hjertelinks

Å ikke like seg selv er grusomt vondt.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal lære meg å synes at jeg er god nok.
Altså oppriktig synes at jeg er god nok.
Jeg har jo hatt stunder i livet hvor jeg har hatt en følelse av å være uovervinnelig,
at jeg endelig har knekt koden, at nå aksepterer jeg meg selv fult og helt,
og at jeg fortjener å ha det like bra, jeg, som alle andre.
Men disse oppturene varer sjelden lenge, og smellen i etterkant er ofte brutal.

Jeg blir så oppgitt på meg selv, som virkelig kunne ´´være så dum``
at jeg helt seriøst trodde at jeg var ´´ verdt noe som helst?! For det er jeg da virkelig ikke!``.
Det blir liksom selvhat toppet med selvhat.
Veldig vondt.

Jeg lurer ofte på hvem jeg hadde vært om jeg ikke hadde blitt mobbet.
Mulig jeg likevel hadde vært en sjenert og litt ´´awkward`` person,
men jeg tipper jo at jeg kanskje ikke hadde hatet meg selv så inderlig sterkt,
og kanskje jeg ikke hadde følt meg som søppel blant andre mennesker.

For det gjør jeg. Blant andre mennesker, det være seg familien, min samboer,
på butikken, hos legen, med venner, altså uansett hvem,
så føler jeg meg som en haug med illeluktende, ekkelt søppel.
Jeg føler meg stygg.
Så stygg at det plager alle rundt meg, at de blir fysisk uvel av å måtte ta stilling til meg.
Jeg føler meg ´´feil``, av mangel på noe bedre beskrivelse.
Jeg føler jeg aldri klarer å ha på meg de rette klærne, ha det rette håret,
sminke meg mye eller lite nok, smile nok eller lite nok,
jeg føler meg for stor og tjukk i det ene sekundet mens i neste føler jeg meg altfor tynn.
Jeg føler jeg sier for mye, og jeg sier for lite, og uansett hva jeg sier,
så er det feil, feil, feil.
Og jeg sier det på feil måte. Med feil tonefall.
For ivrig. For uengasjert.
Jeg kan ikke vinne. Ikke mot meg selv.
Jeg er så selvkritisk at det er flaut.
Så det skammer jeg meg over.
Så skammer jeg meg over at jeg skammer meg.

I utgangspunktet liker jeg best å være rundt andre mennesker, for innerst inne er jeg et veldig sosialt vesen.
Når jeg sitter hjemme alene, fantaserer jeg om å oppsøke andre, etablere vennskap,
få besøk, dra på besøk....men jeg får meg ikke til å gjøre noe med det.
Siden jeg hater meg selv slik, siden jeg føler meg som en ekkel byrde,
så vil ikke jeg belemre noen med å enten måtte avvise meg,
eller å måtte lide seg gjennom et sosialt samvær med meg
(som jeg selvsagt hele veien vil tenke at de ikke har lyst til uansett, men at de bare ikke klarte å si nei).

Jeg har egentlig ikke ord for hvor slitsomt og vondt det er å ha det sånn.
Å være sånn. Og det er skamfullt.

Folk sier jo til meg at jeg må bare lære meg å like meg selv,
at jeg må gi faen i det de sa til meg på skolen, at at jeg ´´er bra ok``.
Men det hjelper dessverre ingenting, ikke så lenge jeg selv ikke ser det.
Det stikker nok langt dypere i meg enn noen kan forstå,
og det stikker egentlig dypere i meg enn jeg selv var klar over.

De siste årene har vært ganske rotete, med mye vondt og mye veldig slitsomt og krevende.
Da har fokuset mitt vært på å komme seg gjennom de mer akutte ting som har skjedd,
og mine mer dyptliggende behov har blitt mer neglisjert.
Nå, når ting har roet seg litt og jeg mer har ´´landet``, har disse tingene virkelig kommet til overflaten igjen,
og jeg kjenner at nå er tiden inne for å ta tak.
Jeg er så lei av å ha det sånn, av å tenke sånn, av å føle sånn.
Jeg kjenner meg maktesløs i forhold til meg selv, for jeg klarer ikke å kontrollere disse selvkritiske tankene.
De ligger så integrert i meg, og nå når jeg er litt obs på det ser jeg jo at disse
tankene melder seg veldig mye oftere og i flere situasjoner enn jeg var klar over.

Det er ikke noe liv, det er et fengsel å ha det slik.

Det er lett for folk å si om folk som tilsynelatende ´´har alt``
(tak over hodet, mat på bordet, familie osv) at ´´da har man ikke grunn for å ha det vanskelig``,
men jeg kan helt ærlig si at det har absolutt INGEN (!!!!!!!!) sammenheng.
Selv da jeg jobbet, og hadde det på mitt beste, hatet jeg fremdeles meg selv, og kunne ofte sitte i lastebilen i lunsjen og spise alene,
fordi jeg ikke ville belemre kollegaene med mitt ekle nærvær.
Jeg blir så oppgitt når kjendiser, som feks Sophie Elise,
går ut og forteller om sine psykiske utfordringer, forteller om depresjoner og dårlig selvtillit,
og så avfeier folk det med at ´´du har for faen ikke noe å klage på, du har masse penger og du er kjendis!!``.
Det har ikke noe å si, i det hele tatt.
Og om man da tilsynelatende ´´har alt man kunne trenge``,
kjennes det enda mer skamfullt å fortelle at man sliter,
for man kjenner seg som en utakknemlig liten drittunge.

Det er ikke noe tøft eller eksotisk eller spennende ved å ha psykiske problemer.
Det er utrolig slitsomt, krevende, energistjelende og frustrerende.
Man vil så gjerne bli bedre, gjøre bedre, få ting til, fungere, være glad og fornøyd.
Men så får man det ikke til.

Det er vanskelig for meg å ha en kjæreste som er veldig flink å fortelle meg at han syns jeg er vakker og flink.
Jeg klarer ikke å tro på han. Jeg kan nesten bli sint når han sier sånt, for jeg er overbevist om at det er løgn.
Alle liker jo å høre pene ting, men selv om jeg også stadig søker bekreftelse og ros,
renner det rett gjennom når det først kommer.
Det er som om jeg er dekket med teflon når det gjelder positive ting,
mens når det gjelder negative ting er jeg både magnetisk og fluepapir og alt.
Jeg blir flau når noen sier noe bra om meg, for siden jeg ikke ser de tingene selv, tror jeg ikke på at andre kan se det.
Og når jeg får komplimenter, er jeg lynkjapp med å sable dem brutalt ned, uten at jeg engang tenker over det.
Jeg punkterer alt som er bra i livet mitt, fordi jeg ikke syns jeg fortjener det.
Og jeg vet jo også at det er et irriterende trekk ved meg, for til slutt gidder ikke folk si fine ting lenger,
for jeg bare ødelegger det med negativiteten min.
Jeg syns jo selv det er litt sårende når jeg sier noe pent til andre (når jeg tørr det), og så vifter de det vekk som tull.

Jeg føler meg fanget. Låst. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg løs.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli hun jeg innbiller meg ligger dypt der inne.
Hvordan jeg skal få ut de sidene ved meg selv jeg liker, som jeg vet er der inne,
men som holdes tilbake av selvhat, selvkritikk og angst.

Jeg tørr aldri invitere noen til meg, for jeg er livredd for å ikke ha nok å si, at det skal bli kjedelig,
klein stillhet, og at det ikke er ryddig og fint nok hos meg.
Jeg tørr aldri invitere meg selv på besøk til andre, for jeg er redd de ikke tørr å si nei,
og at jeg bare blir en plage de egentlig ikke ønsker å ha der.
Jeg tørr ikke invitere noen med til å gå feks på trilletur, for jeg har så angst for å ikke ha noe å snakke om.
Jeg er rett og slett en 31 år gammel jente som drømmer om et sosialt liv,
men som ikke tørr, som er begrenset av et usynlig fengsel.

I går innså jeg på alle måter at det er på tide å prøve å komme til bunns i ting,
og jobbe mot å få det bedre.
Da var det en som kommenterte at min sønn lignet på meg,
og selv om jeg umiddelbart bruste av stolthet og glede over at det vakre lille gullet jeg har skapt,
ligner på meg, begynte jeg etter kort tid å syns veldig synd på han som ligner på en sånn grustomt stygg person som meg,
og jeg endte opp med å gråte i sikkert en halv time av fortvilelse.
Slik skal det jo ikke være.

Det er så mye skam.
Jeg er en klump av skam.
Jeg skammer meg slik over å ikke være sterkere enn jeg er.
Virkelig skammer meg.
Jeg hater alt jeg fører med meg av problemer og ubehag for dem rundt, for jeg skjønner
jo godt at folk vegrer seg for å involvere seg veldig med en person som har så mye bagasje.

Jeg har så fortvilet lyst å bli bedre, samtidig som jeg ikke klarer å se hvordan det skal gå for seg.
Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal endre syn på meg selv, eller hvordan jeg skal få etablert en etterlengtet omgangkrets.
Jeg har virkelig lyst å bli glad i meg selv før Robin blir så gammel at han skjønner sånt.
Jeg vil ikke han skal skjønne at mamma ikke er glad i seg selv,
for kanskje lærer han seg da å ikke være glad i seg selv,
på tross av at vi overøser ham med kjærlighet.

Det er vondt å ikke syns at man fortjener kjærlighet, godhet, ømhet, vennskap, lykke, plass, eller oksygen.
Å skamme seg over egen eksistens.
Det er jævli vondt.

Uansett hvor mye man leser, og hva folk sier til deg,
så er det faktisk umulig å forberede seg på foreldrerollen.
For det første er barnet ditt helt unikt, og selv om elementer
fra andres erfaringer selvsagt alltid vil finnes, er ditt barn sin
helt egen person med sine egne behov, sin måte å være på,
sin rytme, sine lyder, så jeg har lært at det meste må tas
med en god klype salt. Det er (dessverre?) ingen fasit.
Tenk, hvor enkelt det hadde vært da.
Tenk om de kom med en instruksjonsbok, og når baby gråt,
var det bare å slå opp på side 16 og lese om hvorfor den
gråt, og hva du måtte gjøre.
I stedenfor er det en eliminasjonslek, der du kanskje finner årsak.
Er han sulten? Er bleien våt? Er han kald? Varm? Falt smokken ut?
Vil han ha kos? Har han vondt i magen? Er han trøtt, men får ikke
sove? Det er mye som skal testes, og det er ikke alltid like lett
å bevare roen selv, når baby hyler for full hals, og du blir mer og
mer desperat etter å hjelpe den lille babyen som så tydelig signaliserer
at han ønsker noe av deg, men hva??
Ofte tenker jeg at jeg hadde gitt og gjort hva som helst for å forstå
hva som plager/ hva han ønsker, men for meg, som for alle andre foreldre,
blir det gjetting og erfaring helt til poden begynner å snakke.
Jeg var faktisk ikke forberedt i det hele tatt, på hvor vanskelig dette
innimellom skulle vise seg å være. Jeg prøver å lære meg lydene
hans og gråten hans å kjenne, men enda syns jeg det er vanskelig,
for når jeg tenker ´´ha, det der er sult- gråt!``, og legger ham til brystet,
vrir han seg plutselig rasende unna, men slår seg gjerne til ro umiddelbart
etter en god promp eller noe.
Jeg gjør jo så godt jeg kan, og jeg ønsker jo bare det beste for den lille
gutten, men herrefred så frustrerende og vanskelig det ofte er, og
spesielt når vi er underernært på søvn hele gjengen.

Vi har mange fine stunder også, heldigvis.
Det føles jo litt teit å si at ´´jeg trives som mamma når alt går bra, og
så blir jeg fortvilet når det ikke går bra``, men det er jo sånn det er!
Det sier seg vel selv at de fleste trives best når man føler man får
ting til, når ting fungerer, når det er rolig og harmonisk.
De tunge stundene med uendelig gråt og skriking, er mer stunder
vi bare ´´må komme oss gjennom``.
Jeg verdsetter stundene der han ligger inntil meg, enten og dier, eller
han ligger og studerer verden og meg, eller han sover på meg.
Da finnes bare vi, da finnes bare hans varme, hans lukt, hans
blanke blikk, hans lyder, hans pust, og jeg elsker å være akkurat der.
Det kjennes så ømt og godt, at et bittelite menneske finner en sånn
trygghet og ro inntil deg ♥


Det er harmonisk og greit når han sover, he he.


På èn måte savner jeg jo da han var i magen min.
Der fikk han næring hele tiden, der holdt han jevn og god temperatur,
der ble han vugget trygt hver gang jeg beveget meg, der var han
beskyttet mot sykdom og fall og alt som er skummelt...
Jeg vil ikke si jeg tenker enormt eller unormalt mye på det,
men jeg har jo bekymringer.
Når jeg bærer rundt på ham, er jeg livredd for å miste ham. Redd for
å snuble og falle, og jeg har tenkt ut hvordan jeg skal ´´falle best
mulig`` om så skulle skje. Jeg er redd for å dunke ham i en dørkam,
redd han skal falle ned fra stellebordet. Når jeg triller ned den sinnsvakt
bratte bakken nedenfor der vi bor, er jeg redd for å glippe taket i vognen,
Jeg er hele tiden redd han er for varm, for kald, har for lite eller for mye klær
på, om han spiser nok, om han spiser for ofte eller for sjelden, om han får
i seg nok av den fete melken, om han tisser og bæsjer nok, hvorfor han
plutselig gulper, om hikkingen gjør vondt, om det er klær som klør eller er
ubehagelige for ham å ha på, men som han selvsagt ikke får fortalt at
plager ham. Jeg er redd når han hoster, eller det høres ut som han mister
pusten (innimellom skjer det når han spiser, sikkert for at han spiser litt
fort, eller at melken kommer kjappere enn han klarer å svelge), og
èn gang allerede har vi hatt en episode der jeg måtte legge ham på
armen min og slå ham i ryggen (slik jeg lærte på førstehjelpkurs), fordi
jeg oppriktig trodde at nå var det over, han fikk jo ikke puste!
Det er SUPERSKUMMELT å ha en liten baby.
Det er superskummelt å være mamma, hvertfall for første gang.
Alt er så nytt, alt skal prøves, alt skal læres, og mye skal feiles...

Jeg tenker lett at jeg er mislykket.
At jeg ikke får det til.
At jeg er en grusom mamma.
Når han hyler, og jeg ikke klarer å roe ham, kommer det helt ærlig
ofte både en og to tårer. Jeg har jo innimellom bare måttet legge ham
i sengen sin, og gå meg en runde frem og tilbake i gangen for eksempel,
bare for å puste litt, og samle nye krefter.
Som alle sier; ´´en baby dør ikke av å gråte litt``,
men det river jo litt i hjertet når jeg rusler rundt, og hører at lille
baby ligger der og så inderlig intenst prøver å fortelle meg noe.
Som mange babyer, er jo også hans tarmsystem umodent,
og han sliter endel med magevondt. Det er jo greit å vite at det
ofte er derfor han gråter, men det er ikke alltid så lett å ´´løse``.
Vi prøver jo forskjellige stillinger på ham når vi bærer og bysser,
sykler med beina på stellebordet, sukkervann, raping underveis i
og etter han har spist, men vi slipper likevel ikke unna.
Jeg har selv hatt endel mageknip etter fødselen, mulig fordi systmet
plutselig har fått god plass igjen (?), og når jeg syns det er så vondt at
jeg kunne grått, kan jeg jo bare forestille meg hvor vondt og skummelt
det er for en liten kropp som ikke aner hva dettte er for noe...
Det gjør det litt lettere å hente frem tålmodighet.

En baby gråter jo ikke bare for å gråte, for ´´å være vanskelig``.
Han prøver å kommunisere et behov, på den eneste måten
han evner å gjøre dette på.
De er så skjøre og hjelpeløse, disse små.
Jeg tenker innimellom på rare ting (eller kanskje det er normalt, jeg
vet ikke), som når jeg ammer ham eller gir morsmelk på flaske, så kan
jeg for eksempel tenke at ´´hadde ikke vi vært her og passet på deg, og
gitt deg dette, hadde ikke du klart deg``, og når jeg tenker slike ting,
svulmer hjertet mitt opp sikkert ti ganger i størrelse, for det er så
fantastisk å få lov å være en lite hjelpeløts, aldeles avhengig lite
menneskes alt.
For vi er jo hans alt.


Det er fascinerende å følge blikket hans, og prøve å sette meg inn i hva han
ser på, og forestille meg hvordan han opplever det.


Når jeg sitter og holder på den lille kroppen, eller ser på ham der
han ligger og pludrer på stellebordet, eller sover i sengen sin,
så tenker jeg også innimellom på at det finnes folk som slår
slike små. Som slår, rister, sparker, skader. Og misbruker....
Ja, jeg har syns sånt har vært vondt og ekkelt å lese om og høre
om før, men nå, når jeg har min egen lille gutt,
blir jeg fysisk dårlig av å tenke på det.
Når han fester de store, blanke øynene sine på meg,
er det jo bare ren uskyld der.
Uskyld og tillit. Behov.
Man kan gjerne sikkert tenke og si både det ene og det andre,
men å faktisk gjennomføre vold, og å misbruke barn, er jo
ikke noe som helst annet enn grusomt.
Tenk; ristes babyen hardt, èn gang, kan resten av dens liv
være ødelagt. Han kan bli funksjonshemmet. Og han kan dø.
Det er grusomt vondt å tenke at det sikkert er mange som blir
så frustrerte og sinte og fortvilet når barnet for eksempel skriker
på åttende timen, og så kjører de det utløpet på raseriet,
og plutselig kan både babyens og ditt eget liv være ødelagt.
Det er uendelig, uendelig trist å tenke på.
Ingen barn fortjener under noen omstendighet å mishandles
eller å slås. Ingen barn fortjener å kjenne seg utrygge og redde.
Får man barn, har man ansvar for å være den trygge havnen de
trenger, hele livet. Alle har selvsagt lov å ha dårlige dager, det slipper
man ikke unna, verken barn eller foreldre. Og som sagt kan man
gjerne tenke sitt. Ikke handle på det, men heller trekke seg litt
utav situasjonen, trekke pusten dypt noen ganger, og så gå
tilbake med fornyet pågangsmot ♥
Jeg hadde tenkt å nevne litt om tankene mine rundt seksuelt
misbruk av barn, men...jeg vet ikke om jeg klarer.
Jeg klarer ikke for alt i verden å forstå at det eksisterer mennesker
som klarer å få seg til å...gjøre sånt.
Når jeg skifter bleie på småen, eller bader ham, og ser på...hvor
smått alt er, og han ligger der og pludrer og ser rundt seg med
de store, uskyldige øynene sine, blir jeg fylt med den mest intense avsky
over tanken på at det finnes folk som gjør sånt...
Jeg deler jo villig bilder av gutten min, fordi jeg er så utrolig
sprekkeferdig av stolthet, og jeg syns han er så vakker, men jeg
deler IKKE bilder der han er naken, eller bare har bleie på.
Ja, jeg har noen slike bilder, fordi jeg syns det er vakkert,
men siden jeg vet at det finnes mennesker som ikke nøler med
å lage noe stygt og ekkelt utav uskyldige små barnekropper, er det
ting som bare er ment for våre øyne her hjemme.


Dette er de beste morgenene jeg vet om, der jeg tar ham opp i sengen til meg,
ammer, og så ligger vi og slapper av noen timer.
(alle morgener er IKKE slik)

Babybilder er jo bare søtt. Vakkert.
Tidligere har jeg ikke egentlig vært veldig entusiastisk på sånt,
for det har vært så fjernt for meg. Jeg har jo tenkt ´´ja, den var jo
søt, da``, men ikke så mye mer interesse enn det.
Mens nå, som mamma selv, er jo jeg blitt en sånn som hviner inni
meg av entusiasme over ALT som har med babyer å gjøre!
Det er en endring jeg ikke så for meg jeg skulle oppleve noensinne,
og jeg var jo nesten bekymret da jeg var gravid for om jeg engang kom
til å kjenne særlig entusiasme ovenfor min egen lille.
Vel ,det kunne jeg ta med ro, for jeg er jo oppslukt i ham. Aldeles.
De små hendene, de små føttene med de små tærne. Øynene
som mer og mer klarer å feste seg på ting. Det myke håret. Den deilige
babylukten. Den litt tjukke, myke magen. Den ukontrollerte sprellingen
med armer og bein. Klynking og sutring. Nys og hikke. Jeg er så oppslukt
i alt han gjør, og som sagt føler jeg også enorm entusiasme, interesse
og oppriktig glede over andres babyer.
En helt ny verden er liksom åpnet for meg, og ting jeg før ikke forstod
(fordi jeg manglet erfaring), forstår jeg nå. Ting jeg før fryktet, er jeg ikke så
redd lenger (før vegret jeg meg for å holde babyer for eksempel, for jeg
syns det var skummelt og ubehagelig, redd de skulle gråte, osv, mens
nå med min egen lille tass er jeg jo blitt så vant med det, og har lært meg
teknikker og stillinger og at gråt ikke er farlig.

Erfarning er gull.
Nå er han en måned (og en dag) gammel, allerede.
Hver dag er et eventyr, på godt og vondt.
Vi prøver og feiler, og lærer (forhåpentligvis) langs veien.
Jeg var ikke forberedt på barseltiden, selv om jeg trodde jeg hadde
grei kontroll på forhånd.
For eksempel tar det jo nå plutselig timer med planlegging omtrent
bare for å komme meg på butikken, eller på besøk.
Han må ammes, skiftes på, kles opp, pakkes trygt i stolen sin,
stelleveske må pakkes, og så må jo jeg gjøres klar oppi det hele,
pluss hunden vår, så det ble plutselig veldig mye å passe på.
Stort sett blir vi bare her hjemme, jeg orker ikke stresse og styre mer
enn høyst nødvendig. Det er helt ok å være her, og fokusere på at
vi skal knytte bånd. Verden uenfor skal han tidsnok få utforske ♥

Jeg hadde termin 10. August.

Når dagen kom, var jeg utålmodig og spent.
Å gå høygravid begynte å tære på meg, både fysisk og psykisk,
kanskje mest pyskisk.
Jo lenger tid som gikk, jo mer begynte jeg (ufrivillig) å tenke på alt
som kunne gå galt under fødselen. Jeg kjente på angst for ikke skjønne
når fødselen var igang, og dermed kanskje ikke rekke frem til sykehuset.
Jeg var redd for å revne, redd for å måtte sy, redd for å ikke dra hjem fra
sykehuset med en liten baby. Eller dra hjem med en syk baby..
Å skyve vekk slike tanker er ikke enkelt, så jeg begynte å håpe på at ting
snart skulle skje, så jeg heller kunne deale med realitetene, heller enn
å leve oppe i mitt eget hode.

Utover ettermiddagen 10. August tok jeg et bilde av den store magen min,
og publiserte på Facebook med melding om at ´´ingen baby i sikte``.
Misforstå meg rett, jeg elsket den fine magen min, og ikke minst elsket
jeg de nydelige sparkene der inne fra, og jeg gruet for å ikke skulle kjenne
det mer. Men jeg hadde jo ikke lyst å gå langt på overtid heller, og jeg hadde
hvertfall ikke lyst å bli satt igang, da det visst kan være veldig ubehagelig.
Andreas kom hjem, og jeg valgte meg hans hjemmelagede pizza til middag.
Klokken ni om kvelden satt vi og hadde nettopp spist (i overkant mye), da jeg
sier tørt; ´´jaja, det er nå fremdeles noen timer igjen av termindato, han KAN
jo fremdeles komme``.
Jeg mente det selvsagt ikke. Formen var jo helt fin.

Rundt halv ti, kjente jeg en rar smerte i magen jeg ikke helt kunne huske at
jeg hadde kjent før. Den var forsåvidt ikke så sterk, men den var likevel
veldig smertefull.
Jeg sa til Andreas at jeg gruet til fødselen evt begynte, for det fantes så mange
forskjellige rie- smerter og kynnere man kunne ha, leeenge før fødsel, uten at det
nødvendigvis betydde at det var ting på gang, så jeg kjente på bekymring for å
mistolke kroppen min.
Han gikk da inn og googlet litt, og mens han leste høyt til meg registrerte jeg
at smertene dukket opp, forsvant, dukket opp, forsvant, dukket opp, forsvant
med relativt jevne mellomrom.
Til slutt tok jeg da ´´på gøy`` frem rietelleren jeg hadde lastet ned på telefonen,
og begynte å logge. Første ble lagt inn ca 21.50.
Da Andreas var ferdig å lese, viste jeg ham loggen over smertene som hadde
kommet og gått mens han leste, og han sa vi burde vurdere å ringe fødeavelingen
på Voss. Jeg ville vente litt, til jeg var mer sikker, for jeg er nå engang en sånn person
som HATER å være til bry.
Vi lot Fredagen fortsette, men smertenivået økte rimelig kjapt , de kom i jevne
bølger, og etterhvert kunne jeg ikke skjønne annet enn at dette måtte være rier.
Vi ringte Voss, og ut fra det vi forklarte ville jordmor gjerne at vi kom inn for en sjekk,
siden det var litt vanskelig å bedømme pr. telefon.
Andreas installerte barnesete, pg pakket det vi skulle ha med oss i bilen,
mens jeg konsentrerte meg om å puste og overleve.
Det begynte å bli utrolig vondt.
Litt over midnatt dro vi avgårde i høljende regn.
Som planlagt satte vi på Radioresepsjonen, for å prøve å distrahere
meg fra smertene. Det fungerte ikke, for det var så vondt at jeg nesten fikk
panikk, men det var jo greit med unerholdning mellom slagene.
Turen til Voss har aldri gått fortere, og endelig kom vi frem til sykehuset.
Riene kom utrolig hyppig, og var grusomt vonde. Fra bilen og opp på føden
måtte jeg vel stoppe, krøke meg sammen og puste sikkert 10 ganger.
Vi ble møtt av en varm og fin jordmor som ledet oss inn på fødestuen.
Alt ble så forbanna ekte.
Nå var vi der. Der var sengen min sønn skulle komme til verden i.

Jeg ble sendt på badet for å ta på meg sykehusskjorte, og for
å tisse, og allerede der og da innså jeg at angsten min på forhånd for
å måtte gå på do foran folk ble det mest irrelevante noensinne, nå dreide
alt seg om å overleve smertene, alt annet kom i skyggen.
Jeg stiltret meg ut i sengen, og jordmor gikk igang med å sjekke åpning.
Det var ubehagelig, men jeg ble veldig lettet tross alt da hun sa at der var
det allerede 2-3 cm åpning. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om det hadde
vist seg at det jeg opplevde var falske rier, for jeg hadde ikke orket å dra hjem
med så syke smerter, og uten baby!
Hun sa også at riene kom jo så hyppig og greit at dette var absolutt
fødsel på gang.
Jeg fikk tilbud om lystgass da, men jeg avslo, siden jeg hadde hørt at
mange reagerer med kvalme på det, og tanken på å bli kvalm og evt kaste opp
på toppen av alt annet gjorde meg redd.
Men badekar takket jeg ja til, så jordmor gikk for å fylle i til meg.
Jeg fikk meg en gåstol, og jeg følte meg passe stusselig der jeg hang
over den i smerte, i sykehusskjorte, full i angst og vondt.
Jeg klarte å forflytte meg over gangen og inn til badekaret, men alt tok
jo nå veeeeldig lang tid siden jeg stadig ble avbrutt av rier.



Badekaret gav overhodet ingen lindring for meg, uansett hvilke stillinger jeg
prøvde meg på, så etter en stund gav jeg opp. Dessuten HATER jeg å få
sånn skrukkete badehud.
Andreas var rundt meg hele tiden og hjalp med å kle av og å støtte meg og
å stryke meg i håret og tørke meg og kle på meg, og si at jeg var flink.

Vel tilbake i sengen fikk jeg igjen spørsmål om lystgass, og nå var jeg
litt desperat av smerte og tenkte at det ikke kunne bli så mye verre, så
jeg klynket ja.
Andreas hjalp å rigge til, og jeg fikk ned en maske. Denne skulle jeg puste
i, og jeg fikk beskjed om at om jeg tok vekk masken, ville det bare kreve noen
inn- og- utpust før all gass var ute av kroppen.
Det bråkte egentlig veldig da jeg pustet i den, og det var litt rart,
men etter en stund kjente jeg faktisk en effekt!
Jeg tillot meg å oppsluke, lukket øynene, fokuserte på å bare puste,



Jeg hørte Andreas' og jordmors stemmer der ute som om de var langt borte.
Jeg fant ut der jeg lå i min egen verden at om jeg hadde øynene igjen,
og ikke fokuserte på noe, så var det faktisk veldig greit å ligge der,
og smertene var så godt som borte.
Men, om jeg såvidt gløttet med et øye, om jeg begynte å følge med på samtalene deres,
eller om jeg tok av masken for å drikke litt, eller for å si noe,
rev smertene tak i meg med én gang, og jeg måtte skynde meg å forsvinne inn i døsen igjen!
Det var en veldig absurd opplevelse, egentlig.
Absurd og behagelig.
Følte meg tung og lett samtidig.
Jordmor sjekket meg igjen etter en stund, og da hadde jeg rundt 6-7 cm åpning,
så dette kom visst til å gå ganske kjapt!
Riene kom hele tiden føltes det som, og jeg er så utrolig takknemlig for lystgassen,
for uten den aner jeg seriøst ikke hvordan jeg skulle ha overlevd.
Etterhvert ville jordmor ta vannet på meg, for det gikk ikke av seg selv.
Ganske vondt og ubehagelig, og vått, men all fremgang i prosessen for å få ham ut ble omfavnet.
Frem til nå hadde jeg "gledet" meg til å få lov å presse, å være aktiv i dette smertehelvetet.
Gud. Hjelpe. Meg. Så feil jeg tok!!
Pressriene var GRUSOMME x 1000.
Jordmor instruerte meg til å krumme meg fremover, trekke til meg beina, og presse.
Det var INGENTING i meg som var interessert i noen av delene,
jeg ville tvert imot strekke ut beina, og krumme meg bakover.
Andreas trådte til og hjalp å finne stillingen,
men jeg husker jeg ble faktisk sint, fordi det var så forbannet vondt,
og det var så ulogisk for meg å måtte gjøre sånn!

Jeg ville ikke mer, jeg ville trekke meg fra fødselen, dra hjem,
jeg trodde ikke sånn ubegripelig smerte eksisterte, og for hver pressrie ble jeg mer og mer sikker på at jeg kom til å dø.
Mye er vagt, det var som om noe annet tok helt over kroppen min, som om jeg var utenfor meg selv.
Kanskje det er kroppens måte å beskytte seg på, jeg vet ikke.
Jeg vet jeg brølte, jeg hadde til slutt ingen kontroll over meg selv, jeg måtte bare gi meg helt hen til instinktene,
og alt handlet egentlig bare om å overleve, og prøve å lystre jordmors kommandoer.
Jeg øynet et snev av håp da jordmor sa hun skimter hodet, men det gikk jo likevel mange flere rier før det var ute.
Og da dét var ute, og hun utbrøt at han hadde masse lyst hår, trodde jeg at det var over!
Det var det ikke.
Kroppen gjensto, og jeg måtte igjen krumme meg sammen og fortsette innsatsen selv om jeg ikke følte jeg hadde krefter igjen.
Og der.
Der ble han født.
Jeg hørte en tynn gråt,og plutselig fikk jeg den vesle gutten vår lagt oppå magen min.
En blodig bitteliten gutt, en spinkel bylt, helt aldeles fersk i denne verden.



Det føltes utrolig.
Jeg fikk pakket ham litt inn så han ikke skulle bli kald, og så ble jeg egentlig bare liggende og se.
Studere. Kjenne.
Morkaken skulle jo dessverre ut også, men det gikk forsåvidt greiere enn fryktet.
Andreas fikk klippe navlestrengen etter at all næring fra morkake var tømt,
og det som hadde bundet oss sammen i så mange måneder var nå kuttet.
Det var faktisk litt vemodig.
Og skummelt.
Heretter ville han jo ikke få den konstante tilførselen med næring han var vant med,
nå måtte det jobbes for, både fra han og fra meg.

Jeg fikk den knusende beskjeden jeg var mest redd for i verden; jeg hadde sprukket, og måtte sy.
Andreas fikk gutten på sitt nakne bryst, mens jeg skulle sys.
På tross av bedøvelse, var det så forbanna vondt at jeg fikk bruke lystgass igjen.
Alt jeg trodde jeg visste om smerte fra før, fikk helt ny betydning denne natten.
Jeg trodde ikke det var mulig å ha så vondt, verken under riene, selve fødselen, syingen, eller etterpå.
Jeg kjente meg mørbanket, alt sved, alt kjentes ødelagt, og absolutt alle bevegelser gav støt av smerte.
Jeg ble trillet inn på barselrommet vårt etter en "festlig" runde med kateter,
og jeg hadde bare lyst å gråte av smerte hele tiden.

Jeg fikk den lille gutten i sengen med meg, inntil min nakne hud,
og det var sprøtt og veldig fint.
En bitteliten kropp, velskapt, vakker, 10 fingre, 10 tær.
Vekt på 3360 gram, lengde på 49 cm.
11.08, klokken 05.43.
Helt perfekt.



Det var vanskelig å fatte hva jeg nettopp hadde vært gjennom,
og at dette vesle mennesket nå hadde gjort meg til "mamma".
Vi hadde blitt foreldre.
Jeg klarte det, jeg klarte å føde!
Jeg var en vanvittig erfaring rikere.

Jeg var faktisk litt skamfull, fordi jeg mistet så kontrollen.
Det var liksom ikke jeg som fødte, det var noen som tok over kroppen min,
og jeg skammet meg litt over at jeg hadde brølt, selv om jeg vet det er utrolig normalt.
Det var liksom ingenting som ble slik jeg hadde trodd, for jeg mistet fullstendig kontrollen over meg selv,
og det kjente jeg plaget meg litt.

Jeg er jo selvsagt stolt over å ha født. Andreas sa jeg var flink.
Jordmor sa jeg var flink,
og at det var ikke så veldig ofte at amming kom igang så kjapt og så "av seg selv"
etter fødsel som det jeg og småen fikk til.
Jeg hadde jo lest meg veldig opp på amming på forhånd,
og var veldig bevisst på å få dette etablert allerede på fødestuen.
Å endelig få amme var vekdig fint og spesielt.
Tenk, plutselig skal jeg holde et annet menneske i live, bare ved å legge ham til brystet.
Det er ganske fantastisk.
Ikke bare får han i seg alt han trenger,
men så lenge ammingen går (jeg tar den overhodet ikke for gitt!!)
så har jeg alltid mat tilgjengelig uansett hvor vi er,
vi slipper koking og sterilisering av utstyr,
og det er sunt og bra for baby å få mest mulig av denne næringen som eg spesialdesignet kun for ham.
Jeg så helt ærlig for meg at ammingen skulle være enklere enn den viste seg å være,
allerede bare på 2.5 uker har jeg hatt lyst å gi opp sikkert hundre ganger,
for plutselig er det dager eller timer der ingenting funker; han er urolig,
vil ikke ha, gråter og hyler, jeg blir stresset og fortvilet, føler meg kjempemislykket som ikke
får roet barnet mitt.
Men så plutselig kommer en fin ammestund igjen,
og alt det dumme er glemt

Plutselig kjente jeg de første sparkene fra småen der inne.


Selv om jeg vet at utallige kvinner har gått gjennom nøyaktig det
samme som meg, er det litt slik at alt kjennes så banebrytende
og spesielt at jeg har lyst å dele ALT som skjer, som om jeg
er den første som opplever dette.
Da jeg lå på sofaen, og tilfeldig lå og så ned mot magen,
kjente jeg det første sparket, og jeg så en bitteliten liten ´´kul``
i et lite sekund, rett ved siden av navlen.
Jeg trodde det ville gå mange uker ennå før jeg ville kjenne annet
enn de litt mer diffuse ´´sommerfuglvingene`` der inne, siden jordmor
sa at det ville være vanskeligere å kjenne,
på grunn av min morkakes plassering.
Det ble med det ene sparket den kvelden, men dagen etterpå
våknet jeg til full fest i magen, og heldigvis var han såpass aktiv over
så lang tid at Andreas rakk å komme for å kjenne også.
Far og sønns første ´´møte``.
Det kjentes så stort, å endelig få dele det med pappaen i det hele.
Jeg har jo kjent bobler og sommerfugler der inne siden rundt
uke 16, og jeg har jo kjent svangerskapet på kroppen siden dag èn
omtrent med smerter, tanker, kvalme, og alt annet.
Det har på en måte kjentes litt ´´ensomt`` å gå med alt sammen alene,
og kun kunnet beskrive hva som skjer for Andreas, derfor var det deilig
at han endelig kunne få ta del i det på en litt annen måte ♥
Hver dag ser jeg kvaliteter og trekk i Andreas som jeg håper av hele
mitt hjerte at vår lille sønn arver av ham.


Det går mer og mer opp for meg nå, at det er en faktisk person der inne.
Når jeg nå kjenner bevegelse og spark i en eller annen grad hver dag,
jeg kan se og kjenne det på utsiden av magen, og jeg kjenner forskjell inni
meg nå på om det er spark, eller hikke, eller om han snur på seg, kjennes
det hele mer virkelig. Det er noen der inne, og ikke bare noe.
Jeg har blitt helt forelsket i min egen kropp, i magen min, og jeg får
aldri nok av å se på den, stryke på den, og av å vise den frem.
Hver gang jeg er på badet foran speilet, blir jeg stående og studere,
og jeg føler meg så fin, jeg føler meg så viktig, jeg føler jeg er der jeg skal være,
som om alt i livet mitt har skjedd for å føre meg nøyaktig hit, akkurat nå.
Jeg kunne ikke fått en bedre pappa for mitt lille barn, og med tanke på hvordan
vår relasjon er, og hvem han gjør meg til, er jeg sikker på at ingen kunne gjort
meg til en bedre mir heller, enn akkurat Andreas ♥

Selvsag melder angsten seg med jevne og ujevne mellomrom;
vil jeg klare dette? vil jeg bli en god mamma? er dette en for stor oppgave?
har jeg det som trengs? vil jeg tåle fødselen? spiser jeg godt nok og mye nok?
Men slike tanker har vel de fleste i en eller annen grad før de bli foreldre, og
hvertfall når det er første gangen.
Jeg har jo ingen grunnlag for å ane hva som er i vente, uansett hvor mye andre
forteller om sine opplevelser og erfaringer, så vil min opplevelse og erfaring være
helt unik, og det er ingen som kan spå hvem det er som møter meg på fødestuen,
hvem den lille er, hvilke kvaliteter han har, så jeg prøver på mange måter å ikke
tenke så mye på det, det er en ting man bare må ta som det kommer.
Jeg er spent, jeg gleder meg, samtidig som jeg er både redd og nervøs.
Jeg ønsker virkelig å bli en god, trygg og flink mamma, og siden jeg kjenner på
et slags morsinstinkt både ovenfor Andreas, og ovenfor hunden vår Oscar,
tror jeg nok at mammaen i meg allerede er godt etablert, og klar for det lille livet.

Nå er jeg i uke 22 (+ 1), og jeg er vel omtrent der i svangerskapet man gjerne
har det best, der plagene er relativt få, hvor man kjenner liv og tilknytning,
men man ikke er blitt for stor og tung enda.
Litt stor er jeg blitt, og jeg kjenner allerede utfordringer ved å ta på meg sokker
og sko, å bøye meg frem, eller å finne behagelige liggestillinger.
Jeg kjenner jeg er veldig spent på hvor stor jeg ender opp med å bli,
og jeg er spent på hvordan jeg vil takle å være høygravid i sommervarmen!
På èn måte er jeg (nå) så glad i å være gravid at jeg nesten kunne vært det
for altlid, men samtidig er jeg jo veldig utålmodig på å møte småen der inne,
og jeg tipper utålmodigheten vil bli større og større mot termin.

Det er deilig nå når den verste angsten for å miste barnet har sluppet taket,
den preget de første 18/ 19 månedene veldig, og gjorde det vanskelig
å tørre å knytte seg til det lille livet i magen, som var(er) så inderlig ønsket.
Selvsagt er det mye som kan gå galt fremdeles, men jeg kjenner meg tryggere
og tryggere for hver dag, og nå når bevegelsene er tydelige og daglige, har jeg
fått enda en slags peilepinne på å kjenne at det er liv.
Jeg får fort litt angst når det gjør vondt i magen, men jeg prøver å slå meg til
ro med at det enten er livmor som vokser, eller luft.
Det er ganske skummelt å gå gravid, spesielt når en har mistet tidligere, og det
er så inderlig ønsket som dette er, men det er også både fantastisk, magisk,
stort, fint, koselig, og spennende. Pluss at jeg føler meg veldig, veldig viktig,
for jeg har faktisk i stor grad ansvar for trivselen og veksten til den lille.
Dessuten er det stas å se de ømme blikkene Andreas gir meg og magen
min, de ømme strykene over magen min, over sønnen vår, og å bare kjenne
at dette knytter oss tettere og sterkere som par og vordende foreldre ♥


 

Graviditeten ble plutselig enda litt mer ekte.
For rundt en uke siden, begynte jeg å kjenne forsiktige bevegelser,
og det kjennes som ´´seige bobler som brister i sakte film``, he he.
Det var en bisarr følelse, jeg har aldri kjent noe lignende, men det
kjentes også som det aller, aller fineste jeg har kjent.
Vi har jo sett den lille være enormt aktiv på alle ultralyder vi har
vært på, men å faktisk kjenne det var noe heeeeeelt annet ♥
Nå gleder jeg meg til sparkene blir kraftigere, slik at det kan sees
og kjennes utenpå magen, slik at Andreas får bli en enda større del av det.

Mandag denne uken var vi på ordinær ultralyd, og jeg skulle da være 18
uker på vei.
Jeg var veldig, veldig nervøs i forkant.
Redd for at de skulle finne feil på forsteret, redd for at det ikke skulle
være hjerteslag, redd for at det ikke skulle ha utviklet seg eller vokst nok...
Jeg er veldig glad for at Andreas har vært med på alle undersøkelser,
både fordi det er en nydelig ting å dele, men også fordi det er godt å
ha en skulder å gråte på dersom en skulle få dårlige nyheter.
Først samtaler vi med jordmor, og kartlegger grunnleggende ting;
personalia, første dag i siste mens, hvordan svangerskapet har forløpt
seg, og dessverre blir det også alltid spurt; ´´er dette ditt første svangerskap?``.
Jeg er vant med spørsmålet, men det gjør vondt hver eneste gang likevel.
Sorgen over det som ikke ble noe av, vil nok alltid følge meg.
Men, jeg prøver å fokusere på det som er, det som er på vei ♥
For meg er det første, for han er det tredje, men det er likevel
VÅRT første sammen, og det kjennes spesielt, fint og stort.
Etter det som kjentes som en eviglang samtale, fikk jeg beskjed
om å legge meg på benken, og jeg legger meg nervøst opp,
trekker genseren opp, og blottlegger den lille bollemagen min.
Jordmor begynner undersøkelsen, og de første kanskje to sekundene
er det ingenting som viser på skjermen, og jeg får angst.
Men snart kommer et tydelig foster til syne, som veiver
entusiastisk både med armer og ben.
Jeg kan se med èn gang at det er både større og mer
´´menneskeaktig`` enn forrige ultralyd, og jeg begynner å slappe av.
Andreas sitter og holder meg i hånden, og vi stirrer forelsket
på det vesle underet på skjermen, som vi sammen har skapt.
Jordmor lurer på om vi ønsker å vite kjønn?
Det gjør vi, har vi blitt enig om, det er jo greit å vite hvordan vi skal
dekorerere barnerommet, og hvilke klær og utstyr vi skal kjøpe.
Jeg har fått beskjed om så mangt fra så mange, og rundt halvparten
har antatt jente og halvparten gutt utfra symptomene mine.
Jordmor informerte om at her var det hvertfall ingen tvil;
vi venter gutt!
Så lenge den lille er velskapt og frisk, spiller det ingen rolle for
meg hvilket kjønn det er, begge deler hadde vært nøyaktig like velkommen.
Jeg har selv alltid ønsket meg en storebror, så kanskje en gutt
først er en veldig fin ting :)
Alt så hvertfall bra ut på ultralyden, målene på bein og mage og hode
var fine, hendene hadde fem fingre hver, de indre organene var riktig antall
og riktig proporsjonert, navlestrengen var fin, og morkake lå bra plassert!
Vi fikk også se den nydelige profilen på gutten vår;

I forhold til størrelsen på den lille, ble terminen min litt flyttet på.
Jeg hadde egentlig termin 16.august, men ble flyttet til 10.august.
Jeg var altså plutselig 19, og ikke 18 uker på vei!

Jeg har allerede en liste med navn, og jeg har ett navn jeg egentlig
er 95% bestemt på at jeg ønsker å bruke, men jeg holder det litt
tilbake for folk, for jeg vet jeg vil bli påvirket om folk ikke liker det, he he.

Bevegelsene i magen er veldig av og på, og det kan faktisk gå dager mellom
hver gang jeg kjenner noe (noe jeg selvsagt evner å bekymre meg over allerede),
men det er såvidt jeg har skjønt det ikke før etter uke 20 at bevegelser er noe man
kjenner mer eller mindre hver eneste dag, så jeg PRØVER å slappe av.
Det er mange nye vondter og følelser og ting som skjer i kroppen som gravid,
og jeg blir fort bekymret når ting gjør vondt eller kjennes ubehagelig.
Men, jeg får alltid samme beskjed; det skjer store ting inni deg, og det er ikke
rart om det kjennes ubehagelig. Stikkinger kan gjerne være ligamentsmerter
(båndene som holder livmor på plass strekker på seg når livmor vokser), det
kan være luft eller andre fordøyelsesrelaterte smerter, eller andre uforklarlige/ufarlige vondter.
Jeg prøver å ikke bekymre meg mer enn jeg må, og jeg kjenner at etter at jeg kjøpte meg
doppler hjemme, er jeg litt roligere. Da kan jeg finne hjertelyden selv dersom jeg en
dag er bekymret, og jeg finner alltid hjertelyden med èn gang, lytter i et par sekunder,
og avslutter for å ikke utsette småen for mer ubehag enn nødvendig.

Det kjennes stort, skummelt og ganske uvirkelig å skulle bli mamma.
Jeg gleder meg veldig, men jeg er jo selvsagt redd for å ikke bli god nok.
Jeg vet det finnes mange ´´mammapolitier`` der ute som mener noe om
alt alle andre gjør, men jeg antar at om jeg gjør mitt beste, skal
nok småen få det ganske greit her hos oss.
Jeg gleder meg veldig til å se Andreas som far, for så kjærlig og god han er mot
meg og Oscar, vil jeg tro han blir en helt fantastisk fin pappa ♥
Dette blir på alle måter et nytt kapittel, både i livet mitt, og i forholdet vårt,
og jeg gleder meg veldig.
Veien til August er jo enda lang, og jeg vet jo at jeg vil bli både stor og tung,
og at flere plager gjerne melder seg etterhvert, men jeg akter å prøve
å nyte svangerskapet og det fantastiske som skjer inni meg best mulig.
Samtidig vil jeg jo også passe på å være en god kjæreste, og inkludere Andreas
i alt sammen, slik at dette er noe vi gjør sammen, hvert steg av veien.
Jeg kan skjønne det er lett å gli fra hverandre nærhetsmessig og kjærestemessig
disse ni månedene, og kanskje spesielt i tiden rett etter fødsel, men jeg akter
ikke å la det skje. Det er viktig å se hverandre, snakke med hverandre, prøve
å forstå hverandre, og støtte hverandre. Rommet til småen skal vi planlegge,
og lage, sammen, og jeg vil fokusere på at vi skal være et team i det hele.
Det er nok lett for mannen å føle seg litt på sidelinjen, siden det nå er vi
kvinner som bærer frem det lille livet, men jeg er sikker på at det går an
å få ham til å føle seg like viktig oppi det hele.
Jeg kunne ikke vært heldigere, for jeg har en mann som passer på
meg hele tiden, sørger for at jeg har det greit, er med meg på undersøkelser,
stryker meg kjærlig over kinnet så jeg kjenner meg som kjæresten hans, og
stryker meg kjærlig over magen så jeg kjenner meg som en vordende mamma ♥

Jeg føler meg veldig fin med den nye magen, og jeg får aldri nok av å
se på den, fremheve den, stryke på den, holde på den, og ta bilder av den, he he.
Og det fineste jeg vet, er når Andreas stryker på den, eller legger hodet sitt inntil,
for da eksploderer nesten hjertet mitt av kjærlighet til de fine guttene mine,
og jeg håper av hele meg at vår lille ligner veldig på Andreas, både
av utseende, men også av væremåte ♥

Det er en ubeskrivelig følelse å vite at et liv har startet i magen min.
Veien hit har vært lang, tung og slitsom.
Veien hit har vært tårer, angst og jeg har gitt opp mange ganger.
Vi har prøvd i 1.5 år, og vår eneste graviditet, som skjedde høsten- 16,
endte i en svært smertefull Missed Abortion (MA).
Etter det endret kroppen min seg litt.
Fra å være stabil og forutsigbar i syklusene, ble plutselig
ting annerledes, og det ble mye vanskeligere å forutse eggløsning (EL).
Jeg tørr ikke tenke på hvor mye jeg har brukt på eggløsningstester, og
graviditetstester de siste årene, men det finnes heldigvis nettsider som tilbyr
store kvantum til relativt billig penge, men det ryker nå noen kroner åkkesom..
Siden jeg i fjor vår hadde et par måneder der EL- test ikke slo ut i det hele tatt,
begynte jeg for alvor å lure.
Javel var aborten grusom og krevende, og selv om den ble oppdaget i
Desember- 16, var ikke alt ´´gjennomført`` før slutten av Januar- 17.
Embryoet ble oppdaget dødt på UL i uke 9 ca, men hadde nok vært dødt
helt siden uke 6, rett etter vi så et bankende hjerte på UL.
Jeg skjønte nok innerst inne at noe var galt i det svangerskapet,
for brystene ble aldri ømme, jeg ble aldri kvalm, og jeg følte aldri på
at ´´jeg var gravid``. Men jeg hadde ingen smerter heller, så MA kan
være vanskelig å oppdage. Jeg visste ikke at MA fantes, før jeg oppelvde det selv.

Vi dro på klinikk i Haugesund på sensommeren i fjor for å bli utredet.
For å se om de kunne finne ut hvorfor det var vanskelig for oss.
Alt så tipp topp ut hos oss begge, så vi fikk egentlig bare ´´diagnosen``
´´Ufrivillig/uforklarlig Barnløshet``.
Det  var ikke noe verken hos meg eller han som tilsa at det skulle være
problemer, men mange par opplever likevel å ikke få det til.
Det er jo MYE som skal klaffe for at en skal bli gravid, og så er det MYE
som skal klaffe deretter for at det skal bli et foster, og for at fosteret skal bli et barn.
Vi ble anbefalt å prøve inseminsajon i første omgang, før vi evt videre gikk igang
med prøverørsbehandling.
Begge deler var kostbare, men inseminering var ´´billigste`` alternativ.
Der går det ut på at mannen leverer en prøve, og denne blir inseminert i
kvinnen via en lang slange, sånn at svømmerene kommer mye nærmere
målet sitt enn ved vanlig samleie.
Jeg hadde klokketro på dette forsøket, men det ble bare blanke, negative
tester utav det.
På neste ultralyd, for å vurdere muligheten for prøverør,
ble det oppdaget noe som så ut som små flekker på livmoren min,
som kunne være polypper, og disse ville de at jeg skulle få sett
nøyere på/tatt vekk før oppstart med prøverør, for å sikre oss at ikke
disse eventuelle polyppene spolerte et forsøk.
Denne sjekken/eventuelle operasjonen skulle finne sted i midten av Desember,
og dersom alt gikk fint, var planen oppstart med prøverør nå i Januar.
Jeg hadde da èn syklus igjen før Desember, men de ville ikke inseminere
heller på grunn av polyppene, og vi tvilte på effekt uansett.

Jeg og Andreas dro til Nord- Norge i slutten av Desember, og skulle være
der til et par dager før jeg skulle på denne sjekken/ opereajsonen i Desember.
Han var på jobbreise, jeg fikk være med, og det var ren terapi å få reise langt
vekk fra hverdagen, oppleve steder vi aldri hadde vært før, kunne legge fra oss
bekymringer og sånt hjemme, og bare kunne nyte å være oss to sammen, før
vi nå skulle igang med dette voldsomme opplegget...
Med meg på turen oppdaget jeg plutselig at jeg hadde et par
graviditetstester gjemt i en lomme på toalettvesken min, og bare ´´på gøy``
tok jeg en test morgenen etter vi kom til hotellet.
Den så hvit ut lenge, men plutselig skimtet jeg noe som
så ut som en svak, svak strek!!!!!!!!!
For første gang på nesten et år var det en strek til der!!!!!!
Jeg ble i fyr og flamme.
Kunne det virkelig være??
Kunne vi være så heldige?!
Det ble kjøpt inn en del tester i løpet av den turen, for å si det mildt.
Jeg testet jo første gangen ganske mange dager før IKM (ikke- kommende- mens),
og jeg sjekket ivrig hver morgen om testene ble tydeligere mot IKM.
Det ble de, og de gikk fra å være knapt synlige til å bli kjempesterke!

Jeg var gravid.
Vi ventet barn.... ♥

Da vi kom hjem fra Nord- Norge, kunne vi da gå på Ultralyd
heller enn på skummel polyppjakt/operasjon!



De første seks ukene var jeg lite plaget, og jeg gledet
meg over det lille underet i magen, så lenge jeg fikk se en
positiv test med jevne mellomrom.
Jeg gikk og lengtet etter å få symptomer, sånn at jeg kunne kjenne meg
tryggere, men da symptomene meldte sin ankomst, angret jeg!
Helt siden en liten uke før jul og frem til i dag, har jeg vært helt
slått ut av ekstrem kvalme. Hver eneste dag har vært dominert av kvalme.
Mange dager har også vært oppkast.
Jeg var til og med innlagt noen dager i romjulen, for jeg klarte ikke å holde
på noe, og jeg var enormt dehydrert. På KK fikk jeg intravenøs væske,
og jeg fikk være et trygt sted hvor jeg ble fulgt opp, og passet på.
Etter at jeg var frisk nok til å skrives ut, fikk jeg komme på dagsvisitter
med noen dagers mellomrom for å få mer påfyll av væske, og for å sjekke
verdiene i blodet mitt. Det var godt å få hjelp.
Hver gang jeg var på KK, og vi måtte gå forbi fødeavdelingen, lengtet jeg
og håpet av hele meg at èn dag var det inn den døren jeg skulle...



Svangerskapet har hittil i stor grad vært preget av angst for min del.
Har man mistet et barn, er man redd for å miste igjen, sånn er det nok bare..
Og spesielt siden jeg mistet i MA, som var så usynlig og vanskelig å oppdage.
En spontanabort er også grusomt, men da er det liksom ingen tvil om hva som
skjer, da ordner kroppen stort sett opp på egenhånd...
Jeg har kjent etter mer enn sunt er sikkert, og jeg har fått panikk når det har
murret eller stukket eller boblet eller strekt seg i magen.
Absolutt alt har kjentes utrolig skummelt ut, og jeg aner ikke hvor mange ganger
jeg har pustet tungt, og tenkt; ´´det var det, nå var det over.......``.
Vi har brukt mye penger på privat Ultralyd, rett og slett bare for å få se om ting
utvikler seg som det skal, og for å kunne roe oss (meg) ned. En stund hvertfall.
Småen i magen har vokst som den skal, og utviklet seg fra en liten klump av et embryo,
til å bli et nydelig vakkert lite foster.
Hver gang vi har fått se/ høre hjerteaktivitet på ultralydskjermen har det nesten
svimlet av lettelse gjennom meg (og Andreas, for jeg klarer nok å smitte litt av den
hersens angsten min over på han når jeg er på mitt reddeste).
Vi har sett småen hoppe og danse inni der, vi har sett småen vinke til oss,
og vi har fått sett at alt sammen utvikler seg som det skal, og vi har fått høre de
deilige ordene ´´alt ser helt normalt ut her``.
Sist uke opplevde jeg bittebittebittesmå prikker med rosa blod på papiret en kveld,
og bestilte selvsagt ultralyd med èn gang, bombesikker på at NÅ var det over.
Jeg var så lei meg, for jeg nærmet meg jo sånn uke 12!!!!
Jeg var helt tom da vi satt på venterommet, hadde verdens verste følelse,
men småen hadde det jo fint, og vi fikk beskjed av legen om at ´´det er all
grunn til å være optimistisk rundt dette svangerskapet``.

Nå er de 12 første grusomme ukene over, endelig.
Alle organer er utviklet, det mest kritiske er forbi, nå er det bare for
småen å konsentrere seg om å vokse seg stor og fin mot fødsel.
Jeg gleder meg veldig til å få skikkelig synlig mage ♥
Og jeg gleder meg hvertfall til den hersens kvalmen kanskje bestemmer
seg for å slippe taket, selv om jeg vet mange må slite med det gjennom
alle 9 måendene.... Ugh.....
Jeg gleder meg til å lage barnerom, til å få vite om det er en liten gutt
eller en liten jente vi i August skal ønske velkommen.
Mange sier at ekstrem kvalme tyder på jente, mens legene er
mer skeptiske. Vi får rett og slett bare vente og se, så lenge småen er frisk,
spiller det ingen rolle for meg hva det er.
Jeg gleder meg til å handle inn små klær, leker, og jeg
gleder meg selvsagt til å møte den lille, og bli kjent med h*n ♥

Det blir stort å bli mamma for første gang, og det blir stort å
bli foreldre sammen med Andreas, mitt livs kjærlighet.
Jeg vet jo allerede at han er en god pappa, og en fantastisk
omsorgsperson, så det kjennes trygt at vi ikke begge er
helt nybegynnere, tross alt.

Jeg håper bare angsten snart blir litt mindre, og lar de gode følelsene
slippe mer til, nå når det verste angivelig er over...
Det er ikke noe kjekt å ha angst, og det er ikke ´´bare å slå det av``, som
mange faktisk tror.
Om det hadde vært så enkelt, er det vel ingen som hadde hatt angst, da.
Men jeg har små øyeblikk, der jeg kjenner på ren glede, og på
sommerfugler i magen over det som venter oss, så jeg tror nok at
når magen blir mer synlig, og jeg begynner å kjenne liv der inne,
så vil kanskje angsten trekke seg litt tilbake, og gi plass til gleden!
Jeg ER jo overlykkelig for at dette faktisk har skjedd, og ikke minst
at vi faktisk klarte det alene, uten hjelp!!! ♥♥♥