aldri nok av kjenne p det vesle livet der inne.
Om kveldene ligger ofte Andreas med hnden bortp magen
min, slik at de fr bnde litt far og snn ogs, og det
er gy nr han ser p meg med vantro nr smen sparker
alt det han klarer.


Uke 26- magen min.


Vi har ftt begynt handle inn babyutstyr, slik at vi er
s forberedt som mulig om han skulle komme tidlig
Alt er s fremmed og rart for meg, og jeg fler meg som
en dust nr jeg ser p babyutstyr og klr.
Det er s smtt!!! Det er s fjernt... Og jeg har s lyst
gjre alt rett; holde baby trygg og varm og frisk og glad.
Livet mitt og vrt vil endre seg drastisk om bare noen
mneder, og selv om jeg begynner bli utlmodig og veldig
forventningsfull, fler jeg meg likevel ikke helt klar.
Men blir man egentlig noensinne klar??

Jeg gleder meg til bli mamma sammen med min
beste venn. Jeg gleder meg til bli foreldre sammen med
den som alltid fr meg til le, og som aldri nler med fremheve
og fortelle meg om de gode og fine tingene han ser i meg.

Jeg fr en veldig respekt for alle som har bret frem, og som
brer frem barn. Herregud, for en jobb det er.
Det er mye ved vre gravid som ikke finnes glamorst eller
koselig eller fint. Forleden vknet jeg en natt og mtte tisse
for tusende gang det dgnet, og jeg oppdaget at ene armen min
var vt og klissete. Til slutt, etter mye luring, inns jeg at jeg fader
meg hadde begynt lekke fra brystet!! Jeg syns det var veldig tidlig,
da jeg bare var i uke 25, men etter litt Googling inns jeg at ogs
det faktisk var helt normalt, og at det er et godt tegn, for det viser at
kroppen begynner gjre seg klar for amme det vesle nurket!! ♥
Plutselig begynte jeg elske brystene mine.

Kroppen er s fantastisk skrudd sammen; tenk at den bare
vet av seg selv hva den skal gjre??
Livmor strekker p seg og utvider seg, nurket fr nringen det
trenger, brystene produserer melk selv om de ALDRI har vrt med
p det fr, og steg for steg forbereder vi oss sammen p at smen
skal bli stor og sterk nok til komme ut.
Jeg elsker den fdselsforberedende svmmingen jeg gr p,
for jeg fr svar p mye jeg lurer p/ikke visste at jeg lurte p/
frykter, og jeg vil prve nr fdselen gr i gang tenke at
riene er positive, for riene skal hjelpe babyen min ut i verden``.
Jeg er forberedt p at det vil gjre umenneskelig vondt, men jeg
er relativt sikker p at jeg skal takle det med de verktyene
jeg har ftt utlevert i form av mindfulness, positivt selvsnakk,
pusting, og selvsagt hnden og nrvret til Andreas.


Far og snn ♥


***


Jeg skal bli mamma.
Jeg skal bli mamma!!
Milliarder
har gjort dette fr meg, og likevel kjennes
det som den mest revolusjonerende og enestende og unike
tingen i hele verden.
Det er i hvertfall en ting som fullstendig vil endre min lille verden,
noe jeg nrmer meg med skrekkblandet fryd.
Jeg bare hper, for alt i verden, at jeg blir i nrheten av den mammaen
jeg drmmer om vre. Jeg trakter ikke etter vre perfekt, for
det er umulig, men jeg vil gjerne vre trygg, m, kjrlig, oppmerksom,
varm og nr, trstende, snill pg  tilstedevrende.
Jeg vil at vr lille gutt aldri skal tvile p at han er nsket,
elsket, eller god nok. Og jeg nsker at han skal vre lykkelig.
Uansett hva han er, hvem han er, skal han aldri tvile p at hans
foreldre er der for ham, at han er akseptert.


Med en pappa som bde har vrt i Marinen, og er glad i seiling,
m vel dette antrekket vre det helt aldeles perfekte for lille Robin ♥

IKKE GJR SNN, for alle m vre helt like``.


vre gravid, helt fra den aller frste svake, svake streken
p graviditetstesten, til i dag hvor magen er stor og smen
sparker og gir livstregn gjennom hele dagen, er det strste
jeg har opplevd i mitt liv.
Det har vrt (og er) en emosjonell reise, preget av alt fra
angst og redsel, til den mest intense lykkeflelsen.
Jeg har delt mye av denne reisen, i de fleste sosiale
medier jeg har (Facebook, Instagram, Snapchat og bloggen),
og personlig deler jeg av flere grunner;

1- Jeg har aldri flt meg finere egentlig, eller mer komfortabel
i eller mer stolt av egen kropp, og jo mer babymagen har blitt
synlig, jo gyere synes jeg det er dele, vise frem.

2- Veien for bli gravid, og f bre frem barnet, har vrt lang,
krevende og svrt smertefull, og jeg hadde egentlig gitt opp hpet
om f bli mamma, da det overraskende plutselig ble positiv test.
Derfor er takknemligheten min over vre gravid, og ha et svangerskap
hvor alt er tilsynelatende normalt og bra, veldig stor, og jeg nsker vre
med p spre hp til dem som prver f barn, men som sliter...

3- Jeg har ikke s mange venner vre med/ snakke med, s da
blir min mte kommunisere de store og viktige tingene som skjer i
mitt liv dele det p denne mten.
Jeg er en person med stort formidlingsbehov, og selv om jeg prver
legge lokk p meg selv innimellom, ha jeg innsett, og egentlig akseptert
at det er bare slik jeg er, og at det er sunt for meg bare f ut det som bobler
i brystet og i hodet, bde av gode ting og av vonde ting!

4- Nr jeg deler ting, mottar jeg gjerne tilbakemeldinger p at det jeg opplever
og tenker og fler er normalt, og at det er flere som har det p samme mten,
og slik opplever bde jeg og gjerne den som gir tilbakemelding en slags
tilhrighet, og opplevelsen av vre den eneste`` blir mindre.

Dessuten er det ikke verre enn at de som blir sttt av/ irriterer seg over/
syns det jeg deler er uinteressant eller too much``, kan slutte flge meg,
og eventuelt blokkere meg for vre helt, helt sikker p at jeg blir borte.
Jeg nsker ikke plage noen, men det er lettere for den enkelte som finner
meg plagsom eller irrelevant fjerne meg, enn at jeg skal legge lokk
p meg selv. Jeg er den jeg er, jeg deler det jeg nsker dele.

Jeg havnet innp en artikkel tidligere i dag, hvor det stod ting man
ikke br gjre nr man er gravid``.
Det inkluderte blant annet at man A) IKKE skulle dele ting som bilde av
positive graviditetstester, eller ultralydbilder.
Man skulle B) IKKE legge utbilder av den voksende magen,
og HVERTFALL IKKE mer enn MAX N GANG,
for se magen uke for uke`` var dnn uinteressant.
Man skulle C) IKKE ta bilde
av magen samm en med partner eller med tidligere barn,
for det var oppbruktog cheesy``.
Man skulle D) IKKE dele hvordan man opplever vre gravid,
oppturer og nedturer, forventninger, tanker og flelser, fordi at det var noe alle
hadde opplevd, s ingen har behov for lese/ se dine personlige greier``.
Man skulle heller ikke dele noe fra fdsel, dp, eller andre ting, og de
trakk inn bde forlovelse og gifting som ting man ogs gjerne kunne
holde for seg selv.
Alts var vel deres konklusjon; IKKE. DEL. NOE.

Jeg blir s oppgitt av snne artikler med regler`` for hva man
kan dele og ikke.
Jeg blir glad, jeg, nr folk blir sammen, nr de forlover seg, nr de gifter
seg, nr de sier de venter barn, nr barnet er kommet, og s videre...
Hva skal man dele da? Middagen sin? Naturen? Er det greit? Har man
lov dele ferien sin? Jobben? Trening? At man har en god dag? At man har en
drlig dag vet jeg man skal`` vre forsiktig med. Men hva er det egentlig man
skal med sosiale medier, om ingenting er greit`` dele?
Jeg mener personlig at s lenge man ikke plager eller henger ut andre, eller
fronter veldig negative/ krenkende/ stygge ting, m hver enkelt f lov dele det
de interesserer seg for, det de opplever, det de drmmer om, det de tenker p
sine egne, private sosiale plattformer, og s er det opp til deg selv om du vil
flge/ vre venn med vedkommende. Jeg tar heller vekk noen jeg kjenner
irriterer meg, stter meg, eller kanskje som til og med fr meg til fle meg
mindre eller kjipere (dette er jo i stor grad MITT problem, og ikke vedkommende
som legger ut ting, derfor er det mitt ansvar enten bearbeide/ takle det, eller
fjerne meg selv fra situajsonen), enn flge/ vre venn med fordi jeg
fler jeg m``. Man m ingenting, og selv om man er venner eller familie
eller kollegaer eller whatever, s er det ingenting i veien for fjerne deg selv
fra noe du ikke bryr deg om/ som irriterer eller plager deg.
Selvsagt kan jeg bli lei meg og begynne lure om jeg ser noen har fjernet
meg fra sin venneliste, eller har sluttet flge meg, men jeg vil tross alt
heller dt, enn at noen skal tenke herregud, henne igjen?????
kan ikke hun holde kjeft??!`` nr jeg poster noe.

For meg er det viktig vre tro mot meg selv, og absolutt alt jeg deler er ekte,
en ufiltrert, naken og srbar versjon av meg selv.
Jeg deler gode ting med glede, for jeg nsker inspirere og motivere,
og jeg deler tunge ting fordi jeg syns det er viktig, og fordi det hjelper meg
personlig til bearbeide ting. Og fr jeg sttte p veien i det vanskelige,
er jo det bare et vanvittig stort og kjrkomment pluss.

Jeg vil ikke la meg diktere av regler`` slik jeg leste i den artikkelen,
og det burde ingen andre heller.
Det er menneskene og deres unik enyanser, deres unike liv, deres
opplevelser og mten de personlig hndterer ting p som er interessant,
er det ikke? Vi kan ikke presse alle inn i samme bs, og forvente at alle
skal tenke, fle og gjre nyaktig det samme. Hvor forbanna kjedelig
hadde ikke det vrt?
Noen liker dele, vre pne, by p seg selv, vise frem.
Noen liker holde seg i bakgrunnen, vre private, holde ting for seg selv.
Og begge deler m vre greit, begge deler m det vel vre plass til?
De som deler, har ingen rett til kritisere dem som velger holde tilbake,
og de som verner om sitt eget privatliv har ingen rett til kritisere dem
som velger dele sitt.
La folk f drive med sin greie, p sin mte.
Vr greie og tolerante mot hverandre.
Den eneste regelen`` jeg nsker meg, er at drive trolle og slenge
dritt om hverandre i kommentarfelt og lignende, br man kunne unng.
Bevares, man har lov mene ting, man har lov vre uenig, men man
kan likevel uttrykke seg p en saklig og respektfull mte.
Men at den kjolen var stygg`` eller du er feit og ekkel`` eller du fortjener
ikke leve``, er eksempler p ting som ALDRI trenger finne veien ut
fra fingrene, via tastaturet og ut i verden. Snne ting kan man holde seg
for god til, for det frer ingenting godt med seg, det er helt forbanna undvendig
si, og det er svakt gjemme seg bak ytringsfriheten`` bare for slenge
ren dritt i noen. BLA HELLER FORBI, og la livet g videre.
Mange tilbringer mye tid p sosiale medier i lpet av en dag, og man
vil alltid bla forbi noe som man syns er kjedelig`` eller man ikke syns
er pent`` eller lignende, men g litt i deg selv og tenk; M dette sies,
og M det sies av MEG?``.
Stort sett er svaret nei.
Det br kunne vre rom for alle, og det br kunne g
an oppfre seg snn omtrentelig respektfult og snilt ovenfor folk.
Tenk at de stygge tingene du ytrer vil henge ved ditt navn, vil vre synlig
for alle som leser, og kanskje dine barn, din kjreste, din mor eller far,
dine besteforeldre eller andre du bryr deg om leser og ikke fatter og
begriper hvordan du fr deg til skrive snt?
Tenk at noen kan screenshotte, og ta vare p det for alltid.
Jeg har selv gtt i fellen, jeg har selv ytret ting jeg absolutt ikke burde
ha ytret, og jeg har blitt behrig straffet for det.
Tenk deg om, og husk litt p den kanskje naive, men likevel fine
gjr mot andre slik du vil at de skal gjre mot deg``.


Gravid, og glad, stolt og takknemlig over det ♥
#sorrynotsorry

Noe jeg bryr meg veldig om <3



For noen r siden s jeg en video p Facebook,
som viste en hund som hadde blitt mishandlet stygt
av mennesker i mange r, og som dermed var livredd
mennesker og berring.
Det var en dame som skulle prve klappe denne hunden,
og de ulene og hylene hunden gav fra seg i angst, hjemsker
meg enda i dag, og gir meg bde frysninger og kvalmebyger.
Hva i alle dager kan hunden ha blitt utsatt for, for vre s
redd nrhet? Hva har hunden gtt gjennom som resulterte i
de sinnsvake lydene den gav fra seg hver gang den snille damens
hnd nrmet seg kroppen dens?
Jeg grt lenge etter ha sett den filmen.
Heldigvis ender det med at hunden aksepterer berring fra
den snille damen, og klynkingen og ulingen roer seg mer og mer,
s jeg grt bde av fortvilelse og sinne over at noen hadde redusert
den fine, uskyldige hunden til en livredd skapning, og jeg grt av glede
og takknemlighet over at det finnes gode, snille, tlmodige og kompetente
mennesker som finner, og tar vare p slike dyr.

Jeg husker ogs en gang jeg s en film av en mann som skulle
lufte den bittelille hunden til kjresten sin, men nr han kom inn i en
heis (som var kameraovervket), sparket han den lille hunden gjentatte
ganger alt han klarte inn i veggen p heisen.
Hjertet mitt blr hver gang jeg tenker p det, og jeg fr trer i ynene.
Hva i alle dager kan en liten hund ha gjort, for fortjene at en stor
og sterk mann skal kunne rettferdiggjre en slik handling?

...og en gang s jeg en overskrift, som fortalte at en gruppe ungdommer
hadde satt fyr p pelsen p en hund, og tapet igjen snuten med ducttape.
Jeg klarte ikke g inn lese, for bildet av den skamferte hunden, og de
store, triste, uskyldige ynene var nok til at jeg visste at det ville delegge meg.

Det samme gjelder saker hvor dyr p grd feks blir neglisjert,
sauer, kyr, griser, kyllinger, som ikke blir stelt, som ikke blir tatt vare p,
som ikke blir matet, som ikke fr luft, som ikke blir vasket, som m rulle
rundt i sin egen avfring, og der vi fr se bilder av utmagrede, skitne dyr,
gjerne fulle i store sr.
Jeg blir rystet over at det gr an oppfre seg slik.
Dyr er et stort ansvar!!!!
Driver man gr, ville jeg jo anta at man har en grunnleggende interesse
for, og kunnskap om, dyr og dyrehold. At det er en lidenskap.
S det sjokkerer meg gjerne mest nr slike saker dukker opp,
bnder som ikke tar jobben og ansvaret sitt p alvor.....
Men det samme gjelder jo naturligvis alle som tar til seg et dyr;
TA FOR FAEN VARE P DET!!!!!!!!!

Jeg og Andreas kjpte oss hund i fjor,
og jeg kjenner en slik enorm kjrlighet for den lille pelsdotten.
Han er selskap, han er underholdning, han er en kosevenn, han er en
turkamerat, men han er ogs ansvar.
Han skal mates, luftes, passes p, oppdras, irettesettes, skrytes av,
brstes, vaskes, plukkes opp etter, lekes med, vaksineres, plukkes
fltt av, klippes klr p, stelles tenner p.
Selv om jeg kan miste litt tlmodigheten med ham, nr han bjeffer p ting
BARE han ser/hrer (innbiller seg at han ser/hrer), eller han tisser inne selv om
han nettopp var ute i en halv time, ville jeg ALDRI funnet p vre stygg mot ham.
Ja, jeg hever stemmen, men jeg ville aldri sltt, sparket, eller noe som helst slikt.

bli sint, frustrert, oppgitt, lei og slike ting, er n ting.
Men ta det steget videre, bli fysisk, voldelig, er en helt, HELT annen ting,
og hvordan noen fr seg til fysisk skade et annet levende vesen,
vil jeg aldri forst.
Det gjelder forsvidt bde mennesker og dyr.

Alle fler ting, alle tenker ting, men fysisk gjennomfre vold,
er et skritt videre jeg ikke forstr.


Nr han sover, er han veldig glad i ha fysisk kontakt med en av oss.

Dyreyne er s uskyldige.
S vte, s store, s blanke.
S tillitsfulle.
Fremdeles har jeg et bilde i hodet av en kalv jeg s p et sppelspann
p kjpesenteret der min sster jobbet for noen r siden.
Det var noe med blikket p den kalven (som med kalver flest) som festet seg.
Det samme gjelder et bilde av et lam jeg s p en eller annen nettside,
det bare fester seg, for det er s fordmt fint, s uskyldig, s rent.

Hadde jeg ikke latt ting g s ekstremt innp meg som det gjr, er det
nok mulig jeg hadde hatt en karriere innenfor dyr, for jeg nsker virkelig
bidra, hjelpe, beskytte, ta vare p.
Problemet mitt er at det preger meg i s stor grad at det nesten blir
deleggende, det etterlater s dype spor i meg at jeg rett og slett ikke
greier hndtere det.
I gr skulle jeg slippe av Andreas p en parkeringsplass s han fikk hente
bilen sin, og jeg ble oppmerksom p et ande- par et stykke bortenfor.
Hun- anden gikk normalt, mens han- anden haltet veldig stygt p den ene foten.
Jeg var n en involvert flte jeg, og jeg visste at jeg mtte gjre noe.
Det ble mye styring, for det var ikke helt lett finne ut hvor man skulle
henvende seg. Jeg googlet funnet skadet and``, og p frste sak som
dukket opp stod det at alle som finner et sykt eller skadet dyr har hjelpeplikt``.
Jeg ringte nrmeste vetrinr, men det var ikke mye de kunne gjre,
utover henvise meg videre til politi/ viltnemnda.
Viltnemnda greide jeg ikke finne noe p, s da endte Andreas opp med
ringe politiet. Han er jo selv skadedyrtekniker, med jegerprven og
luftgevr, men han hadde ikke spesielt lyst til mtte vre den som
tok livet av den stakkars anden, med mindre han mtte.
Politiet skulle sende noen for se p det nr de fikk anledning, og vi
fikk beskjed om at vi ikke trengte vente.
Jeg m jo bare stole p at de har tatt seg av den, men en del av meg
er jo redd for at den stakkars fuglen fremdeles halter rundt og har det vondt.
(Men Andreas skal sjekke p vei hjem fra jobb).

Av og til skulle jeg nesten nske jeg kunne justere ned hjertet mitt litt,
gjre det mindre mottakelig for inntrykk, gjre det litt hardere,
for det er litt slitsomt nr alt mulig gr innp meg s enormt som det gjr.
Alts, jeg vil jo bry meg selvsagt, men jeg vil ikke g rundt med hull i
hjertet`` eller hjerte som blr`` i evigheter fordi jeg var dum nok til trykke meg
innp en video om dyremishandling, eller en side med ste dyr``, he he.
Nr det er sagt er noe av det fineste jeg ser saker om vanskjttede dyr, hvor du
frst fr se hjerteskjrende bilder av dyr som gjerne har delagt pels, fulle
av sr og skadedyr, utmagrede, skitne, redde, og s fr du se hele prosessen
fra det delagte dyret, til frisk, sunn, ren og trygg.
Selv om frste del av prosessen nesten slr pusten utav meg, er det
s verdt det p slutten, og jeg blir atter en gang full av takknemlighet og
beundring over mennesker som tar seg av disse ♥

Mitt beskjedne bidrag i det hele, er vel at jeg er dyrefadder i WWF.
Jeg skulle inderlig gjerne gjort mer, men jeg tar om ikke annet godt vare
p vesle Oscar, jeg er snill mot alle dyr jeg mter, jeg hjalp en humle i fjor
ved bruk av sukkervann, og ikke engang snegler som jeg HATER klarer jeg
se lide. Skal de avlives, skal det gjres mest mulig humant, og det gjelder
ogs insekter.
Jeg er jo ikke vegetarianer, jeg er tvert imot veldig glad i kjtt i de aller fleste
varianter fra de aller fleste dyr, MEN, fr jeg vite at et merke/leverandr ikke
passer p at dyrene har det godt nr de lever, og blir avlivet p en human
mte, vil jeg aldri kjpe noe fra dem igjen, og slik br alle som spiser
kjtt tenke og handle. Vi har muligheten til pvirke, og vi m
bruke stemmene vre nr det er ndvendig.

Vr snill og god mot alle, bde dyr og mennesker ♥

Det er lov drmme, I guess.



Det er egentlig mange r siden jeg sluttet nske meg ting.
Javel er jeg glad i materialistiske ting, jeg som de fleste andre,
men det er s mange ting som er uendelig mye viktigere.

I morgen runder jeg enda ett r p denne planeten,
og det vil da vre 31 r siden jeg kom til denne verden.
Mange ganger har jeg lurt p hvorfor akkurat jeg var den utvalgte``,
den som ble fdt, den som plutselig skulle oppta en plass,
leve et liv....
Selv om jeg alltid har hatt en fantastisk stttende, snill, fin
og trygg familie rundt meg, noe jeg er evig takknemlig for,
har livet stort sett vrt tft og vanskelig for meg.
Mobbing, manipulering, misbruk, ensomhet, selvskading,
selv- hat, angst, depresjoner, alkohol som trst, og svik
har preget bde barndom, ungdomstid og store deler av mitt voksne liv.
Jeg ble frarvet s mye som barn, bde selvrespekt, selvtillit, og ikke
minst; min identitet, at det har vrt tilnrmet umulig f hentet
det inn igjen senere. Jeg ble s skadeskutt, at jeg fremdeles
slikker srene mine.
Det er vondt tenke p, at s mange r bare er....kastet bort?

En gang for mange r siden spurte en terapeut meg om hva jeg
nsket meg mest av alt i hele verden?
Jeg sa, med senket blikk; jeg nsker meg vre lykkelig``.
Ingenting annet, jeg nsker bare vre glad.
Vre trygg, ha det stabilt og greit, fle meg verdifull,
og leve et liv som gir en eller annen mening.
Jeg har nok av svarte r og svarte hull bak meg.

N str jeg og min fine samboer p tampen til selge huset vrt,
og begynne helt, helt p nytt et helt annet sted.
Det gleder jeg meg til, ikke minst siden vi snart blir en liten
familie p tre, og jeg nsker at vr lille snn skal f de
beste mulighetene for et godt liv vi kan gi ham.
Mer enn noe nsket jeg meg til 30- rs dagen at jeg skulle
bli gravid, men da det ikke skjedde, er jeg veldig takknemlig for at
jeg i morgen kan feire en bursdag med en liten, frisk og aktiv
baby i magen. Finere gave finnes vel ikke ♥

Min nskeliste i r er egentlig litt sr, og litt teit, for jeg skulle egentlig
nske jeg bare nsket meg normale`` ting, som en jakke
eller penger eller en bok eller nye gardiner.
Men min liste lyder som flger;
1- Et nytt, trygt og fint sted bo hvor vi fr distanse til alt som
har tynget de siste rene, og fr den roen vi begge jakter p.

2- Selvtillit, selvflelse og selvrespekt.

3- Venner. En omgangskrets. Et sosialliv...

4- Reduksjon i sosialangst og depressive perioder.

5- Reduksjon i negative, kritiske og dmmende tanker
om meg selv som henger hardt i meg p grunn av ting
jeg er blitt fortalt av andre gjennom hele livet (jeg vet det er lett
for folk si du m ikke hre p dem/ du m ikke la det g innp
deg/ ikke bry deg``, men jeg beklager; s sterk er jeg alts ikke,
ting gr innp meg, pvirker meg, og jeg blir lei meg, og kritisk
til meg selv, og jeg begynner lure har de rett, de som sier
s mye stygt om meg.....?``. Det er vondt, og det er srt)

6- At jeg klarer vre en god nok kjreste for Andreas, og at
jeg blir en god nok mamma for lille Robin.

7- Aller mest nsker jeg meg at vi ikke bare blir en
liten familie p 3 (4 med Oscar, da),
men at jeg fr mte den utvidede delen av familien min ogs
snart, og at jeg fr vre med p eventyret med se dem vokse opp.

8- At det blir strre takhyde i samfunnet for slite med ting,
og at det ikke skal vre skamfullt ha for eksempel angst
og depresjon. penhet, forstelse, aksept, jeg hper jeg lever
lenge nok til f se den endringen i samfunnet.

9- Og s skal jeg ikke lyve, jeg nsker meg da for pokker
sjokoladekake ogs :-D


 

Fordommer


Det er mange ting i mitt liv som jeg angrer p.
Veldig mange.
Men angre, hjelper lite. Man kan ikke g tilbake i tid,
uansett hvor inderlig man nsker det.
Det beste, og egentlig eneste man kan gjre, er ta
lrdom av det som var, og s srge for ikke gjenta det.
Srge for utvikle deg selv, bli klokere.

Jeg kan si at jeg angrer p alle gangene jeg skadet meg selv,
men i dag sitter jeg her og er skadefri, s jeg kan jo p alle
mter si at jeg tok kontrollen, jeg bestemte meg for ikke la den
delen av fortiden min prege meg mere, og s gikk jeg videre.
Jeg er veldig stolt over det.

Det tyngste ved utvikle seg, slutte med ting, bli en
bedre deg, er nr fortiden fremdeles blir holdt mot deg.
Jeg er forbannet klar over at det ikke ser pent ut det jeg drev
med, og at det vanskelig lar seg forklare at noen velger skade
seg selv, men slik jeg ser det br det telle mye sterkere det faktum at
jeg tok grep om meg selv og mitt eget liv, og sluttet med det.
Ja, jeg brer mine arr med meg, og de vil sikkert vre der resten
av mitt liv, og bare det i seg selv kan vre en utfordring enkelte dager.
Nr jeg ser nedover min nakne kropp, ser jeg s inderlig tydelig alle
de kamper jeg har kjempet med meg selv gjennom tenrene- og-
tjuerene, og jeg blir vemodig og trist, og jeg syns s synd p den srbare,
redde jenten jeg da var, som hadde det s fortvilende vondt inni meg at
skade seg ble min eneste lsning (slik jeg s det, da).
Da jeg tok avgjrelsen om at jeg hadde skadet meg for siste gang,
var det p n mte litt srt, for jeg la tross alt bak meg veldig mange
r med et mnster jeg hadde grodd fast i, og jeg flte jeg tok farvel med
en ganske stor del av meg.
Den sorgen`` varte imidlertid ikke s lenge,
for den ble kjapt erstattet med gode flelser som stolthet, glede, en
opplevelse av mestring, av vre flink, og av utvikle meg.
Selv om jeg var skeptisk selv idet jeg tok avgjrelsen, og tenkte vil dette
bare bli som alle de andre gangene? at jeg slutter en stund, men hjerte og
sjel ligger egentlig ikke i det, s jeg vil knekke fr eller siden og begynne
p nytt, gjerne trigget av en bitteliten hendelse?``. Jeg var skaptisk,
basert p erfaring gjennom mange, mange, maaaaaange r.
Men, etter bare noen uker kjente jeg p hele meg at ja, jeg ER ferdig.
Jeg forlot den delen av meg selv i Februar i fjor, og jeg vet at jeg
aldri vil ske tilbake dit.
I dag kjenner jeg jeg er takknemlig for at jeg fikk bevise at den styrken ligger
i meg, fr jeg ble gravid. Fr jeg blir mamma for frste gang.

Likevel er det dessverre fremdeles folk som bruker selvskadingen mot
meg, og det gjr meg bde tom, motls og frustrert.
Det er lett falle inn i tanker som hva er vitsen med utvikle seg, hva er vitsen
med bli bedre, om fortiden aldri skal slutte hjemske deg uansett?``.
Men selv om jeg har de tankene innimellom, betyr ikke det at jeg er i nrheten
av vende tilbake til gamle vaner, noensinne.
Jeg vil fortsette vre skadefri og flink, s fr de som velger aktivt fokusere
p det negative, og p fortid, bare gjre det.
Jeg vil heller utvikle meg, prve fokusere p det som er bra, og
ikke minst; jeg vil at mitt liv skal leves i dag og fremover.
Ikke i gr, ikke i fjor, ikke for 10 r siden.
Som sagt er fortiden nyttig p sin mte, om man lar den, for man kan
lre ting av den, og man kan unng gjre de samme feil p nytt,
men utover det hrer fortid til i fortid.

Selv om jeg kan oppleve at jeg blir litt flau over den hakkete og
arrete og ujevne og herjete kroppen min nr jeg er i selskap med
folk som ikke har slikt, s prver jeg heve blikket og fokusere
p at jeg er ferdig med det, jeg vant!
Jeg vil ikke pakke meg inn eller skjule meg, fordi jeg er redd for at
noen skal bli sttt, eller noen skal se ned p meg, for det er tross alt
ganske lett skjnne hvor denne typen arr stammer fra for de fleste.
Jeg brer mine arr og min historie med stolthet, fordi jeg lrte noe
av den, og jeg kom sterkere ut igjen p den andre siden.

Vi kan ikke leve i et samfunn hvor feil vi har gjort,
skal f definere og prege oss resten av vre liv.
Da jeg skadet meg, fikk jeg alltid beskjed om at jeg mtte
slutte med det.
Men hvem har vel lyst slutte med noe som koster mye
innsats og viljestyrke for komme seg utav, om man skal
straffes for det som var, selv etter at man faktisk er ferdig??
Det er jo ingen logikk i det...

Jeg er ikke en slem eller skummel eller farlig person,
fordi at jeg skadet meg selv.
Jeg var redd, jeg visste ikke hvordan jeg skulle hndtere
flelsene mine, jeg var trist, jeg flte meg aldri god nok,
og min lsning ble gjre det p den mten.
Den eneste jeg noengang har vrt en fare for``,
er meg selv. Og bare meg selv.
Selvskading er stort sett noe man skamfullt og alene
gjr bak lukkede og lste drer, og s pakker man seg
deretter inn i lag p lag med klr for at ingen skal se
de stygge arrene du har laget.
De som driver med slikt, gjr det stort sett alltid rett og
slett fordi de ikke vet hvordan de ellers skal hndtere
tanker eller flelser som plager dem, og ofte fler man
ogs at man fortjener det``, man fortjener smerten``,
fordi man ikke liker seg selv.
Det er en trist, ond og vond sirkel som jeg ikke unner NOEN.
Jeg har lrt meg mange nyttige og alternative mter
takle livet, tanker og flelser p, og jeg er hellig ovebevist
om at nr jeg klarte det, kan alle klare det,
man m bare klare finne den metoden som passer
for hver enkelt, her er det ingen definitiv fasit p noe som helst.
Det man trenger fra dem rundt, er sttte og tlmodighet.
Man trenger at man ikke blir dmt eller kjeftet p om man
knekker (det er man nesten dmt til gjre et par ganger,
fr man endelig lykkes), og ikke minst; MASSE skryt og
heiarop nr ting gr bra, og man fr det til!
Masse fokus p det positive, og gjerne feire hver eneste
lille milepl, for det er det faen meg verdt ♥

Et spark, et hikk, et lite liv <3



Plutselig kjente jeg de frste sparkene fra smen der inne.


Selv om jeg vet at utallige kvinner har gtt gjennom nyaktig det
samme som meg, er det litt slik at alt kjennes s banebrytende
og spesielt at jeg har lyst dele ALT som skjer, som om jeg
er den frste som opplever dette.
Da jeg l p sofaen, og tilfeldig l og s ned mot magen,
kjente jeg det frste sparket, og jeg s en bitteliten liten kul``
i et lite sekund, rett ved siden av navlen.
Jeg trodde det ville g mange uker enn fr jeg ville kjenne annet
enn de litt mer diffuse sommerfuglvingene`` der inne, siden jordmor
sa at det ville vre vanskeligere kjenne,
p grunn av min morkakes plassering.
Det ble med det ene sparket den kvelden, men dagen etterp
vknet jeg til full fest i magen, og heldigvis var han spass aktiv over
s lang tid at Andreas rakk komme for kjenne ogs.
Far og snns frste mte``.
Det kjentes s stort, endelig f dele det med pappaen i det hele.
Jeg har jo kjent bobler og sommerfugler der inne siden rundt
uke 16, og jeg har jo kjent svangerskapet p kroppen siden dag n
omtrent med smerter, tanker, kvalme, og alt annet.
Det har p en mte kjentes litt ensomt`` g med alt sammen alene,
og kun kunnet beskrive hva som skjer for Andreas, derfor var det deilig
at han endelig kunne f ta del i det p en litt annen mte ♥
Hver dag ser jeg kvaliteter og trekk i Andreas som jeg hper av hele
mitt hjerte at vr lille snn arver av ham.


Det gr mer og mer opp for meg n, at det er en faktisk person der inne.
Nr jeg n kjenner bevegelse og spark i en eller annen grad hver dag,
jeg kan se og kjenne det p utsiden av magen, og jeg kjenner forskjell inni
meg n p om det er spark, eller hikke, eller om han snur p seg, kjennes
det hele mer virkelig. Det er noen der inne, og ikke bare noe.
Jeg har blitt helt forelsket i min egen kropp, i magen min, og jeg fr
aldri nok av se p den, stryke p den, og av vise den frem.
Hver gang jeg er p badet foran speilet, blir jeg stende og studere,
og jeg fler meg s fin, jeg fler meg s viktig, jeg fler jeg er der jeg skal vre,
som om alt i livet mitt har skjedd for fre meg nyaktig hit, akkurat n.
Jeg kunne ikke ftt en bedre pappa for mitt lille barn, og med tanke p hvordan
vr relasjon er, og hvem han gjr meg til, er jeg sikker p at ingen kunne gjort
meg til en bedre mir heller, enn akkurat Andreas ♥

Selvsag melder angsten seg med jevne og ujevne mellomrom;
vil jeg klare dette? vil jeg bli en god mamma? er dette en for stor oppgave?
har jeg det som trengs? vil jeg tle fdselen? spiser jeg godt nok og mye nok?
Men slike tanker har vel de fleste i en eller annen grad fr de bli foreldre, og
hvertfall nr det er frste gangen.
Jeg har jo ingen grunnlag for ane hva som er i vente, uansett hvor mye andre
forteller om sine opplevelser og erfaringer, s vil min opplevelse og erfaring vre
helt unik, og det er ingen som kan sp hvem det er som mter meg p fdestuen,
hvem den lille er, hvilke kvaliteter han har, s jeg prver p mange mter ikke
tenke s mye p det, det er en ting man bare m ta som det kommer.
Jeg er spent, jeg gleder meg, samtidig som jeg er bde redd og nervs.
Jeg nsker virkelig bli en god, trygg og flink mamma, og siden jeg kjenner p
et slags morsinstinkt bde ovenfor Andreas, og ovenfor hunden vr Oscar,
tror jeg nok at mammaen i meg allerede er godt etablert, og klar for det lille livet.

N er jeg i uke 22 (+ 1), og jeg er vel omtrent der i svangerskapet man gjerne
har det best, der plagene er relativt f, hvor man kjenner liv og tilknytning,
men man ikke er blitt for stor og tung enda.
Litt stor er jeg blitt, og jeg kjenner allerede utfordringer ved ta p meg sokker
og sko, bye meg frem, eller finne behagelige liggestillinger.
Jeg kjenner jeg er veldig spent p hvor stor jeg ender opp med bli,
og jeg er spent p hvordan jeg vil takle vre hygravid i sommervarmen!
P n mte er jeg (n) s glad i vre gravid at jeg nesten kunne vrt det
for altlid, men samtidig er jeg jo veldig utlmodig p mte smen der inne,
og jeg tipper utlmodigheten vil bli strre og strre mot termin.

Det er deilig n nr den verste angsten for miste barnet har sluppet taket,
den preget de frste 18/ 19 mnedene veldig, og gjorde det vanskelig
trre knytte seg til det lille livet i magen, som var(er) s inderlig nsket.
Selvsagt er det mye som kan g galt fremdeles, men jeg kjenner meg tryggere
og tryggere for hver dag, og n nr bevegelsene er tydelige og daglige, har jeg
ftt enda en slags peilepinne p kjenne at det er liv.
Jeg fr fort litt angst nr det gjr vondt i magen, men jeg prver sl meg til
ro med at det enten er livmor som vokser, eller luft.
Det er ganske skummelt g gravid, spesielt nr en har mistet tidligere, og det
er s inderlig nsket som dette er, men det er ogs bde fantastisk, magisk,
stort, fint, koselig, og spennende. Pluss at jeg fler meg veldig, veldig viktig,
for jeg har faktisk i stor grad ansvar for trivselen og veksten til den lille.
Dessuten er det stas se de mme blikkene Andreas gir meg og magen
min, de mme strykene over magen min, over snnen vr, og bare kjenne
at dette knytter oss tettere og sterkere som par og vordende foreldre ♥


 

Med gutt i magen <3



Graviditeten ble plutselig enda litt mer ekte.
For rundt en uke siden, begynte jeg kjenne forsiktige bevegelser,
og det kjennes som seige bobler som brister i sakte film``, he he.
Det var en bisarr flelse, jeg har aldri kjent noe lignende, men det
kjentes ogs som det aller, aller fineste jeg har kjent.
Vi har jo sett den lille vre enormt aktiv p alle ultralyder vi har
vrt p, men faktisk kjenne det var noe heeeeeelt annet ♥
N gleder jeg meg til sparkene blir kraftigere, slik at det kan sees
og kjennes utenp magen, slik at Andreas fr bli en enda strre del av det.

Mandag denne uken var vi p ordinr ultralyd, og jeg skulle da vre 18
uker p vei.
Jeg var veldig, veldig nervs i forkant.
Redd for at de skulle finne feil p forsteret, redd for at det ikke skulle
vre hjerteslag, redd for at det ikke skulle ha utviklet seg eller vokst nok...
Jeg er veldig glad for at Andreas har vrt med p alle underskelser,
bde fordi det er en nydelig ting dele, men ogs fordi det er godt
ha en skulder grte p dersom en skulle f drlige nyheter.
Frst samtaler vi med jordmor, og kartlegger grunnleggende ting;
personalia, frste dag i siste mens, hvordan svangerskapet har forlpt
seg, og dessverre blir det ogs alltid spurt; er dette ditt frste svangerskap?``.
Jeg er vant med sprsmlet, men det gjr vondt hver eneste gang likevel.
Sorgen over det som ikke ble noe av, vil nok alltid flge meg.
Men, jeg prver fokusere p det som er, det som er p vei ♥
For meg er det frste, for han er det tredje, men det er likevel
VRT frste sammen, og det kjennes spesielt, fint og stort.
Etter det som kjentes som en eviglang samtale, fikk jeg beskjed
om legge meg p benken, og jeg legger meg nervst opp,
trekker genseren opp, og blottlegger den lille bollemagen min.
Jordmor begynner underskelsen, og de frste kanskje to sekundene
er det ingenting som viser p skjermen, og jeg fr angst.
Men snart kommer et tydelig foster til syne, som veiver
entusiastisk bde med armer og ben.
Jeg kan se med n gang at det er bde strre og mer
menneskeaktig`` enn forrige ultralyd, og jeg begynner slappe av.
Andreas sitter og holder meg i hnden, og vi stirrer forelsket
p det vesle underet p skjermen, som vi sammen har skapt.
Jordmor lurer p om vi nsker vite kjnn?
Det gjr vi, har vi blitt enig om, det er jo greit vite hvordan vi skal
dekorerere barnerommet, og hvilke klr og utstyr vi skal kjpe.
Jeg har ftt beskjed om s mangt fra s mange, og rundt halvparten
har antatt jente og halvparten gutt utfra symptomene mine.
Jordmor informerte om at her var det hvertfall ingen tvil;
vi venter gutt!
S lenge den lille er velskapt og frisk, spiller det ingen rolle for
meg hvilket kjnn det er, begge deler hadde vrt nyaktig like velkommen.
Jeg har selv alltid nsket meg en storebror, s kanskje en gutt
frst er en veldig fin ting :)
Alt s hvertfall bra ut p ultralyden, mlene p bein og mage og hode
var fine, hendene hadde fem fingre hver, de indre organene var riktig antall
og riktig proporsjonert, navlestrengen var fin, og morkake l bra plassert!
Vi fikk ogs se den nydelige profilen p gutten vr;

I forhold til strrelsen p den lille, ble terminen min litt flyttet p.
Jeg hadde egentlig termin 16.august, men ble flyttet til 10.august.
Jeg var alts plutselig 19, og ikke 18 uker p vei!

Jeg har allerede en liste med navn, og jeg har ett navn jeg egentlig
er 95% bestemt p at jeg nsker bruke, men jeg holder det litt
tilbake for folk, for jeg vet jeg vil bli pvirket om folk ikke liker det, he he.

Bevegelsene i magen er veldig av og p, og det kan faktisk g dager mellom
hver gang jeg kjenner noe (noe jeg selvsagt evner bekymre meg over allerede),
men det er svidt jeg har skjnt det ikke fr etter uke 20 at bevegelser er noe man
kjenner mer eller mindre hver eneste dag, s jeg PRVER slappe av.
Det er mange nye vondter og flelser og ting som skjer i kroppen som gravid,
og jeg blir fort bekymret nr ting gjr vondt eller kjennes ubehagelig.
Men, jeg fr alltid samme beskjed; det skjer store ting inni deg, og det er ikke
rart om det kjennes ubehagelig. Stikkinger kan gjerne vre ligamentsmerter
(bndene som holder livmor p plass strekker p seg nr livmor vokser), det
kan vre luft eller andre fordyelsesrelaterte smerter, eller andre uforklarlige/ufarlige vondter.
Jeg prver ikke bekymre meg mer enn jeg m, og jeg kjenner at etter at jeg kjpte meg
doppler hjemme, er jeg litt roligere. Da kan jeg finne hjertelyden selv dersom jeg en
dag er bekymret, og jeg finner alltid hjertelyden med n gang, lytter i et par sekunder,
og avslutter for ikke utsette smen for mer ubehag enn ndvendig.

Det kjennes stort, skummelt og ganske uvirkelig skulle bli mamma.
Jeg gleder meg veldig, men jeg er jo selvsagt redd for ikke bli god nok.
Jeg vet det finnes mange mammapolitier`` der ute som mener noe om
alt alle andre gjr, men jeg antar at om jeg gjr mitt beste, skal
nok smen f det ganske greit her hos oss.
Jeg gleder meg veldig til se Andreas som far, for s kjrlig og god han er mot
meg og Oscar, vil jeg tro han blir en helt fantastisk fin pappa ♥
Dette blir p alle mter et nytt kapittel, bde i livet mitt, og i forholdet vrt,
og jeg gleder meg veldig.
Veien til August er jo enda lang, og jeg vet jo at jeg vil bli bde stor og tung,
og at flere plager gjerne melder seg etterhvert, men jeg akter prve
nyte svangerskapet og det fantastiske som skjer inni meg best mulig.
Samtidig vil jeg jo ogs passe p vre en god kjreste, og inkludere Andreas
i alt sammen, slik at dette er noe vi gjr sammen, hvert steg av veien.
Jeg kan skjnne det er lett gli fra hverandre nrhetsmessig og kjrestemessig
disse ni mnedene, og kanskje spesielt i tiden rett etter fdsel, men jeg akter
ikke la det skje. Det er viktig se hverandre, snakke med hverandre, prve
forst hverandre, og sttte hverandre. Rommet til smen skal vi planlegge,
og lage, sammen, og jeg vil fokusere p at vi skal vre et team i det hele.
Det er nok lett for mannen fle seg litt p sidelinjen, siden det n er vi
kvinner som brer frem det lille livet, men jeg er sikker p at det gr an
f ham til fle seg like viktig oppi det hele.
Jeg kunne ikke vrt heldigere, for jeg har en mann som passer p
meg hele tiden, srger for at jeg har det greit, er med meg p underskelser,
stryker meg kjrlig over kinnet s jeg kjenner meg som kjresten hans, og
stryker meg kjrlig over magen s jeg kjenner meg som en vordende mamma ♥

Jeg fler meg veldig fin med den nye magen, og jeg fr aldri nok av
se p den, fremheve den, stryke p den, holde p den, og ta bilder av den, he he.
Og det fineste jeg vet, er nr Andreas stryker p den, eller legger hodet sitt inntil,
for da eksploderer nesten hjertet mitt av kjrlighet til de fine guttene mine,
og jeg hper av hele meg at vr lille ligner veldig p Andreas, bde
av utseende, men ogs av vremte ♥

Jeg er ikke et objekt! <3



Du har s sm pupper :-(``.
Ha ha, kaster jeg denne peantten oppi toppen din, er den
det strste du har der! :-D :-D :-D``.
SE s flat du er i forhold til henne!!! :-O``
Du har jo ingenting se p der fremme, du m reise deg
s jeg kan se p rompa di i stedet :-D ``
Flaks for deg at jeg ikke er en puppemann ;-) ``.

Fra tidlig i tenrene til sent i tjuerene preget det meg dypt
f hre slike kommentarer, og jeg endte opp med fle meg
stygg og mindreverdig som ikke var riktig utstyrt``.
For at jeg SKUFFET`` menn.
Men ikke fr n ser jeg faktisk det absurde, det gale i det.
N frst skjnner jeg hvor mye tid og trer jeg har kastet vekk
p kjenne meg stygg, nr det faktisk aldri var noe galt der!
Jeg har lest meg opp og i mente p silikon, men har for det frste
aldri hatt rd, og for det andre tror jeg ikke jeg hadde turd uansett.
Jeg har brukt BH-er og klr for prve skape illusjoner om at
jeg er strre enn jeg er, men nr jeg da har hstet komplimenter og
fornyde kommentarer har det bare gjort meg enn mer miserabel
og misfornyd med meg selv, siden det p en mte har understreket
at jeg er ingenting uten store pupper, bare da fortjener jeg skryt``.

Etterhvert har jeg lrt meg bde akseptere, omfavne, bli glad
i, og til og med elske den kroppen jeg har, og ogs brystene mine.
De er ikke der for underholde skuelystne menn, og jeg har ingen
grunn i verden for skamme meg eller kjenne meg mindre verdt
enn dem med store, flotte og struttende bryster bare fordi at mine
egne er relativt sm.
Store, sm, forskjellige, slappe, faste, dissende, struttende,
de er fantatiske, og mer enn god nok, uan-FAENS-sett.
Jada, folk har lov foretrekke forskjellige ting, men det burde
vre undvendig ppeke feil og mangler`` hos andre.
Ser du noe du ikke personlig finner appelerende,er det vel bare
g forbi i stillhet vel? Det er ikke ndvendig fortelle til folk at
du? du lever ikke opp til min peronlige standard, og jeg er dermed
ikke interessert i deg, bare s du vet det``.
HVA. ER. VITSEN?
Det er bare srende.

Jeg har ogs ftt mye kritikk for mten jeg har kledd meg p,
for jeg har ikke vrt sexy / fin nok`` se p.
Alts.... Unskyld meg?!?!?!
Jeg har kledd p meg det jeg har likt personlig, og selv om det
har vrt plagg og fargekombinasjoner som gjerne ikke har vrt
veldig klassisk vakre`` eller maintream``, s m det vel vre
lov kle seg i det en selv kjenner seg komfortabel og fin i, uten at
en skal analyseres, kritiseres og f gode rd til neste gang``??
Igjen; liker du ikke stilen min, s g videre, da, og finn noen som gr kledd
slik du liker? JEG trenger ikke hre p alt du syns er galt med klrne mine/
kroppen min, og jeg skjnner ikke hvorfor det er s viktig for deg formidle heller?
Det kjennes nedverdigende omtrent f kjeft for at du ikke fremhever bryster
eller rompe, som om min eneste funksjon i det offentlige rom er vre
til pynt``. Det er faktisk ikke greit komme med slike kommentarer, for det
frer ikke noe positivt med seg.
Menn har ogs hatt mye si om tatoveringene mine;
Tar du flere n, er det ingen som kommer til ha lyst p deg``,
n m det vel vre nok, jeg syns ikke det der er s pent``,
jeg ville aldri blitt sammen med en som har s mange``,
det der vil se jvli stygt ut med brudekjole``...
h, ok.
Vi finnes i forskjellige strrelser, former, fasonger, og med forskjellige
vremter, stiler og preferanser.
Hvorfor er ikke det fantastisk?
Hvorfor er ikke det greit?

Det m vre plass til vre forskjellige,
og det er selvsagt ogs fullt lov flge strmmen.
Poenget er at ser du noe du ikke liker, M ikke
det kommenteres og kritiseres
Alle br st fritt til gjre akkurat som de nsker med sin egen kropp,
enten de nsker vise frem, skjule, endre p, omfavne den man er,
dele, holde for seg selv, g med kjole, joggebukse, tights, kjeledress eller bikini.
Din kropp. Ditt valg. Min kropp. Mitt valg.
Det er ingenting i veien for endre p ting man ikke liker, dersom man
personlig bestemmer seg for at det er riktig valg for en selv, men det skal
IKKE vre pvirket av noen andres mening om deg.
Som ung skjnner jeg at det er mye vanskeligere, for som sagt er det ikke fr n
de siste rene at disse tingene har begynt gi mening.
Hadde jeg endret p noe p kroppen min fordi at noen andre nsket det,
hadde jeg jo ikke flt meg verken god eller fin nok fordet, fordi jeg
hadde gjort det av helt feile grunner.

Jeg nsker meg et samfunn hvor det kjennes viktig for folk
hylle og komplimentere andre, og hvor kritikk og negative kommentarer fr
mye mindre plass. Bygg hverandre opp, heller enn rive ned.
Tenke over hva en sier, og hvordan en sier det...
Verken kvinner eller menn er objekter, og skal ikke behandles slik.


Jeg og smen i magen



Det er vanvittig spesielt se nedover kroppen min,
og se en at magen min har vokst.
Det er noe inni der.
Det er noen inni der!

Det er stort sett helt uvirkelig, og nesten helt umulig
ta innover seg, at om bare 5-6 mneder er det
(forhpentligvis) en liten baby i armene mine.
En baby som jeg har bret frem, i min egen mage.
En baby som er min og Andreas`.

Selv om jeg har bildene fra ultralyd, hvor smen virkelig begynner
se ut som et lite menneske, slr det meg likevel i bakken tenke
p at inni meg vokser det en liten person dag for dag.
Skjelettet vokser, og blir hardere. Hjertet pumper blod, smen
spreller og danser der inne, og den har til og med lrt seg tisse!
Det er egentlig for stort til fatte, selv om milliarder av kvinner har
gtt gjenom nyaktig det samme som meg i mange, mange r...

Frykten for at det skal g galt er der enn, det skal jeg ikke
legge skjul p p noen som helst mte.
miste i julen i fjor gav meg virkelig en stkk, og gjr at jeg
er veldig p vakt for den aller minste lille ting.
Stikker eller murrer eller verker det i magen, kommer
dommedagstankene med en gang, og jeg blir redd.
N har jeg passert 16 uker, og for hver dag som gr slipper
angsten litt og litt taket, men jeg tror ikke jeg kommer til
fle meg trygg fr den lille har ankommet verden.

Jeg tar meg selv i stryke meg vrt over magen i tide og utide,
og det blir jo bare mer og mer stas jo strre magen blir.
Jeg liker tro at smen der inne fler de kjrlige bevegelsene.
Selv om jeg har forbannet tilvrelsen innimellom, nr jeg har
vrt p mitt drligste og alt har bare vrt tungt
og kvalme og frykt for at det skal g ille, er jeg evig takknemlig
for at jeg fr lov til bre frem dette lille livet.
Uansett hvor drlig jeg er, vet jeg at det vil vre verdt det.
(men syns litt synd p seg selv, m vre lov).

Det er rrende se hvor forventningsfull og ikke minst hvor
ppasselig og stttende Andreas er i det hele.
Han passer p at jeg fr i meg det jeg trenger av mat og drikke,
han er med meg p alle kontroller og ultralyder, han roer meg ned
nr jeg blir bekymret, og han srger generelt for at det skal vre s
enkelt og behagelig som mulig for meg vre gravid.
Jeg gleder meg til bli mamma, og jeg gleder meg nr jeg vet at
smen fr en s fin pappa ♥

Vi vet jo enn ikke om det er gutt eller jente, det gr jeg ut fra vi
fr vite p ultralyd om et par ukers tid.
Det blir veldig spennende, og jeg tror at nr vi fr vite kjnn p
den lille, vil det kanskje bli enn litt mer virkelig.
Jeg har gledet meg i mange r til f lage barnerom, for jeg er
glad i interir og oppussing, og f lage et unikt barnerom ser
jeg veldig frem til! Nr vi snart fr vite kjnn, kan vi endelig g
igang med det prosjektet, for da har vi en indikasjon p
hvilke farger vi skal bruke, og hvilken innredning.
Jeg nsker meg bde gutt og jente, og p sikt hper jeg jo
p en av hver, men hvem som kommer frst er ikke viktig.
S lenge barnet som kommer er friskt og velskapt, er
jeg verdens lykkeligste, jeg.

Den siste uken har jeg i sm yeblikk hatt noe i magen
som omtrent har kjentes ut som leamus, og jeg lurer p
om det kan vre barnet jeg har kjent.
Jeg er jo ganske ny i dette, s jeg er ikke helt sikker p hvordan
slikt faktisk skal kjennes ut enn. Men jeg gleder meg til det ikke
er noen tvil lenger om at det jeg kjenner er livstegn fra babyen.

Siden jeg er s bekymret av meg, har jeg vurdert kjpe egen
doppler til ha hjemme, s jeg kan lytte p hjertet selv.
Men jeg har blitt frardet dette, siden det kan fre til meg bekymring
dersom jeg ikke klarer lokalisere hjertet, og dessuten kan overdrevet
bruk fre til skader p fosteret. Det er ikke noe enkelt vre
redd, men jeg har prvd roe meg ned med at om det er noe galt/om det
gr galt, s er det utenfor min kontroll og makt uansett``. Det er en svrt
fattig trst, men det er likevel fakta.
Om det gr galt, er det fordi smen ikke er levedyktig likevel,
og naturen ordner opp. S jeg prver slappe av, og gjre det
beste jeg kan gjre som mamma.
Jeg spiser oftere enn hva jeg gjorde fr jeg ble gravid, og jeg
har blitt opptatt av ha et relativt sunt og variert kosthold.
Jeg m bare leve s bra og harmonisk som jeg klarer, ta
vitaminene mine, g p kontrollene mine, g i terapi for
f luftet/roet tankene mine, og bare forberede meg som best jeg
kan p eventyret som ligger foran meg.
Sklart gruer jeg meg til fdsel nrmer seg, og til fdselen
er igang. Man hrer jo s mangt. Men det er enn lenge til,
og det er ikke vitsi begynne tenke p det helt enn.
N er min strste forventning ultralyden hvor kjnn blir avslrt,
og p den ultralyden er det vel ogs vanlig kunne se om det er
noe galt med fosteret. Jeg er selvsagt redd det skal vise seg at
noe er galt, at det er sykt eller kommer til bli sykt nr det er fdt,
fordi jeg vet med meg selv at jeg ikke vil klare sette til verden
et barn med store handicap. Man kan kalle meg hva man vil for det,
og syns hva man vil om det, men jeg mener at det m vre 100% opp
til hver enkelt mor bedmme om man vil fortsette svangerkapet om
det viser seg at barnet ikke er friskt.
Men alt har jo sett fint ut p alle ultralyder hittil, og jeg hper at
det gjr det neste gang ogs.

Jeg er s spent p se hvem det er som kommer til verden.
Hvilken person den lille viser seg bli.
Jeg hper bde jeg og Andreas klarer viderefre alle vre
sterkeste og beste sider til den lille, og ellers er jeg veldig spent
p f flge hans eller hennes liv.
Jeg er spent p hvilket navn som skal brukes, jeg har jo en
liste med maaaange navn som jeg har samlet p i mange r n.

Dette er mitt livs strste reise, og det er en reise
jeg tar med skrekkblandet fryd, usikkerhet og hp ♥
Jeg aner jo lite om hva jeg gr til, jeg har ikke erfaring,
men jeg leser, jeg spr, jeg lrer, og jeg bde tror og hper
at mye vil komme naturlig, eller falle p plass etterhvert.
For meg har dette vrt nsket s lenge og s hyt at jeg til
og med ser frem til bde bleieskift, gluping og nattevk (selv
om det sikkert er ord jeg vil spise i meg senere).
Jeg gleder meg til amme, til trilleturer, og til vre med
p oppdage verden p nytt.
Jeg prver nyte vre gravid, men samtidig kjenner jeg at
August kan ikke komme fort nok ♥

Vi er alle s forskjellige. Og det er bra!



Det er ikke bare bare skulle kjenne seg god nok.

Jeg skulle nske det var plass til alle nyanser av alle
her i verden, for mangfold og forskjeller er spennende og vakkert,
men det er ikke s enkelt.
Forskjellige ting, personlighetstrekk, handlinger og utseende vil alltid
dmmes bde positivt og negativt, avhengig av hvem man spr.
Det er klart at alle kan ikke like alt/ alle, man har lov foretrekke ting,
man har lov til ikke like ting, men det jeg mener m vre p plass,
er en grunnlegende aksept for at andre er annerledes enn deg selv.
Folk tenker annerledes, fler annerledes, prioriterer annerledes,
handler annerledes, velger annerledes, og er annerledes.

Rundtom i alskens aviser og sosiale medier/ blogger, dukker det
stadig opp innlegg/ kommentarer som sier at man skal ikke gjre
slik og slik/ man skal gjre slik og slik``.
Man skal presses inn i en mal som en eller annen har
bestemt seg for at passer .
Det florerer av saker som slik gjr lykkelige par``, disse tingene
kan du ikke g med`` og ikke gjr dette i sosiale medier``.
I sakene om parforhold sies det ofte bastant at par som deler mye
av forholdet sitt med omverdenen, og som legger ut bilder av forholdet,
er ulykkelige og kommer aldri til vare``.
Jeg blir s sint nr jeg leser snt, for det er s utrolig undvendig
plassere alt og alle i samme boks?!
Javel, NOEN poster gjerne lykkelige oppdateringer og bilder for dekke
over at det egentlig ikke gr s bra, men det er veldig undvendig
pst at dette gjelder alle??
Jeg deler gjerne ting fra forholdet, jeg, og om jeg deler positive ting,
s er det ekte positive ting. Jeg ser ikke noe galt i det.........?
Klr man har lov g i``, og interirfeller man ikke m g i``,
er ting jeg ikke bryr meg med. Og det har jeg aldri gjort heller.
Jeg har alltid hatt min egen (litt ubestemmelige) stil, bde p klr,
tilbehr, hr, og p interir. Jeg er glad i eksperimetere, og i
bare flge hjertet, og velge det jeg syns er fint der og da.
Det er sjelden gjennomtenkt, og selv om jeg har hstet mye kritikk
og hevede, skeptiske yenbryn p grunn av mine stilvalg, s klarer
jeg ikke bry meg noe srlig med det. Jeg mener at disse tingene
m en kunne f leke og ha det gy med, eksperimentere og finne
sin helt egne, unike smak.
Selv om mange hjem ligner hverandre, fordi mange flger de
samme trendene, og jeg ofte syns disse hjemmene er svrt
vakre, gjennomfrte og stilfulle, s setter jeg ogs stor pris p
komme inn i hjem hvor det ikke er typisk innredet``.
Det kan vre fint, alt sammen, og folk m f velge selv ♥

Det er s mange regler`` som florerer rundt omkring,
og uansett hva man gjr, s vil man alltid finne noen som kan
rette en kritisk finger mot deg.
Viser du frem kroppen din og du er tynn/ slank/ veltrent, s skaper du et
usunt kroppshysteri``.
Viser du frem kroppen din og du er litt strre, er du med p
fortelle folk at det er greit vre tjukk``/ usunn``.
Legger du ut mye bilder av deg selv, er du selvsentrert og kjip``.
Legger du bare ut lykkelige og flinke statuser/ bilder er du overfladisk
og du lyver gjerne for skape deg et positivt image utad``.
Legger du ut statuser og bilder som forteller om psykiske lidelser
og om livets mindre perfekte sider, er du en sytekopp som bare er p
jakt etter oppmerksomhet/ en farlig psykopat``.
Tynne folk er ikke bedre`` enn store, og store er ikke
bedre`` enn tynne/ sm. Ingen hrfarge eller hudfarge
er bedre`` enn andre. Store pupper, sm pupper, stor penis, liten penis,
ingenting br fortelles at er bedre`` enn andre?? Introvert, ekstrovert,
sprudlende og livlig, stille og sjenert, hvem har rett til stille seg som dommer
over hva som er rett``, hva som er beste``?
ALLE har sine trekk, og ALLE har sine preferanser i forhold til andre,
og det er lov. Det er lov foretrekke noe fremfor noe annet, men det br
ikke vre ndvendig erklre det man selv liker som det eneste som er
godt nok,og at alt som ikke er slik, er sppel``....
Selv om det ofte er ment som humor, syns jeg personlig at utsagn som at
ekte menn foretrekker jenter med kjtt p beina, hadde de foretrukket bare bein hadde
de jo vrt bikkjer``, eller gutter liker blondiner, menn liker brunetter``.
Det er vel bedre si at noen liker store, noen liker sm, noen liker lyse,
noen liker mrke, noen liker hye, noen liker lave, noen liker stillhet, noen
liker action og fart......``?


HVORFOR. M. ALT. ANALYSERES. OG DMMES?

Folk m f lov til dele det de vil, og holde skjult det de vil.
Folk m f lov til vise kroppen sin om de nsker det, eller skjule
den s mye de vil om de ikke er komfortabel med vise den frem?
Folk m f lov til dele det som er viktig og aktuelt for dem selv, og s
er det jo opp til hver enkelt om en vil flge med p vedkommende eller ikke?
Det jeg ikke forstr meg p, i kommentarfelt i aviser, p blogger og p
sosiale medier, er folk som faktisk tar seg tid til kommentere negativt.
Mange kommenterer en sak med at jeg bryr meg ikke om dette/ dette er
uinteressant!!!``, men s uinteressant kan det da ikke vre, nr de penbart
har giddet ta seg tid til klikke inn p den aktuelle saken, lest/ sett p
bildet, og s bruke tid og energi p kommentere hvor stygt/ kjedelig/
udvendig de syns at det er.
Jeg fr ikke det helt til g opp, jeg......?
Jeg publiserer nok mye som folk overhodet ikke bryr seg om, og det
eneste jeg kan hpe p, er jo at folk bare blar forbi om det ikke
interesserer dem. At de slutter flge meg/ sletter meg.
Jeg vil ikke ha negativitet i livet mitt, og jeg prver mitt aller beste for
ikke vre noe negativt i andres liv, heller.
Selv om jeg leser en sak jeg er uenig i, eller ser et bilde jeg ikke
liker s godt, s gidder jeg ikke spre negativitet og dritt.
Har jeg ikke noe pent si, holder jeg kjeft.
Det er mennesker bak alle disse innleggene og bildene, og
ofte nr en deler ting, er det ting som ligger ens hjerte nr,
og man er ofte srbar for kritikk, enten man vil innrmme det eller ikke.

Folk m f leve livene sine.
Folk m f ta sine egne valg, gjre sine egne feil, oppn sin egen suksess.
Flger man noen i sosiale medier, ber man tross alt om et innpass i
nettopp deres personlige liv, og om det ikke passer din smak,
hvorfor gidde da? Hvorfor ikke fri deg selv fra den irritasjonen, og
bare fjerne deg selv fra det? Jeg kommer aldri til forts dem som
aktivt flger med p ting og folk man ikke liker.
scrolle forbi koster deg ingenting, og det er veldig fort gjort,
mens stoppe opp, involvere deg, lese, se, studere, og ikke minst; hive
deg p kommentering fordi du fler at akkurat din kritikk er viktig, DET koster,
det koster deg irritasjon og energi, og husk; det kan sre mottaker. VELDIG.

Ja, alle har lov mene og synse.
Det er et fritt land, du har ytringsfrihet, osv, osv, osv.....
Men M den brukes p negative ting?
Kan vi ikke prve fokusere p det som er bra hos andre, og
bygge hverandre opp...? Du har rett til uttale deg negativt, og
kritisere, men er det virkelig, virkelig ndvendig.....?
Hvorfor vil du at ditt navn skal kunne sees av alle som leser
saken/ kommentarfeltet, og knytte ditt navn til en stygg, negativ
kommentar? Tenk om dine foreldre, dine besteforeldre, dine
barn, dine venner, din kjreste, ser hva du velger velte av deg
s absolutt alle kan se......?

Lev, og la leve.
Vr glad for at folk ikke er like, for det hadde vrt veldig kjedelig.
Utvid horisontene dine, trr tenke annerledes.
Dagens unge/ barn trenger gode forbilder og rollemodeller, bde i
det virkelige liv, men ogs p nettet. Lr dem at mobbe og trolle
p nett ikke er greit, og at selv om det er lett skjule seg bak en skjerm
og si mye stygt, s sitter det gjerne en person bak en annen skjerm som
kan bli veldig lei seg og sret over det som blir skrevet.
Det br ikke finnes noen mal eller regler for hvordan man skal
vre/ kle seg, det unike er vakkert og spennende!! ♥
S lenge man har sider og kvaliteter som toleranse, respekt,
medflelse, godhet, og omtanke p plass
mener jeg at det m vre rom for store variasjoner ellers der ute.
Vil du vre pen og dele; vr det, gjr det.
Vil du vre privat og lukket, vr det, gjr det!
Vil du kritisere og dmme; s gjr det, da!!! Ingen kan nekte deg!
(men bare husk at det kansre og delegge mer enn du kanskje er klar over).

Ja til mangfold, ja til forskjeller, ja til det unike  ♥

om finne lys i mrket




Jeg er overbevist om at det finnes en mening i alt som skjer.

Selv om det ikke er lett se en mening i det nr en gr gjennom
motgang, nr depresjon slukker alt lys, nr hjertet knuser, eller nr
du mister et hyt nsket barn i magen, s ser jeg stort sett i etterkant
at det var ndvendig, det som skjedde.
Det lrte meg en viktig lekse, det lrte meg noe nytt, det formet meg,
og p sin egen merkelige (og brutale mte) hjalp det meg videre.
Man trenger gjerne mrket,
for virkelig kunne verdsette det velsignede lyset.
Jeg har lrt meg ikke ta ting for gitt,
for en dag kan jeg vkne og alt er bekmrkt inni meg.
Men jeg har ogs lrt meg ikke vre redd for det mrket,
for jeg vet av revis med erfaring at
det gr over. uansett hva, s gr det alltid over``
Det gjr at depresjon og angst, som fr kunne sette meg helt
aldeles utav spill, og som kunne gjre meg redd og selvdestruktiv,
n bare er en del av livet jeg takler.
Jeg har lrt meg akseptere det, og det har gjort det
mindre skummelt, og det har gitt mrket mindre makt over meg.

Det er ikke lett finne mening`` i mtte g gjennom r med
mobbing og ensomhet og drittslenging og drlige, destruktive forhold,
men FAEN heller; jeg har blitt sterkere!
Jeg har lettere for forst andres situasjon, jeg kjenner min egen
styrke, mine egne svakheter, hva jeg nsker og hva jeg ikke nsker
i en relasjon, jeg har lrt enormt mye gjennom terapi, og jeg fler
jeg er i god kontakt med mitt indre selv, med flelsene og tankene mine.
Tidligere var jeg lettere forme, lett bryte ned og manipulere
og trkke p, mens n er det ikke slik lenger.
For hvert arr (fysisk eller psykisk) som ble pfrt meg,
vokste jeg meg sterkere.

Selv om det var grusomt miste det vesle svidt pbegynte
livet i magen for et r siden, ser jeg i dag at jeg er langt
mer forberedt p morsrollen denne gangen, enn jeg var da.
Da var jeg dypt inne i en lang og tung depresjon, og det skjedde
veldig mye brutalt og negativt rundt meg og i livet mitt, s
kanskje jeg faktisk rett og slett ikke var klar...
N har jeg jobbet hardt med meg selv det siste ret,
jeg har stablet meg p beina, sluttet med selvskading (jeg blir aldri
lei av nevne det, for jeg er s stolt), depresjonen har mer og mer
sluppet taket, og jeg kjenner meg som et mer harmonisk menneske.
Det kjennes som mange biter har falt p plass, jeg fler meg virkelig
trygg p at jeg har funnet han det er meningen at jeg skal tilbringe resten
av livet med, vi har skapt et vakkert og personlig hjem sammen gjennom
utrolig hardt og dedikert arbeid, og bde jeg og han merker at jeg har ftt
en helt annen ro over meg.
Det er liksom ett eller annet ved det at nr en virkelig har opplevd helvete,
nr en har opplevd mange av de verste ting man kan utsettes for, nr man
har hatt slit og motgang s lenge en kan huske, s kommer det et punkt gjerne
der en innser at det er faktisk ikke noe som kan knuse deg...
Du vet at uansett hva som blir kastet p deg, s klarer du klore deg gjennom det
Selvsagt har man sine ned- dager, og man har lov til fle seg bde sret,
motls, sint, oppgitt, redd, hjelpls og knust.
Ingen er sterke og tffe hele tiden, det er umenneskelig forvente.
Det er lov frese og grte og rase og forbanne, man kan ikke g og bre
p vonde ting inni seg og bare forvente at det skal forsvinne av seg selv.
Utlp er viktig.
Og jeg er s glad for at jeg har en ved min side som er med meg p
alt som bde er fint, og mindre fint. Vi har blitt testet s hardt som par,
at jeg vet at vi har det som trengs for holde sammen til evig tid ♥
S takk`` til alle som har gitt oss harde prvelser, takk`` til tunge
tider og takk for at vi tidlig fikk bekreftet vr i gode og onde dager``.

Ingen nsker ha det tungt og jvli,
men det gr an dra nytte av det, det gr an finne mening i det meste,
om man vil ;)

Oss 2 pluss 1 til




Det er en ubeskrivelig flelse vite at et liv har startet i magen min.
Veien hit har vrt lang, tung og slitsom.
Veien hit har vrt trer, angst og jeg har gitt opp mange ganger.
Vi har prvd i 1.5 r, og vr eneste graviditet, som skjedde hsten- 16,
endte i en svrt smertefull Missed Abortion (MA).
Etter det endret kroppen min seg litt.
Fra vre stabil og forutsigbar i syklusene, ble plutselig
ting annerledes, og det ble mye vanskeligere forutse egglsning (EL).
Jeg trr ikke tenke p hvor mye jeg har brukt p egglsningstester, og
graviditetstester de siste rene, men det finnes heldigvis nettsider som tilbyr
store kvantum til relativt billig penge, men det ryker n noen kroner kkesom..
Siden jeg i fjor vr hadde et par mneder der EL- test ikke slo ut i det hele tatt,
begynte jeg for alvor lure.
Javel var aborten grusom og krevende, og selv om den ble oppdaget i
Desember- 16, var ikke alt gjennomfrt`` fr slutten av Januar- 17.
Embryoet ble oppdaget ddt p UL i uke 9 ca, men hadde nok vrt ddt
helt siden uke 6, rett etter vi s et bankende hjerte p UL.
Jeg skjnte nok innerst inne at noe var galt i det svangerskapet,
for brystene ble aldri mme, jeg ble aldri kvalm, og jeg flte aldri p
at jeg var gravid``. Men jeg hadde ingen smerter heller, s MA kan
vre vanskelig oppdage. Jeg visste ikke at MA fantes, fr jeg oppelvde det selv.

Vi dro p klinikk i Haugesund p sensommeren i fjor for bli utredet.
For se om de kunne finne ut hvorfor det var vanskelig for oss.
Alt s tipp topp ut hos oss begge, s vi fikk egentlig bare diagnosen``
Ufrivillig/uforklarlig Barnlshet``.
Det  var ikke noe verken hos meg eller han som tilsa at det skulle vre
problemer, men mange par opplever likevel ikke f det til.
Det er jo MYE som skal klaffe for at en skal bli gravid, og s er det MYE
som skal klaffe deretter for at det skal bli et foster, og for at fosteret skal bli et barn.
Vi ble anbefalt prve inseminsajon i frste omgang, fr vi evt videre gikk igang
med prverrsbehandling.
Begge deler var kostbare, men inseminering var billigste`` alternativ.
Der gr det ut p at mannen leverer en prve, og denne blir inseminert i
kvinnen via en lang slange, snn at svmmerene kommer mye nrmere
mlet sitt enn ved vanlig samleie.
Jeg hadde klokketro p dette forsket, men det ble bare blanke, negative
tester utav det.
P neste ultralyd, for vurdere muligheten for prverr,
ble det oppdaget noe som s ut som sm flekker p livmoren min,
som kunne vre polypper, og disse ville de at jeg skulle f sett
nyere p/tatt vekk fr oppstart med prverr, for sikre oss at ikke
disse eventuelle polyppene spolerte et forsk.
Denne sjekken/eventuelle operasjonen skulle finne sted i midten av Desember,
og dersom alt gikk fint, var planen oppstart med prverr n i Januar.
Jeg hadde da n syklus igjen fr Desember, men de ville ikke inseminere
heller p grunn av polyppene, og vi tvilte p effekt uansett.

Jeg og Andreas dro til Nord- Norge i slutten av Desember, og skulle vre
der til et par dager fr jeg skulle p denne sjekken/ opereajsonen i Desember.
Han var p jobbreise, jeg fikk vre med, og det var ren terapi f reise langt
vekk fra hverdagen, oppleve steder vi aldri hadde vrt fr, kunne legge fra oss
bekymringer og snt hjemme, og bare kunne nyte vre oss to sammen, fr
vi n skulle igang med dette voldsomme opplegget...
Med meg p turen oppdaget jeg plutselig at jeg hadde et par
graviditetstester gjemt i en lomme p toalettvesken min, og bare p gy``
tok jeg en test morgenen etter vi kom til hotellet.
Den s hvit ut lenge, men plutselig skimtet jeg noe som
s ut som en svak, svak strek!!!!!!!!!
For frste gang p nesten et r var det en strek til der!!!!!!
Jeg ble i fyr og flamme.
Kunne det virkelig vre??
Kunne vi vre s heldige?!
Det ble kjpt inn en del tester i lpet av den turen, for si det mildt.
Jeg testet jo frste gangen ganske mange dager fr IKM (ikke- kommende- mens),
og jeg sjekket ivrig hver morgen om testene ble tydeligere mot IKM.
Det ble de, og de gikk fra vre knapt synlige til bli kjempesterke!

Jeg var gravid.
Vi ventet barn.... ♥

Da vi kom hjem fra Nord- Norge, kunne vi da g p Ultralyd
heller enn p skummel polyppjakt/operasjon!



De frste seks ukene var jeg lite plaget, og jeg gledet
meg over det lille underet i magen, s lenge jeg fikk se en
positiv test med jevne mellomrom.
Jeg gikk og lengtet etter f symptomer, snn at jeg kunne kjenne meg
tryggere, men da symptomene meldte sin ankomst, angret jeg!
Helt siden en liten uke fr jul og frem til i dag, har jeg vrt helt
sltt ut av ekstrem kvalme. Hver eneste dag har vrt dominert av kvalme.
Mange dager har ogs vrt oppkast.
Jeg var til og med innlagt noen dager i romjulen, for jeg klarte ikke holde
p noe, og jeg var enormt dehydrert. P KK fikk jeg intravens vske,
og jeg fikk vre et trygt sted hvor jeg ble fulgt opp, og passet p.
Etter at jeg var frisk nok til skrives ut, fikk jeg komme p dagsvisitter
med noen dagers mellomrom for f mer pfyll av vske, og for sjekke
verdiene i blodet mitt. Det var godt f hjelp.
Hver gang jeg var p KK, og vi mtte g forbi fdeavdelingen, lengtet jeg
og hpet av hele meg at n dag var det inn den dren jeg skulle...



Svangerskapet har hittil i stor grad vrt preget av angst for min del.
Har man mistet et barn, er man redd for miste igjen, snn er det nok bare..
Og spesielt siden jeg mistet i MA, som var s usynlig og vanskelig oppdage.
En spontanabort er ogs grusomt, men da er det liksom ingen tvil om hva som
skjer, da ordner kroppen stort sett opp p egenhnd...
Jeg har kjent etter mer enn sunt er sikkert, og jeg har ftt panikk nr det har
murret eller stukket eller boblet eller strekt seg i magen.
Absolutt alt har kjentes utrolig skummelt ut, og jeg aner ikke hvor mange ganger
jeg har pustet tungt, og tenkt; det var det, n var det over.......``.
Vi har brukt mye penger p privat Ultralyd, rett og slett bare for f se om ting
utvikler seg som det skal, og for kunne roe oss (meg) ned. En stund hvertfall.
Smen i magen har vokst som den skal, og utviklet seg fra en liten klump av et embryo,
til bli et nydelig vakkert lite foster.
Hver gang vi har ftt se/ hre hjerteaktivitet p ultralydskjermen har det nesten
svimlet av lettelse gjennom meg (og Andreas, for jeg klarer nok smitte litt av den
hersens angsten min over p han nr jeg er p mitt reddeste).
Vi har sett smen hoppe og danse inni der, vi har sett smen vinke til oss,
og vi har ftt sett at alt sammen utvikler seg som det skal, og vi har ftt hre de
deilige ordene alt ser helt normalt ut her``.
Sist uke opplevde jeg bittebittebittesm prikker med rosa blod p papiret en kveld,
og bestilte selvsagt ultralyd med n gang, bombesikker p at N var det over.
Jeg var s lei meg, for jeg nrmet meg jo snn uke 12!!!!
Jeg var helt tom da vi satt p venterommet, hadde verdens verste flelse,
men smen hadde det jo fint, og vi fikk beskjed av legen om at det er all
grunn til vre optimistisk rundt dette svangerskapet``.

N er de 12 frste grusomme ukene over, endelig.
Alle organer er utviklet, det mest kritiske er forbi, n er det bare for
smen konsentrere seg om vokse seg stor og fin mot fdsel.
Jeg gleder meg veldig til f skikkelig synlig mage ♥
Og jeg gleder meg hvertfall til den hersens kvalmen kanskje bestemmer
seg for slippe taket, selv om jeg vet mange m slite med det gjennom
alle 9 mendene.... Ugh.....
Jeg gleder meg til lage barnerom, til f vite om det er en liten gutt
eller en liten jente vi i August skal nske velkommen.
Mange sier at ekstrem kvalme tyder p jente, mens legene er
mer skeptiske. Vi fr rett og slett bare vente og se, s lenge smen er frisk,
spiller det ingen rolle for meg hva det er.
Jeg gleder meg til handle inn sm klr, leker, og jeg
gleder meg selvsagt til mte den lille, og bli kjent med h*n ♥

Det blir stort bli mamma for frste gang, og det blir stort
bli foreldre sammen med Andreas, mitt livs kjrlighet.
Jeg vet jo allerede at han er en god pappa, og en fantastisk
omsorgsperson, s det kjennes trygt at vi ikke begge er
helt nybegynnere, tross alt.

Jeg hper bare angsten snart blir litt mindre, og lar de gode flelsene
slippe mer til, n nr det verste angivelig er over...
Det er ikke noe kjekt ha angst, og det er ikke bare sl det av``, som
mange faktisk tror.
Om det hadde vrt s enkelt, er det vel ingen som hadde hatt angst, da.
Men jeg har sm yeblikk, der jeg kjenner p ren glede, og p
sommerfugler i magen over det som venter oss, s jeg tror nok at
nr magen blir mer synlig, og jeg begynner kjenne liv der inne,
s vil kanskje angsten trekke seg litt tilbake, og gi plass til gleden!
Jeg ER jo overlykkelig for at dette faktisk har skjedd, og ikke minst
at vi faktisk klarte det alene, uten hjelp!!! ♥♥♥

Min vei utav selvskadingen.




Jeg har den dypeste sympati og medflelse for dem
som ikke ser noen annen lsning p takle problemene
og de tunge dagene sine enn skade seg selv.
Ingen burde kjenne et snt behov.
Jeg fler ogs med dem som str rundt dem som skader seg,
for det er ikke lett vre prrende heller.
Jeg vet jeg har gitt utallige svnlse netter for familien min,
for selv om jeg visste med meg selv at det er ikke noe vre
redd for, jeg gjr det jo ikke srlig dypt, det er ikke farlig``, s ser
jeg jo i etterpklokskapens lys at det ser utrolig skummelt ut,
dypt eller ei.
Jeg har veldig drlig samvittighet n for all frykt og smerte jeg har
pfrt dem rundt meg.
Jeg har til og med drlig samvittighet ovenfor helsepersonell
som har sett arrene mine fr de har ftt gro, i forbindelse med at
jeg har tatt blodprver eller lignende.
Hver gang srene/arrene mine ble eksponert, kjente jeg jeg ble
helt klam av skam over hele kroppen.
Slike sr er liksom ikke noe man stolt viser frem.
Hele opplegget er tvert imot dominert av skam, og
et behov for vre kreativ nr man skal skjule syndene`` sine.
Spesielt om sommeren.
Det var nok ikke vanskelig gjennomskue at jeg nylig hadde skadet meg,
da jeg valgte langermet, tykk genser midt p sommeren nr de andre
satt i bikini. Det var nok heller ikke vanskelig gjennomskue meg da jeg fant
p alskens rare bortforklaringer p disse mystiske`` strekene som dukket
opp p de rareste steder p kroppen min.
Jeg kjenner jeg blir stresset n, bare jeg tenker p det.
Tenker p hvor viktig det var at ingen skulle se det,
samtidig som jeg innerst inne ville at noen skulle se, ta
tak i meg, riste meg, og tvinge meg til oppske hjelp.
Tenker p alle de kreative lsningene p antrekk,
tenker p all den ufattelige smerten jeg pfrte en kropp som ikke fortjente det.
Tenker p alle trene, alt hatet mot meg selv for at jeg var s svak.
Tenker p alle gangene jeg vknet fyllesyk og delagt, yeblikket
der jeg kjente/inns hva jeg hadde utsatt meg for da jeg var beruset.
Tenker p hvor inderlig jeg holdt fast i den trygge`` uvanen, selv da
jeg begynte i terapi. Jeg vget ikke gi slipp, jeg vget ikke engang tro
at det gikk an gi slipp.
Jeg klarte ikke se noen vei utav det, for det var blitt en s integrert
del av min mte hndtere`` vonde ting p.
Jeg innbilte meg at jeg fortjente det, jeg innbilte meg at jeg ikke
fortjente bedre, jeg innbilte meg at det hjalp.....
Jeg innbilte meg at ved delegge meg selv, lste jeg opp
den mrke knuten inni meg, hvertfall for en liten stund.
Jeg innbilte meg at ting ble bedre, nettopp fordi jeg gav meg selv
den straffen jeg selv mente jeg trengte!
Og hvorfor mente jeg at jeg trengte straff?
Jo, jeg hadde gjerne sagt noe teit, skrevet noe teit, gjort noe teit.
Jeg hadde kanskje tatt for mye plass, tatt for lite plass, jeg hadde
kanskje ment noe feil, jeg hadde kanskje hatt p meg feil klr...
Disse bittebittesm tingene var nok til sette meg igang,
og jeg forsvarte min rett`` til holde p slik, for
jeg fortjente ikke bedre!!!

Frem til jeg passerte 25 var jeg s lullet inn i denne virkeligheten``
at jeg aksepterte det som noe som ville vre med meg livet ut.
Snn var det bare.
Og jeg var ikke lei meg for det engang, egentlig.
Det virker helt absurd n, se tilbake p hvor blind jeg var,
men det var nettopp det jeg var... blind, og uerfaren i tenke alternativt.

Kroppen min er blitt et kart over tusenvis av vonde historier.
Som oftest er arrene ganske vanskelige se, men i det rette lyset,
eller om jeg bevisst studerer, er det en trist minnebok...
Jeg er glad for at jeg ikke husker hvilken historie som hrer til
hvilket arr, det er bare et kaos av striper.
Striper som alltid vil vre med meg.
Jeg skammer meg ikke n lenger, og jeg gjr aldri noe bevisst
for skjule dem. Jeg prver ikke presse dem p folk, selvsagt,
men jeg gjemmer meg heller ikke unna.
De er en del av meg, enten jeg vil eller ikke.

Det tok meg lang tid komme hit.
Tid, og maaaaange runder med meg selv.
Jeg har prvd slutte flere ganger enn jeg kan telle, men nr
jeg ser tilbake p det innser jeg at jeg aldri var klar for slutte.
Jeg overbeviste nok meg selv om at jeg virkelig prvde, og jeg overbeviste
dem rundt meg og terpaeuter og alle om at jeg virkelig prvde,
men sannheten er at jeg lette etter enhver unnskyldning for
g p en ny smell.
Jeg gjorde meg selv til et offer, at jeg ikke kunne noe for det``.
Jeg nektet p en mte innse at jeg, og bare jeg, hadde kontroll i dette.
Jeg innbilte meg at det var utenfor min kontroll...

Selv om det hres strengt ut, og selv om jeg selv bjeffet og ble bde sret,
rasende, indignert og provosert da jeg fikk beskjed om det,
s er sannheten brutalt enkel;
det er KUN du som bestemmer om du skal skade deg selv eller ikke.
Det er et VALG du tar, hver eneste gang.
Jeg ville ikke hre, jeg ville ikke ta det innover meg.
Jeg ville ikke ha den makten.
Jeg ville vre svak, jeg ville vre offeret, for det var enklere...

Etterhvert tok den tanken tak i meg.
Jeg hadde (har) ansvar for eget liv, egen kropp.
Og bare jeg.

Det er nesten s jeg blir irritert nr jeg tenker p hvor enkelt``
det til slutt ble slutte.
For godt.
Jeg ville ganske enkelt ikke fylle kroppen min med flere fysiske
beviser p vonde hendelser.
Nr noe vondt skjer, nsker jeg reise meg igjen, brste
stvet av meg, og g videre.
Jeg nsker fokusere mer p gode ting i livet, og huske
p fine og koselige minner, og jeg nsker ha en kropp
jeg ikke fler jeg m pakke inn, skjule, og skamme meg over.
(som sagt skammer jeg meg IKKE over det som var, over arrene
jeg alt brer, men jeg er bevisst p at jeg ikke nsker lage nye).

N har det gtt et helt r (og en dag) siden jeg sluttet.
Og denne gangen kjenner jeg meg sikker p at jeg klarer det.
Det som var, var.
Det som er, er.
Det som skjer, skjer.
Jeg vet, etter et r med vanvittig mange nedturer og smeller,
at JEG TAKLER DET ♥
Jeg er sterkere enn jeg trodde, og jeg er glad jeg har ftt anledning
til oppdage hva, og hvem, som bor i meg.

Det var en 17 r lang reise fr jeg kom dit jeg er,
s jeg skal p ingen mte bagatellisere det, eller si at det har vrt enkelt.
Men det var verdt det.
Uansett nr man klarer sparke en uvane utav sitt liv,
e det fantastisk!
Tingen er vel at man m finne den veien ut som passer for en selv.
Min mte slutte p passer naturligvis ikke for alle, s jeg skal
ikke si at det er en endelig lsning.
Man m g litt i seg selv, og finne ut hva som er viktig og hva som
er riktig for en selv, og for ens eget liv.
Selv om du bruker lang tid, selv om du m begynne p nytt om og
om og om igjen; IKKE GI OPP.
Hva enn du gjr, aldri gi opp.
Det fantes hp, og en vei ut, for meg, det finnes hp, og
en vei ut, for DEG.
Selv om det er vanskelig se, spesielt p de mrkeste
dagene, s lover jeg deg at det er mulig,
s lenge du trr pne deg for at det er mulig... ♥

Det er aldri for seint snu.






Er det noen gang for seint endre p sine mindre positive sider,
til fordel for noe bedre?
Er det noen gang for seint prve bli snillere,
mmere, mer forstelsesfull, mer tolerant, mykere?
Er det noen gang for seint prve rette opp i de feil man har gjort,
og s prve g videre derfra med ny giv, prve p nytt?
Er det noen gang for seint ske tilgivelse, eller selv tilgi?
Ofte kan man vre ndt til tilgi seg selv,
og bare det finne den aksepten, toleransen og godheten i seg selv som kreves for tilgi,
kan gjre store ting med en.
Er det noen gang for seint begynne p et nytt kapittel?


Jeg syns ikke det.

Jeg tror mange gjr s godt de kan,
men jeg tror ogs mange ikke er klar over at de kan gjre ting annerledes,
selv om de har gjort ting p en bestemt mte leeenge.
Jeg tror mange kan ha godt av g litt i seg selv,
tenke over hvem de er, hva de driver med, hvor de er i livene sine, og hvor de er p vei.
Hvor de vil.
Ofte er det bare sm justeringer som skal til.


Et av mine store vendepunkt i livet, kom da jeg tilgav dem som mobbet meg p skolen.
Jeg tilgav dem for min egen del, og det reparerte noe i meg jeg trodde var delagt for alltid.
Jeg hadde en bitterhet i meg, et hat, som jeg n er frigjort fra.


Jeg har ogs ofte gravd meg ned i ting jeg har sagt og gjort, som jeg ikke burde sagt og gjort.
Men hvem av oss har ikke slike ting bak oss?
Ingen er perfekt, vi er alle mennesker, vi feiler, vi gr p trynet.
Men alt hp br ikke vre ute fordet, fremtiden br ikke mrklegges av fortidens snubling og famling.
Vi m ha lov til tenne lys, og vende blikket fremover.
Vi m lre oss se p andre med forstelse og tlmodighet,
veilede uten dmme, trste, og ikke minst; lede.
Det finnes noe godt i de fleste,
og jeg vet jeg selv jobber hele tiden med bli en best mulig versjon av meg selv i dag,
p tross av det som var i gr.


Du er stygg``




Jeg har brukt nesten hele livet mitt p tro at fordi jeg ikke er
en typisk pen jente``, s er jeg heller ikke verdt noe.
Helt fra jeg var veldig liten, rundt 5- 6 r, har jeg blitt fortalt
hyppig hvor stygg jeg var.
Allerede tidlig i skolen ble dette en fanesak for mange
av mine med``elever, og jeg ble fortalt ned i minste detalj
hva som var feil p meg, hva som var stygt og ekkelt.
Nesen min s ut som en grisenese, og noen syns at bye
opp sin egen nese og lage griselyder var veldig morsomt.
Fflekkene mine s ut som noen hadde sprutbsjet p meg``,
tennene mine var for store, jeg var for tynn, jeg gikk med feil klr,
ynene mine var bsjebrune, stemmen min var stygg, hret mitt
var stygt, smilet mitt var stygt... Alt var det noe feil med.
Ting jeg ikke engang hadde tenkt over, ble delagt.
Jeg vget aldri si til lrere eller hjemme at jeg ble mobbet,
for jeg var sjenert, og jeg var s flau, jeg skammet meg, dypt.
Jeg ville ikke si noe p skolen, for jeg hadde jo bare hrt historier om at
det ble bare verre for den som sladret``, og det orket jeg ikke.
Jeg ville ikke si noe hjemme, for jeg ville ikke at de skulle vite hvilket
taperbarn de hadde, og at alle syns at de hadde en stygg, ekkel datter.
Jeg ville heller bre p de stygge hemmelighetene for meg selv,
og grte dem ut om kveldene.
Dette var min virkelighet i 11 lange r p skolen.
Det ble ikke bedre jo eldre vi ble, tvert imot.
Det fltes verre og verre bli kalt alle disse tingene, og p ungdomsskolen
tror jeg ikke en eneste dag gikk uten at jeg tenkte p d.
P ungdomsskolen ble flere bygder plassert sammen, og de skjnte
veldig fort at jeg var en akseptert huggestabbe.
Jeg gikk med blikket nedsltt stort sett hele tiden, snek meg rundt og
prvde vre minst mulig synlig, s jeg slapp blikk og kommentarer.
Jeg var dypt, dypt ulykkelig, og jeg skammet meg grusomt.
Jeg HATET den jeg var, jeg HATET utseendet mitt, jeg ville ikke snakke
hyt i klassen fordi jeg HATET stemmen min, jeg visste at jeg var
kret`` til en av de styggeste p skolen gjentatte ganger, og at jeg
var den ingen gutter var interessert i.
Dette fikk jeg sett fysiske lister p, og det sved noe jvli.
Hver eneste dag var et helvete, jeg var redd, jeg var kvalm og uvel,
jeg var usikker, jeg var skvetten, jeg var deprimert, jeg tenkte som sagt
 p d mer eller mindre daglig, og jeg var utrolig skamfull over
vre s mislykket, s stygg, s utenfor, s uvelkommen, s svak...
....s annerledes.
Alt dette ble jo min virkelighet, naturlig nok.
Jeg hadde ikke noe forsvarsverk, jeg hadde ikke noen stemmer
som talte alt det stygge imot, s for meg ble alt det stygge min ene og
sanne virkelighet.
Om alle disse mente at jeg var s grusomt stygg og verdils, s
mtte jeg vel for pokker vre det...
Rundt da jeg var 12- 13 r gammel, kom selvskading inn i bildet.
Mange klarer ikke forst hvordan jeg kunne begynne med noe snt,
og heller ikke hvordan jeg kunne ta det med meg laaangt inn i mitt voksne liv,
men forklaringen er egentlig enkel og brutal;
nr du ikke trr snakke med noen, og du bare blir fortalt stygge ting dag ut og
dag inn, og du gr og brer alene p alle disse hemmelighetene, denne skammen,
s var det godt`` med et utlp for det hele.
Jeg pfrte meg selv fysisk smerte, og for min del var det logisk at
jeg fortjente denne smerten, siden jeg var s hpls og fl.
Jeg deltok jo naturlig nok ikke i fritidsaktiviteter som sport eller musikk
eller speider eller noe som helst, siden jeg ikke var velkommen,
og jeg var et veldig ensomt barn/ ungdom, som ble ubnnhrlig fortalt
om og om igjen at jeg ikke var verdt venner, at ingen likte meg, og at
jeg aldri kom til f meg kjreste nr jeg var s stygg.
Og de lo av meg.
Jeg krymper inni meg nr jeg tenker p alle gangene de lo av meg,
alle gangene de pekte, glodde, fniste, alle gangene jeg s at de oppriktig
koste seg jo mer de s at de ndde inn til meg.
Og bonuspoeng om de fikk meg til grte! (det var ikke vanskelig).

Ogs i mine sene ungdomsr, og gjennom mitt voksne liv har jeg ftt hre
at jeg ikke er typisk pen- pen``.
Jeg har kunnet passere som st, eller lignende, men det har sittet langt inne
for folk si at jeg er vakker, pen, eller fin.
Det er ting jeg vet ikke burde bety noe, for utseendet er ikke alt!!!!!!!!
Men det er faen meg ikke bare enkelt heller, for alle vil jo helst passe inn,
alle vil hre at de er pene, at de er gode nok...
Jeg fler jeg ble fdt som en ulykke, og jeg har flt helt fra jeg var liten, og
egentlig kan jeg si at jeg ofte fler p det fremdeles, at jeg plager
omverdenen med mitt grusomme utseende, med mitt grusomme jeg....
Jeg er fremdeles veldig vr p blikk, og kan fle at folk snakker og hvisker
om og peker p meg, uten at de gjr det i det hele tatt.
Man blir paranoid, redd og usikker av bli s mobbet.
Jeg hater flelsen av skamme meg i sosiale sammenhenger, fordi
jeg kjenner meg s ulidelig stygg i forhold til alle de andre, og at de
kanskje blir kvalme av se p meg/ vre nr meg.
Jeg hater sl blikket ned nr jeg gr p butikken med min forlovede,
fordi jeg skammer meg p hans vegne som m g rundt hnd i hnd med
en som meg, s alle skjnner at vi hrer sammen...
Jeg er s lei av skamme meg, for jeg vet at innerst inne er ikke
dette viktig. Utseendet er ikke viktig.
Min verdi som menneske, venn og kjreste har ingenting med
hvordan jeg ser ut gjre.....men det er pokker meg ikke bare
lett vre fornuftig og tenke s saklig om det.
For det sitter i meg enn.
Det sitter veldig hardt i, og det gjr vondt hver eneste dag.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle og hndtere det, hvordan
jeg skal f snudd p selvbildet og selvtilliten min, for selv om
jeg tenker jeg har like mye rett til vre her som alle andre``,
han har valgt selv vre min kjreste, ergo har jeg ingen grunn til
skamme meg``, ingen tenker p hvordan jeg ser ut eller hva jeg gjr,
det er bare noe jeg innbiller meg/er redd for``, s hjelper det ikke s mye.
De jvlige tankene og angsten slr pusten utav meg, skammen stikker
s dypt.
Jeg har tross alt blitt opplrt`` i dette i over 25 r.
Det har vrt min sannhet, min virkelighet, i over 25 r.

Jeg vet ikke om jeg noensinne blir bra igjen`` etter alt som har vrt.
Om srene vil gro helt.
Om angsten og de stygge tankene slipper taket i meg.
Jeg vet ikke.
Men jeg har hvertfall ftt en motstemme i hodet mitt, som gir litt
motstand til alt det stygge.
En saklig motvekt, som korrrelt sier at utseendet er ikke alt``.
Den stemmen prver jeg hre p, og ofte gr det bra.
Jeg aksepterer i langt strre grad n henne jeg ser i speilet,
enn jeg gjorde fr.
Da HATET jeg henne, mens n tler jeg henne stort sett.
Jeg er ikke like avhengig av sminke som jeg var tidligere.
Da prvde jeg sminke vekk alt det stygge, mens n er ikke
det viktig for meg lenger.
Jeg kler meg som jeg vil, har hret som jeg vil, sminker meg bare litt,
og jeg prver ta min plass i verden uten skamme meg.
Veien er enn lang, ofte fles den uoverkommelig,
men jeg nekter gi meg, for det m vre plass i verden ogs
for de som ikke er perfekte``... ♥
Jeg ER verdt noe, for noen.
Jeg ER god nok.


(dette ble ikke et spesielt positivt innlegg, slik jeg egentlig bestemte
meg for at bloggen skulle vre, men det er s viktig tema at
det fr bare passere. Mobbing kan og skal ikke tolereres, for
det kan delegge liv aldeles, og det kan sitte i lenger enn man kan
forestille seg. Mobbing er ikke greit, og historier m belyses selv om
de er stygge og ubehagelige)

Ny blogg






Velkommen til min nye blogg


Jeg fikk en smell tidligere i vinter, hvorp jeg slettet min gamle.
Men det er godt begynne med ny frisk, og blanke ark.
Det er godt riste litt av seg det som var, og fokusere
p det som er, og det som kommer.

Jeg fler selv jeg gjennom det siste ret, og spesielt
det siste halvret har endret mye i mten jeg tenker p,
og hvordan innstillingen min er.
I begynnelsen av karrieren`` min som blogger,
som startet for rundt 5 r siden tror jeg,
var jeg en helt annen person.
Jeg hadde lett for fokusere p det negative, p det
som var vanskelig og mrkt.
Jeg slet ganske mye p den tiden, og min jakt p
finne meg selv hadde egentlig akkurat begynt, da dette var i
oppstartfasen p utredning og terapi.
Jeg klamret meg fast i det negative, fordi det var det
jeg kjente best, der jeg var trygg``.
Slik holdt jeg p lenge enn, i revis, hvor jeg omtrent beskyttet``
og forsvarte`` min rett`` til ha det jvli.
Jeg var nok redd.
Redd for hva som ventet meg om jeg gjorde ting annerledes,
hvem jeg var, om alt jeg kjente s inderlig godt skulle forsvinne.
Hva- og hvem- satt jeg igjen med da?

Jeg kan ikke akkurat si at jeg direkte motarbeidet terapien,
for det gjorde jeg ikke.
Jeg stilte, og jeg jobbet med alt jeg fikk beskjed om.
Jeg kjente etterhvert at det nyttet, og jo mer jeg senket murene
rundt meg, jo strre utbytte opplevde jeg av g der.

I dag merker jeg at fremdeles bruker jeg aktivt tingene
jeg lrte meg, bde bevisst og ubevisst.
Det har gjort meg til et bedre, og mer reflektert menneske.
Ting har p en mte mttet komme litt etter litt,
og jeg har gjerne mttet bruke de enkelte ting helt konkret i livet mitt
fr jeg forstod hvilken funksjon det hadde.
I terapi kan jeg ha fnyst litt og tenkt aaaltfor enkel/ banal lsning, problemene
mine stikker LAAAANGT dypere enn som s, s meg kan det ikke hjelpe``.
Og s plutselig hjelper det.
Plutselig gjr jeg det, og det fungerer.
Ikke at ting blir perfekt med n gang, eller at alt p magisk vis faller p plass,
men det bedres litt, og dt ispirerer naturligvis til videre bruk.

I denne bloggen nsker jeg sette mer fokus p det som fungerer,
det som hjelper, det som har bidratt positivt i mitt eget liv.
Jeg nsker dele, selvsagt bde godt og vondt, og jeg nsker vise
at selv de tyngste perioder, kan man f noe godt ut av.
Jeg nsker vise at det er mange mter vre sterk p,
og av og til kan srbarhet og ydmykhet vre den strste styrke.
Jeg har lyst dele min historie, mitt liv, min hverdag, mine tanker og flelser,
i hp om at det kan hjelpe andre, inspirere andre, motivere andre ♥

Velkommen til meg, og jeg hper du nsker ta flge videre.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller frste innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget fr.

Trenger du litt starthjelp finner du vre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vr engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
nsker du gjre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, laster opp et eget headerbilde og tilpasser designet slik at det passer til deg. Du kan ogs velge et helt annet design. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjr det lettere finne innlegg om akkurat det temaet du sker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vrt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkr for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

N som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vr dog oppmerksom p at det alltid m vre minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Nr du skal logge inn neste gang kan du gjre det fra vr forside p http://blogg.no/.

 

Vi hper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkr | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet Juli 2018 Juni 2018 Mai 2018