hits

Fordommer


Det er mange ting i mitt liv som jeg angrer p.
Veldig mange.
Men angre, hjelper lite. Man kan ikke g tilbake i tid,
uansett hvor inderlig man nsker det.
Det beste, og egentlig eneste man kan gjre, er ta
lrdom av det som var, og s srge for ikke gjenta det.
Srge for utvikle deg selv, bli klokere.

Jeg kan si at jeg angrer p alle gangene jeg skadet meg selv,
men i dag sitter jeg her og er skadefri, s jeg kan jo p alle
mter si at jeg tok kontrollen, jeg bestemte meg for ikke la den
delen av fortiden min prege meg mere, og s gikk jeg videre.
Jeg er veldig stolt over det.

Det tyngste ved utvikle seg, slutte med ting, bli en
bedre deg, er nr fortiden fremdeles blir holdt mot deg.
Jeg er forbannet klar over at det ikke ser pent ut det jeg drev
med, og at det vanskelig lar seg forklare at noen velger skade
seg selv, men slik jeg ser det br det telle mye sterkere det faktum at
jeg tok grep om meg selv og mitt eget liv, og sluttet med det.
Ja, jeg brer mine arr med meg, og de vil sikkert vre der resten
av mitt liv, og bare det i seg selv kan vre en utfordring enkelte dager.
Nr jeg ser nedover min nakne kropp, ser jeg s inderlig tydelig alle
de kamper jeg har kjempet med meg selv gjennom tenrene- og-
tjuerene, og jeg blir vemodig og trist, og jeg syns s synd p den srbare,
redde jenten jeg da var, som hadde det s fortvilende vondt inni meg at
skade seg ble min eneste lsning (slik jeg s det, da).
Da jeg tok avgjrelsen om at jeg hadde skadet meg for siste gang,
var det p n mte litt srt, for jeg la tross alt bak meg veldig mange
r med et mnster jeg hadde grodd fast i, og jeg flte jeg tok farvel med
en ganske stor del av meg.
Den sorgen`` varte imidlertid ikke s lenge,
for den ble kjapt erstattet med gode flelser som stolthet, glede, en
opplevelse av mestring, av vre flink, og av utvikle meg.
Selv om jeg var skeptisk selv idet jeg tok avgjrelsen, og tenkte vil dette
bare bli som alle de andre gangene? at jeg slutter en stund, men hjerte og
sjel ligger egentlig ikke i det, s jeg vil knekke fr eller siden og begynne
p nytt, gjerne trigget av en bitteliten hendelse?``. Jeg var skaptisk,
basert p erfaring gjennom mange, mange, maaaaaange r.
Men, etter bare noen uker kjente jeg p hele meg at ja, jeg ER ferdig.
Jeg forlot den delen av meg selv i Februar i fjor, og jeg vet at jeg
aldri vil ske tilbake dit.
I dag kjenner jeg jeg er takknemlig for at jeg fikk bevise at den styrken ligger
i meg, fr jeg ble gravid. Fr jeg blir mamma for frste gang.

Likevel er det dessverre fremdeles folk som bruker selvskadingen mot
meg, og det gjr meg bde tom, motls og frustrert.
Det er lett falle inn i tanker som hva er vitsen med utvikle seg, hva er vitsen
med bli bedre, om fortiden aldri skal slutte hjemske deg uansett?``.
Men selv om jeg har de tankene innimellom, betyr ikke det at jeg er i nrheten
av vende tilbake til gamle vaner, noensinne.
Jeg vil fortsette vre skadefri og flink, s fr de som velger aktivt fokusere
p det negative, og p fortid, bare gjre det.
Jeg vil heller utvikle meg, prve fokusere p det som er bra, og
ikke minst; jeg vil at mitt liv skal leves i dag og fremover.
Ikke i gr, ikke i fjor, ikke for 10 r siden.
Som sagt er fortiden nyttig p sin mte, om man lar den, for man kan
lre ting av den, og man kan unng gjre de samme feil p nytt,
men utover det hrer fortid til i fortid.

Selv om jeg kan oppleve at jeg blir litt flau over den hakkete og
arrete og ujevne og herjete kroppen min nr jeg er i selskap med
folk som ikke har slikt, s prver jeg heve blikket og fokusere
p at jeg er ferdig med det, jeg vant!
Jeg vil ikke pakke meg inn eller skjule meg, fordi jeg er redd for at
noen skal bli sttt, eller noen skal se ned p meg, for det er tross alt
ganske lett skjnne hvor denne typen arr stammer fra for de fleste.
Jeg brer mine arr og min historie med stolthet, fordi jeg lrte noe
av den, og jeg kom sterkere ut igjen p den andre siden.

Vi kan ikke leve i et samfunn hvor feil vi har gjort,
skal f definere og prege oss resten av vre liv.
Da jeg skadet meg, fikk jeg alltid beskjed om at jeg mtte
slutte med det.
Men hvem har vel lyst slutte med noe som koster mye
innsats og viljestyrke for komme seg utav, om man skal
straffes for det som var, selv etter at man faktisk er ferdig??
Det er jo ingen logikk i det...

Jeg er ikke en slem eller skummel eller farlig person,
fordi at jeg skadet meg selv.
Jeg var redd, jeg visste ikke hvordan jeg skulle hndtere
flelsene mine, jeg var trist, jeg flte meg aldri god nok,
og min lsning ble gjre det p den mten.
Den eneste jeg noengang har vrt en fare for``,
er meg selv. Og bare meg selv.
Selvskading er stort sett noe man skamfullt og alene
gjr bak lukkede og lste drer, og s pakker man seg
deretter inn i lag p lag med klr for at ingen skal se
de stygge arrene du har laget.
De som driver med slikt, gjr det stort sett alltid rett og
slett fordi de ikke vet hvordan de ellers skal hndtere
tanker eller flelser som plager dem, og ofte fler man
ogs at man fortjener det``, man fortjener smerten``,
fordi man ikke liker seg selv.
Det er en trist, ond og vond sirkel som jeg ikke unner NOEN.
Jeg har lrt meg mange nyttige og alternative mter
takle livet, tanker og flelser p, og jeg er hellig ovebevist
om at nr jeg klarte det, kan alle klare det,
man m bare klare finne den metoden som passer
for hver enkelt, her er det ingen definitiv fasit p noe som helst.
Det man trenger fra dem rundt, er sttte og tlmodighet.
Man trenger at man ikke blir dmt eller kjeftet p om man
knekker (det er man nesten dmt til gjre et par ganger,
fr man endelig lykkes), og ikke minst; MASSE skryt og
heiarop nr ting gr bra, og man fr det til!
Masse fokus p det positive, og gjerne feire hver eneste
lille milepl, for det er det faen meg verdt ♥

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar