hits

Fordommer


Det er mange ting i mitt liv som jeg angrer på.
Veldig mange.
Men å angre, hjelper lite. Man kan ikke gå tilbake i tid,
uansett hvor inderlig man ønsker det.
Det beste, og egentlig eneste man kan gjøre, er å ta
lærdom av det som var, og så sørge for å ikke gjenta det.
Sørge for å utvikle deg selv, bli klokere.

Jeg kan si at jeg angrer på alle gangene jeg skadet meg selv,
men i dag sitter jeg her og er skadefri, så jeg kan jo på alle
måter si at jeg tok kontrollen, jeg bestemte meg for å ikke la den
delen av fortiden min prege meg mere, og så gikk jeg videre.
Jeg er veldig stolt over det.

Det tyngste ved å utvikle seg, å slutte med ting, å bli en
bedre deg, er når fortiden fremdeles blir holdt mot deg.
Jeg er forbannet klar over at det ikke ser pent ut det jeg drev
med, og at det vanskelig lar seg forklare at noen velger å skade
seg selv, men slik jeg ser det bør det telle mye sterkere det faktum at
jeg tok grep om meg selv og mitt eget liv, og sluttet med det.
Ja, jeg bærer mine arr med meg, og de vil sikkert være der resten
av mitt liv, og bare det i seg selv kan være en utfordring enkelte dager.
Når jeg ser nedover min nakne kropp, ser jeg så inderlig tydelig alle
de kamper jeg har kjempet med meg selv gjennom tenårene- og-
tjueårene, og jeg blir vemodig og trist, og jeg syns så synd på den sårbare,
redde jenten jeg da var, som hadde det så fortvilende vondt inni meg at
å skade seg ble min eneste løsning (slik jeg så det, da).
Da jeg tok avgjørelsen om at jeg hadde skadet meg for siste gang,
var det på èn måte litt sårt, for jeg la tross alt bak meg veldig mange
år med et mønster jeg hadde grodd fast i, og jeg følte jeg tok farvel med
en ganske stor del av meg.
Den ´´sorgen`` varte imidlertid ikke så lenge,
for den ble kjapt erstattet med gode følelser som stolthet, glede, en
opplevelse av mestring, av å være flink, og av å utvikle meg.
Selv om jeg var skeptisk selv idet jeg tok avgjørelsen, og tenkte ´´vil dette
bare bli som alle de andre gangene? at jeg slutter en stund, men hjerte og
sjel ligger egentlig ikke i det, så jeg vil knekke før eller siden og begynne
på nytt, gjerne trigget av en bitteliten hendelse?``. Jeg var skaptisk,
basert på erfaring gjennom mange, mange, maaaaaange år.
Men, etter bare noen uker kjente jeg på hele meg at ja, jeg ER ferdig.
Jeg forlot den delen av meg selv i Februar i fjor, og jeg vet at jeg
aldri vil søke tilbake dit.
I dag kjenner jeg jeg er takknemlig for at jeg fikk bevise at den styrken ligger
i meg, før jeg ble gravid. Før jeg blir mamma for første gang.

Likevel er det dessverre fremdeles folk som bruker selvskadingen mot
meg, og det gjør meg både tom, motløs og frustrert.
Det er lett å falle inn i tanker som ´´hva er vitsen med å utvikle seg, hva er vitsen
med å bli bedre, om fortiden aldri skal slutte å hjemsøke deg uansett?``.
Men selv om jeg har de tankene innimellom, betyr ikke det at jeg er i nærheten
av å vende tilbake til gamle vaner, noensinne.
Jeg vil fortsette å være skadefri og flink, så får de som velger aktivt å fokusere
på det negative, og på fortid, bare gjøre det.
Jeg vil heller utvikle meg, prøve å fokusere på det som er bra, og
ikke minst; jeg vil at mitt liv skal leves i dag og fremover.
Ikke i går, ikke i fjor, ikke for 10 år siden.
Som sagt er fortiden nyttig på sin måte, om man lar den, for man kan
lære ting av den, og man kan unngå å gjøre de samme feil på nytt,
men utover det hører fortid til i fortid.

Selv om jeg kan oppleve at jeg blir litt flau over den hakkete og
arrete og ujevne og herjete kroppen min når jeg er i selskap med
folk som ikke har slikt, så prøver jeg å heve blikket og fokusere
på at jeg er ferdig med det, jeg vant!
Jeg vil ikke pakke meg inn eller skjule meg, fordi jeg er redd for at
noen skal bli støtt, eller noen skal se ned på meg, for det er tross alt
ganske lett å skjønne hvor denne typen arr stammer fra for de fleste.
Jeg bærer mine arr og min historie med stolthet, fordi jeg lærte noe
av den, og jeg kom sterkere ut igjen på den andre siden.

Vi kan ikke leve i et samfunn hvor feil vi har gjort,
skal få definere og prege oss resten av våre liv.
Da jeg skadet meg, fikk jeg alltid beskjed om at jeg måtte
slutte med det.
Men hvem har vel lyst å slutte med noe som koster mye
innsats og viljestyrke for å komme seg utav, om man skal
straffes for det som var, selv etter at man faktisk er ferdig??
Det er jo ingen logikk i det...

Jeg er ikke en slem eller skummel eller farlig person,
fordi at jeg skadet meg selv.
Jeg var redd, jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere
følelsene mine, jeg var trist, jeg følte meg aldri god nok,
og min løsning ble å gjøre det på den måten.
Den eneste jeg noengang har vært ´´en fare for``,
er meg selv. Og bare meg selv.
Selvskading er stort sett noe man skamfullt og alene
gjør bak lukkede og låste dører, og så pakker man seg
deretter inn i lag på lag med klær for at ingen skal se
de stygge arrene du har laget.
De som driver med slikt, gjør det stort sett alltid rett og
slett fordi de ikke vet hvordan de ellers skal håndtere
tanker eller følelser som plager dem, og ofte føler man
også at man ´´fortjener det``, man ´´fortjener smerten``,
fordi man ikke liker seg selv.
Det er en trist, ond og vond sirkel som jeg ikke unner NOEN.
Jeg har lært meg mange nyttige og alternative måter å
takle livet, tanker og følelser på, og jeg er hellig ovebevist
om at når jeg klarte det, kan alle klare det,
man må bare klare å finne den metoden som passer
for hver enkelt, her er det ingen definitiv fasit på noe som helst.
Det man trenger fra dem rundt, er støtte og tålmodighet.
Man trenger at man ikke blir dømt eller kjeftet på om man
knekker (det er man nesten dømt til å gjøre et par ganger,
før man endelig lykkes), og ikke minst; MASSE skryt og
heiarop når ting går bra, og man får det til!
Masse fokus på det positive, og gjerne feire hver eneste
lille milepæl, for det er det faen meg verdt ♥

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar